Posts Tagged ‘feminisme’

Derfor hadde vi kjønnsdelte møter

Noen diskusjoner kan ikke tas sammen med mennene.

SV har skapt debatt med sine formøter for kvinner og menn på helgas landsmøte. Alle med noenlunde oppegående interesse for likestilling vet at status, makt og ressurser er systematisk skjevt fordelt mellom kjønnene. Siste offisielle tall fra SSB viser det vi har vist i mange år, kvinner tjener mindre enn menn, og menn er overrepresentert i lederposisjoner og i politikken. Hvorfor er det slik?

Tankesmien Agenda presenterte for et par år siden resultatene etter et eksperiment basert på historien til en suksessfull kvinnelig entreprenør fra Silicon Valley, gründeren Heidi Roizen. Forskerne presenterte historien hennes for en klasse studenter. Den ene halvparten av klassen fikk den opprinnelige historien om Heidi. Den andre fikk akkurat den samme historien, men med en mannlig hovedperson kalt Howard.

Studentene vurderte Heidi og Howard som akkurat like kompetente. Imidlertid likte de ikke Heidi, men synes Howard var en kjernekar. De ville verken jobbe for eller ansette Heidi, og så på henne som egoistisk. Howard kom langt bedre ut. Studentene ville både jobbe for ham og ta en øl med ham etter jobben. I februar 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med tankesmien Agenda et eksperiment der de prøvde ut studien på norske studenter. De fornorsket caset og byttet ut navnene med Hanna og Hans i stedet for Heidi og Howard. Resultatene viser at også norske studenter vurderer karrierekvinner og karrieremenn ulikt. Studentene likte Hanna dårligere enn Hans og syntes Hanna var enn dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen mellom dem var navnet.

Aalberg og Todal Jenssen gjennomførte et tilsvarende forskningseksperiment i 2007, der en mann og en kvinne framfører den samme politiske talen for et blandet publikum. Samme resultat, kvinner og menn ble vurdert ulikt. Vi vet også fra internasjonal forskning at mediedekningen av kvinnelige politikere ofte preges av stereotypiske forventninger, og at kvinner får mer negativ og også mer personfokusert dekning enn menn.

Det er derfor godt dokumentert i både statistikk og forskning at kvinner og menn blir ikke vurdert likt, og derfor ikke har like muligheter. Dette er nedslående. Derfor ønsker jeg å sitere forretningskvinnen Elisabeth Grieg: «Dersom du har samme kvalifikasjoner som en mannlig søker og nøyaktig lik profil må du regne med at mannen får jobben» Men hva skal vi gjøre da og hvordan skjer dette?

På spørsmål fra BT journalisten innrømmer partisekretær Kaski at «også kvinner bruker hersketeknikker». Og Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad følger dette opp: «Alle som har vært i litt klamme venninnegjenger, vet at jenter kan være uhyre effektive i å jekke ned og undergrave andre jenter». Ja, kvinner kan jo skylde på seg selv og hverandre. Kvinner er jo kvinner verst. Det vet alle.

Men dette stemmer ikke. Forskningen underbygger ikke denne myten. Det er menn som vurderer kvinner og menn forskjellig, ikke kvinner. I eksperimentet med den suksessfulle entreprenøren var det menn som vurderte Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor. Tilsvarende ble mannen, av den mannlige delen av publikum, vurdert som mer kunnskapsrik, troverdig og overbevisende enn kvinnen, i eksperimentet med den politiske talen.

Forskerne skriver at årsaken til forskjellene er trolig sterkt befestede kjønnsstereotypier, på tross av at Norge er et av verdens mest likestilte land. Menn blir oftere sett på som naturlige ledere, handlekraftige og målrettede, mens kvinner forventes å være mer omsorgsfulle og empatiske. Historien om den kompromissløse og suksessfulle forretningskvinnen passer ikke med stereotypien. Hun kan ikke både være en sterk leder og samtidig en omsorgsfull mor. Derfor liker vi ikke Hanna.

Tilsvarende er det å være kvinne, ungdom og etnisk minoritet en fordel for å sikre representativitet på en politisk valgliste, men samtidig kan slike bakgrunnskjennetegn være en ulempe når kompetanse og egenskaper vurderes. Som kvinne så skiller du deg ut fra det som definerer standarden, en mann, og blir derfor vurdert til ikke å være like «kunnskapsrik, overbevisende, engasjert eller ærlig».

Og det er med dette bakteppe at SV arrangerer kjønnsdelte formøter. For som kvinne kan du velge å sitte der og være verdens flinkeste pike, velge å ta kampen i vedvarende mindretall innen arbeidslivet og i politikken, bli utkjørt og føle at du ikke når frem på samme måte. Eller så kan du velge å danne allianser med andre kvinner, få støtte og diskutere disse realitetene i fora med andre som opplever det samme. Hvordan opptrer vi, hva gjør vi som kvinner, hvordan avslører vi denne strukturelle og systematiske forskjellsbehandlingen? Dette er en diskusjon som ikke kan tas sammen med mennene, den må tas kjønnsdelt. Og det er det kjønnsdelte formøter handler om. Det handler om å vite, bevisstgjøre og sikre et felleskap mellom kvinner, for å sikre reelle muligheter og vite hvordan strukturene hindrer likestilling. En halvtime hos landsmøtet til et feministisk parti, og resten av landsmøtets 3 dager til å vedta rikelig med god kvinne og feministisk politikk som gjelder både kvinner og menn, og der både kvinner og menn deltar i debatten.

Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leder i SV (ut landsmøtet) og fylkestingsmedlem i Hordaland
Innlegget ble publisert i BT 20.mars 2017

Kommentar til innstilling til ny partileiing i SV

Innstilling til ny partileiing i SV kom i dag fredag 17.02.17. Her er mine kommentarar:

– Valkomiteen har gjort ein slett jobb. Denne innstillinga kan ikkje stå. Eit fleirtal beståande av tre kvite menn under 40 på topp i partiet representerer ikkje den bredda SV som feministisk parti består av.
– Delt innstilling på partisekretær, begge menn. Dette viser dessverre at i feminist- og kvinnepartiet SV så er det veldig lett å finna mannlege toppkandidatar, men vanskeleg å finna kvinner. Det er et problem for partiet.
– Innstillinga er eit symptom på at partiet har ein stor jobb med å motivere og støtte dyktige kvinner til å ta topposisjonar, og at vi som organisasjon ikkje er unnateke dei strukturane som hindrar at kvinner tar like stor del i politikken som menn.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leiar i SV
97672203

Ingen krigsalibier her

I kronikken «Et feministisk krigsalibi» svarer Berit von der Lippe, professor ved Handelshøgskolen BI og Kirsti Stuvøy, førsteamanuensis ved NMBU på vårt utspill om en feministisk utenrikspolitikk. Innlegget er skrevet som en kritikk, men vi leser det som et innspill, eller rett og slett en støtte – for oss synes det som om vi egentlig er helt enige. Selvsagt må en feministisk utenrikspolitikk være både global og maktkritisk.

Von der Lippe og Stuvøy kritiserer det internasjonale paradokset der økt fokus på institusjonalisering av kvinners rettigheter i freds- og sikkerhetspolitikken står i grell kontrast til den krigføring og militarisering som har funnet sted i samme tid, og som har gjort mange kvinners (og menns) liv mer usikre enn på flere tiår. Det er et veldig viktig paradoks som kronikkforfatterne retter søkelyset mot.

Vi deler von der Lippe og Stuvøys synspunkter og tar til orde for antimilitarisme og nedrustning. Vår motstand mot Nato, krigføring og våpeneksport handler om å skape en fredeligere verden. Og som kvinnepolitisk utvalg ønsker vi å videreføre SVs lange arv som den eneste reelle utenrikspolitiske opposisjonen i spørsmål om internasjonal krigføring, å videreføre vår kritikk av maktstrukturer og krigspolitikk, samtidig som vi viderefører og forsterker det mangeårige arbeidet som er gjort på kvinners stilling og det feministiske perspektivet i fred- og sikkerhetspolitikken.

Og vi velger også å fokusere på vårens viktigste stortingssaker innen dette feltet, nemlig våpeneksportmeldingen. SV er eneste parti på Stortinget som er mot våpeneksporten til Saudi-Arabia. Det fikk vi bekreftelse på sist vår, og denne saken er også det ferskeste eksempelet på nettopp dobbeltmoralismen som Høyre- og Frp- regjeringens «kvinnevennlige freds- og sikkerhetspolitikk» står for. Det kan ikke være slik at vi snakker varmt om kvinners stilling i sikkerhetspolitikken i festtaler, og så selger vi våpen til et av verdens verste kjønnsapartheidregimer.

Vi stusser derfor litt når von der Lippe og Stuvøy nevner at vi burde ha vært kritisk til våpeneksport til Yemen og Saudi-Arabia, når dette var en del av hovedbudskapet vårt.

Vi advarer også mot at feministisk utenrikspolitikk blir noe vi nevner i festtaler eller som måles i antall kvinnelige FN-topper. En feministisk utenrikspolitikk handler om å styrke kvinners situasjon verden over, særlig de som står svakest. Men også å styrke kvinners egen kamp i egen hverdag.

Innlegget er skrevet sammen med Ingvild Reymert og sto på trykk i Klassekampen 2. september 2016

Bergen like modig som Sandnes?

Sandnes har lagt veien åpen for at alle byer i Norge kan bli strippefrie, og 10. mars skrev BT at det nærmer seg flertall i bystyret for å stenge kranene til strippeklubbe After Dark i Bergen.

Vi er mange som håper det kan skje, ettersom vi vil ikke lenger bo i en by som har gått ut på dato. For det er både gammeldags og pinlig å redusere kvinnekropper til en vare.

12. februar 2016 satt Høyesteretts ankeutvalg punktum ved å avvise anken fra strippeklubben Money Talks. Striden startet da Sandnes kommune nektet strippeklubben skjenkebevilling. Kommunen begrunnet det med at et slikt konsept ikke var forenlig med den profilen og det omdømmet Sandnes kommune ønsket å ha:

”Et slikt konsept vil heller ikke være forenlig med den likestillingsprofil Sandnes kommune ønsker å forbindes med, og anses også uheldig når det gjelder barn og unges opplevelser av bylivet.”

Rusavhengighet kobles direkte

Norsk arbeidsmiljølov slår fast at arbeidstakers integritet og verdighet skal ivaretas. Rapporten som FAFO gjennomførte på bestilling av den rødgrønne regjering i 2011, avslørte at strippere får provisjon på det gjestene drikker sammen med dem. Drikken er høyt priset, og stripperne må sitte ved bordet så lenge det er drikke på bordet. Man vet at mange strippere nevner nettopp omfanget av rus og alkohol som et stort problem. Man vet også at mange av dem utvikler rusavhengighet. En rusavhengighet som kan kobles direkte til stillingsinstruksen. Like lite som integritet og verdighet, ser det ut som om helse spiller noen rolle. Det er uholdbart.

Vi vet lite om de reelle arbeidsforholdene i strippebransjen. Av mandatet til rapporten framgikk det tydelig at regjeringen ønsket en redegjørelse av blant annet følgende: Hvordan skjer betalingen? Hvor mange timer jobber stripperne per uke? Er det fast arbeidstid? Får stripperne fast betalt, eller jobber de på provisjon?

Ikke så nøye med strippere?

Spørsmålene ble stilt i intervjuer med stripperne, men uten at konkrete svar eller tall fremkommer i rapporten. Det hadde jo unektelig vært interessant å vite hvor mye provisjonen utgjør, og om det er snakk om fastlønn og arbeidskontrakt i det hele tatt. FAFO fant heller ikke ut hvilken arbeidstid stripperne hadde. Derimot vet vi etter oppslag for seks år siden i BA at stripperne tilknyttet strippeklubben ”After Dark” (tidligere ”Dreams”) blir holdt innesperret i et hus og overvåkes døgnet rundt. Ut får de bare lov til å bevege seg om de har med seg følge. Ramaskriket hadde gjallet om arbeidstakere i en hvilken som helst annen bransje hadde blitt behandlet slik.

Menneskehandel er en milliardindustri på linje med våpenhandel og narkotikaomsetning. Strippeklubbene er en del av den internasjonale sexindustrien. Byens kvinneaktivister, feministster og stippemotstandere har i flere år hatt trusler om saksøking hengende over seg ved å påpeke nettopp denne sammenhengen mellom menneskehandel, prostitusjon og strippeklubbene i Norge. Etter at den estiske agenten Indrek Mandre, i august 2012, ble dømt for hallikvirksomhet, har trusselen om saksøking stilnet.

Bergen neste by?

Mandre skal ha tilrettelagt for at 65 kvinner fra Estland ble tvunget til prostitusjon i Luxembourg. Kvinnene trodde de skulle strippe, men endte opp som prostituerte. Og koblingen til strippeklubben i Bergen kan ikke være tydeligere. I samme tidsrom som Mandre formidlet kvinner til prostitusjon i Luxenbourg, så samarbeidet og formidlet han strippere til strippeklubbene Dreams/After Dark i Bergen og Trondheim. Mandre ble dømt for hallikvirksomhet på et tidspunkt man ikke hadde noen lov mot menneskehandel i Estland (noe de fikk kort tid etter denne dommen). Forskerne bak FAFO rapporten nevner ikke noe om Mandre selv om de undersøkte strippebransjen mens han solgte mennesker til nettopp strippeklubber.

Strippebarer er et underholdningstilbud som undergraver generasjoners arbeid for kvinners rettigheter som fullverdige mennesker. Det er en del av den internasjonale sexindustrien som tjener penger på å utnytte kvinner og barn. Kvinnepolitisk utvalg i SV sier derfor takk til Sandnes kommune som på en slik beundringsverdig måte har stått opp mot urett, og oppfordrer byrådet i Bergen til å være like modige. Vi trenger ikke flere ufullstendige rapporter om vilkårene i norsk strippebransje, vi trenger handlekraftige politikere som tør å si at stripping er et konsept som ikke er forenlig med den likestillingsprofil og omdømme som Bergen by ønsker å ha.

Innlegget ble publisert på BT nett 23.mars 2016 og er skrevet sammen med Anna Kathrine Eltvik, medlem i kvinnepolitisk utvalg i SV

 

Med feministhjertet på venstresiden

Det er flott å være en del av en feministisk bølge, som nå har vart i flere år. Det er flere grunner til at feminismen har fått vind i seilene. Den blåblå regjeringen har gått til målrettede angrep på kvinners rettigheter, tilkjempede feministiske saker og systematisk nedbygging av viktige velferdsfunksjoner. Internasjonalt ser vi en motarbeidelse av kvinners rettigheter. Det har gjort feministiske aktivister kampklare. Som en del av denne bølgen har svenske Feministisk Initiativ (F!) fått gjennombrudd i EU-parlamentet i fjor vår, og det er nå etablert lister for F! i både Bergen og Oslo.

Startet påska 2015 med feministdebatt på maddam.no!

Kvinneorganisasjon i SV?

Feministisk initiativ, F!, i Sverige, har nettopp gjort et brakvalg med 5,3 prosent av stemmene til EU-parlamentet. F! ble startet av blant annet Vänsterpartiets tidligere leder, Gudrun Shyman, som en reaksjon på at det feministiske perspektivet alltid kom i andre linje i de dominerende partiene.

I Norge har vi en situasjon der kvinnelønna er stabil, volden mot kvinner er vedvarende, vi ser større angrep på abortloven enn på lenge, kvinner utsettes for mer kroppspress, og forventes fortsatt å skulle passe inn i et gammeldags kjønnsrollemønster der kvinnen tilpasser seg familiens behov. Kvinner er underrepresentert i maktposisjoner, kvinner eier mindre og tjener mindre enn menn. Kvinner har mindre frihet over sine egne liv enn det menn har.  Det skyldes både den formelle og uformelle makten som menn besitter i det å være en mann.

Folkevalgte organ er intet unntak. Enkelte partier har en kvinneandel helt nede på 21 %, og flere fylker har kun èn kvinne blant sine folkevalgte. SV, som det eneste feministiske partiet på Stortinget, sitter igjen med kun 2 kvinner av 7 representanter, Karin Andersen og Kirsti Bergstø. SV er det partiet i dag som er best på kvinner i lokalpolitikken. 51 % av våre representanter i kommunestyrene og 52 % av våre representanter i formannskapene er kvinner, så mye er bra. Men vi har utfordringer på toppen. Det er, og har vært, et vedvarende flertall av menn i vår stortingsgruppa. Når vi for to år siden skulle velge ny partileder var det ingen kvinner å velge blant, men hele 3 menn. En kan si at det noen ganger er tilfeldig hvordan kjønnsbalansen til småpartiene slår ut ved stortingsvalg, men så tilfeldig var det ikke. Vi nominerte menn på topp i alle fylker som sist hadde distriktsmandater.

SV er det eneste feministiske partiet på Stortinget, men med en kvinneandel på 28% så er det tydelig at det ikke hjelper å bare vedta at vi er feministisk, vi må også vise det i saker, praksis og nominasjoner. SV som organisasjon er ikke unntatt strukturene som hindrer at kvinner tar like stor del i politikken som menn, derfor bør vi også innad i vår egen organisasjon se på hvordan vi kan styrke kvinnenes posisjon bedre. SV trenger et større fokus på feministiske saker, og for å oppnå dette må vi styrke kvinnenettverkene og solidariteten mellom kvinnene i partiet. Kvinnepolitisk utvalg i SV mener at SV bør opprette en egen kvinneorganisasjon.  SV har i dag en landsmøtevalgt kvinnepolitisk leder med plass i sentralstyret, og et kvinnepolitisk utvalg valgt av landstyret.  Rundt omkring i fylkene er kvinneorganiseringen svak og ustabil. SV har generelt en svak partiorganisasjonen, og dette er slik sett ikke bare et spørsmål om organiseringen av kvinnene. Men det å styrke organiseringen av kvinnene i partiet vil også bidra til å styrke partiorganisasjonen.

Både Sp, Krf og Venstre har egne kvinneorganisasjoner. Arbeiderpartiet hadde en kvinneorganisasjon, som ble til kvinnebevegelse og som igjen ble til kvinnenettverk. Og tidligere denne våren kunne vi lese at Karita Bekkemellom uttalte i denne avis at «Ap mangler kvinnekultur».  Interessant!?, all den tid det var Karita selv i sin tid, som la ned Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og endret kvinneorganiseringen til ett nettverk. SV må i stedet gå motsatt vei som Arbeiderpartiet. Vi må styrke organiseringen, ikke svekke den.

Ett av målene med å opprette en egen organisasjon er at det blir større insentiv for å ivareta og opprettholde kvinneorganiseringen. For eksempel har Senterkvinnene egne representanter på landsmøtet og årsmøtene til Senterpartiet, tilsvarende som det som ungdomsorganisasjonen SU har i SV. Dette gir et større insentiv til  å ivareta kvinneorganiseringen i eget fylke. I dag slår man seg til ro med at det var ingen kvinner som ville ta på seg vervet som kvinnepolitisk kontakt, også gjør man ikke noe mer med det.

Vi foreslår ellers at alle kvinner automatisk blir medlem av SVs kvinneorganisasjon. Altså ingen egen medlemskontigent. Og en må ikke velge mellom kvinneorganisasjonen og resten av SV, en kan være medlem av både sitt vanlige lokallag og fylkeslag, men også medlem av kvinneorganisasjonen.

I disse dager samles tusenvis av kvinner til Nordisk forum i Malmø – New Action on Women’s Rights. Det har vært en feministisk vår i Norge og andre steder i verden, med rekordoppmøter på 8.mars. Dette er ett uttrykk for at feminstiske spørsmål har sprengkraft og interesse for veldig mange mennesker. En egen kvinneorganisasjon vil ikke svare på alle utfordringene SV står ovenfor, eller potensialet SV har for større mobilisering av kvinner, men vil være ett av flere tiltak for å sikre at feministiske spørsmål blir satt på agendaen, og at dette perspektivet blir tatt med når partiets totale politikk skal vedtas.

Det er et uforløst potensial i å organisere kvinner og jenter på feministiske spørsmål i Norge. I Sverige endte dette uforløste potensialet med at feministene gikk ut av de etablerte partiene og etablerte F!. Vi håper og tror at det å løfte fram en kvinneorganisasjon er en måte å imøtekomme dette ropet etter radikal kvinnepolitikk på, og som kan være med å sikre at SV fortsetter å være det ledende partiet på feminisme og kvinnepolitikk i Norge.

Jeg inviterer derfor kvinner i SV,  og kvinner som heier på oss utenfra, til å være med å diskutere hvordan vi kan skape en bedre arena for enda mer feminisme i SV.

Det er ikke noe nytt at kvinnefelleskapet er mer tiltrekkende for en rekke kvinner, eller at feministiske spørsmål mobiliserer kvinner. En ting som har gjort meg mer sikker på at egen organisasjon er veien å gå, er at vi har fått flere tilbakemeldinger fra kvinner og jenter som sier at de vil være med hvis vi lager en egen kvinneorganisasjon, og jobbe med feministiske spørsmål der.  «Jeg vil være med i SVs Kvinneorganisasjon, hvordan blir jeg med?», «Ok, jeg kan godt være med i SV også, men jeg vil jobbe i Kvinneorganisasjonen..»

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

 

(Kronikken sto på trykk i Klassekampen fredag 14. juni 2014)