Posts Tagged ‘likestilling’

Derfor hadde vi kjønnsdelte møter

Noen diskusjoner kan ikke tas sammen med mennene.

SV har skapt debatt med sine formøter for kvinner og menn på helgas landsmøte. Alle med noenlunde oppegående interesse for likestilling vet at status, makt og ressurser er systematisk skjevt fordelt mellom kjønnene. Siste offisielle tall fra SSB viser det vi har vist i mange år, kvinner tjener mindre enn menn, og menn er overrepresentert i lederposisjoner og i politikken. Hvorfor er det slik?

Tankesmien Agenda presenterte for et par år siden resultatene etter et eksperiment basert på historien til en suksessfull kvinnelig entreprenør fra Silicon Valley, gründeren Heidi Roizen. Forskerne presenterte historien hennes for en klasse studenter. Den ene halvparten av klassen fikk den opprinnelige historien om Heidi. Den andre fikk akkurat den samme historien, men med en mannlig hovedperson kalt Howard.

Studentene vurderte Heidi og Howard som akkurat like kompetente. Imidlertid likte de ikke Heidi, men synes Howard var en kjernekar. De ville verken jobbe for eller ansette Heidi, og så på henne som egoistisk. Howard kom langt bedre ut. Studentene ville både jobbe for ham og ta en øl med ham etter jobben. I februar 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med tankesmien Agenda et eksperiment der de prøvde ut studien på norske studenter. De fornorsket caset og byttet ut navnene med Hanna og Hans i stedet for Heidi og Howard. Resultatene viser at også norske studenter vurderer karrierekvinner og karrieremenn ulikt. Studentene likte Hanna dårligere enn Hans og syntes Hanna var enn dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen mellom dem var navnet.

Aalberg og Todal Jenssen gjennomførte et tilsvarende forskningseksperiment i 2007, der en mann og en kvinne framfører den samme politiske talen for et blandet publikum. Samme resultat, kvinner og menn ble vurdert ulikt. Vi vet også fra internasjonal forskning at mediedekningen av kvinnelige politikere ofte preges av stereotypiske forventninger, og at kvinner får mer negativ og også mer personfokusert dekning enn menn.

Det er derfor godt dokumentert i både statistikk og forskning at kvinner og menn blir ikke vurdert likt, og derfor ikke har like muligheter. Dette er nedslående. Derfor ønsker jeg å sitere forretningskvinnen Elisabeth Grieg: «Dersom du har samme kvalifikasjoner som en mannlig søker og nøyaktig lik profil må du regne med at mannen får jobben» Men hva skal vi gjøre da og hvordan skjer dette?

På spørsmål fra BT journalisten innrømmer partisekretær Kaski at «også kvinner bruker hersketeknikker». Og Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad følger dette opp: «Alle som har vært i litt klamme venninnegjenger, vet at jenter kan være uhyre effektive i å jekke ned og undergrave andre jenter». Ja, kvinner kan jo skylde på seg selv og hverandre. Kvinner er jo kvinner verst. Det vet alle.

Men dette stemmer ikke. Forskningen underbygger ikke denne myten. Det er menn som vurderer kvinner og menn forskjellig, ikke kvinner. I eksperimentet med den suksessfulle entreprenøren var det menn som vurderte Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor. Tilsvarende ble mannen, av den mannlige delen av publikum, vurdert som mer kunnskapsrik, troverdig og overbevisende enn kvinnen, i eksperimentet med den politiske talen.

Forskerne skriver at årsaken til forskjellene er trolig sterkt befestede kjønnsstereotypier, på tross av at Norge er et av verdens mest likestilte land. Menn blir oftere sett på som naturlige ledere, handlekraftige og målrettede, mens kvinner forventes å være mer omsorgsfulle og empatiske. Historien om den kompromissløse og suksessfulle forretningskvinnen passer ikke med stereotypien. Hun kan ikke både være en sterk leder og samtidig en omsorgsfull mor. Derfor liker vi ikke Hanna.

Tilsvarende er det å være kvinne, ungdom og etnisk minoritet en fordel for å sikre representativitet på en politisk valgliste, men samtidig kan slike bakgrunnskjennetegn være en ulempe når kompetanse og egenskaper vurderes. Som kvinne så skiller du deg ut fra det som definerer standarden, en mann, og blir derfor vurdert til ikke å være like «kunnskapsrik, overbevisende, engasjert eller ærlig».

Og det er med dette bakteppe at SV arrangerer kjønnsdelte formøter. For som kvinne kan du velge å sitte der og være verdens flinkeste pike, velge å ta kampen i vedvarende mindretall innen arbeidslivet og i politikken, bli utkjørt og føle at du ikke når frem på samme måte. Eller så kan du velge å danne allianser med andre kvinner, få støtte og diskutere disse realitetene i fora med andre som opplever det samme. Hvordan opptrer vi, hva gjør vi som kvinner, hvordan avslører vi denne strukturelle og systematiske forskjellsbehandlingen? Dette er en diskusjon som ikke kan tas sammen med mennene, den må tas kjønnsdelt. Og det er det kjønnsdelte formøter handler om. Det handler om å vite, bevisstgjøre og sikre et felleskap mellom kvinner, for å sikre reelle muligheter og vite hvordan strukturene hindrer likestilling. En halvtime hos landsmøtet til et feministisk parti, og resten av landsmøtets 3 dager til å vedta rikelig med god kvinne og feministisk politikk som gjelder både kvinner og menn, og der både kvinner og menn deltar i debatten.

Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leder i SV (ut landsmøtet) og fylkestingsmedlem i Hordaland
Innlegget ble publisert i BT 20.mars 2017

Ingen strategi for likestilling

Eg får ikkje alt med meg, det ser eg no. Midt i familieferien med fire barn, innimellom turar og husrydding, så ser eg tre veker på etterskot, at Senterpartiet og Marit Arnstad har løfta debatten om au pair ordninga. «Det er meir og meir akseptert å betale andre for å gjere reint hos oss», seier Mariya Bikova ved Universitetet i Bergen til NRK i samband med eit oppslag om firedobling av bruken av au pairar frå 2000 og fram til idag. Senterpartiet foreslår å fjerne heile ordninga og viser til dei mange tilfella av grove misbruk av ordninga som har funne stad dei siste åra. Eg og SV støtter Senterpartiet i dette. Dessverre har ordninga utvikla seg i feil retning, og når sjølv ei Høgre og Frp regjering kuttar tiltak som kunne gjort den betre, så er det tydeleg at ordninga ikkje har livets rett.

Det er klart at det er freistande å få nokre andre til å gjere den jobben som ein ser at ikkje vert gjort.  Det å få eit reint og ryddig hus, hjelp til å hente, bringe og passe ungane i ein hektisk kvardag er eit ønskje mange av oss har. Og eg skal ikkje moralisere over at det er krevjande med full jobb, ungar, hus og heim. Eg meiner å vite ein heil del om det. Treng ein hjelp til husvask og barnepass, så få ein betale for det. Problemet er at viss ein skal betale tarifflønn, så vert det for mange for kostbart. Heile ordninga består fordi det er billeg. Aupair ordninga er reelt sett ein organisert og akseptert form for sosial dumping. Importert billeg arbeidskraft for familier i tidsklemma. Og argumentet om kulturutveksling vert meir og meir latterleg jo høgare del av Filipinske jenter som kjem hit, og som sender pengane heim for å skaffe inntekt til storfamilien. Over 80% av aupairane som kjem til Noreg kjem frå Fillipinene.

Det er mange som ser au pair som ei løysing der både mor og far har krevjande jobbar, ja som seier det rett ut, at det å skaffe seg aupair er ein føresetnad for å nå karrieretoppen. Som aleinemor og teatersjef, skriver Amalie Nilsson at au pair er ein føresetnad for at ho kan vere toppleiar. Og Høgres Nicolay Astrup kunne sist haust belære norske kvinner om at løysinga for å nå leiartoppen var å skaffe seg ein au pair, slik som hans familie har gjort.

Noreg troner ikkje øvst i verda på kvinnelege leiarar, men au pair er ingen strategi for eit likestilt arbeidsliv. Alle dei 49 landa som har fleire kvinnelege toppleiarar enn Norge har alle nokre kjenneteikn som ikkje fell saman med full likestilling. «Noen kvinnelige toppsjefer velger bort barn; noen kjøper seg full pakke med tjenere og tjenester og ser barna i helgene, noen overlater dem til storfamilien og noen ofrer helsen. (…) I triangelet jobb-familie-helse må en av delene vike – for kvinner. » skriv Silvija Seres, investor og strategisk rådgivar i Aftenposten. Det same kan verte sagt om kvinners generelle muligheit til å delta i arbeidslivet i desse landa. I Noreg, derimot, har vi eit arbeidsliv som let kvinner kombinere familie og arbeid. Vi skal vere stolt over at norske kvinner er mellom dei som jobbar mest og får flest barn i verda. Det skuldast mellom anna ein god arbeidsmiljølov, gode ordningar for fødselspermisjon og rett til permisjon med sjuke barn, og det skuldast billege og tilgjengelege barnehagar. Ein politikk som har gjort det mogleg for meg å få fire barn og vere i fulltidsjobb, og i tillegg ha politiske verv på fritida. Eg er venstresida, arbeidarrørsla og kvinnerørsla evig takksam.

Eit reellt likestilt land gir like muligheiter for dyktige kvinner og menn til å nå toppen, der ingen av dei må kompensere i form av barnløyse eller helse. Det er ikkje ein likestillingsstrategi å basere seg på au-pair for å komme tidsklemma til unnsetning og få fleire økonomisk sjølvstendige kvinner, kvinnelege leiarar og full likestilling i Noreg, sjølv om det kunne vere freistande og vi ser fleire og fleire gjere det.

Den norske modellen gir oss derimot løysinga. Få far heim, hold på pappapermisjonen, hold på normalarbeidsdagen og gjer den kortare heilt til 6- timar, slik at det å jobbe fulltid er noko som alle kvinner og menn kan klare. Jamn ut lønsforskjellane mellom kvinner og menn sine yrker, slik at det ikkje gjer så stor skilnad i familiens økonomi om det er mor eller far som jobbar overtid, får opprykk eller jobbar deltid. Med slike ordningar er det råd å håpe på at det vert lik så vanleg at pappa er heime med ungane, mens mamma har ein krevjande jobb, som at det er mamma som jobbar deltid for at pappa skal vere adm.dir. Ei au pair ordning flytter inga makt, det berre skyv problemet under teppet, og forsterkar klasseskilje. Fattige kvinner gjer husarbeidet og passer barna for middel- og overklassens kvinner slik at dei kan verte leiarar på menn sine premissar.

Vi veit at norske arbeidstakarar er mellom dei mest produktive i verda, sjølv om ein skulle tru dei gode arbeidstids- og velferdsordningar førte til det motsette. Vi veit at norske toppleiarar jobbar mindre enn andre toppleiarar i verda, men likevel går det godt med norske bedrifter. Det er unikt at vi har klart å gjere det norske arbeidslivet tilgjengeleg for kvinner,  det bør vi også klare å gjere med leiarjobbane. Vi må berre ta kampen for å komme dit. Kampen for like muligheiter for kvinner og menn i arbeidslivet, ikkje via sosial dumping.

For så lenge kvinner flest tar ansvar for  hus, heim og familie, og dei færraste har ein mann på deltid, så vil ikkje kvinner nå toppjobben. Tida strekk rett og slett ikkje til for å vere på alle dei arenaene som er naudsynt for å nå opp. Eg er inga toppleiar, og ferie må jo alle ha, og i triangelet arbeid/politikk-familie-helse, så må noko vike. Denne gang kom artikkelen tre veker på etterskot.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 7. august 2015