Kvinnefrigjøring

Derfor hadde vi kjønnsdelte møter

Noen diskusjoner kan ikke tas sammen med mennene.

SV har skapt debatt med sine formøter for kvinner og menn på helgas landsmøte. Alle med noenlunde oppegående interesse for likestilling vet at status, makt og ressurser er systematisk skjevt fordelt mellom kjønnene. Siste offisielle tall fra SSB viser det vi har vist i mange år, kvinner tjener mindre enn menn, og menn er overrepresentert i lederposisjoner og i politikken. Hvorfor er det slik?

Tankesmien Agenda presenterte for et par år siden resultatene etter et eksperiment basert på historien til en suksessfull kvinnelig entreprenør fra Silicon Valley, gründeren Heidi Roizen. Forskerne presenterte historien hennes for en klasse studenter. Den ene halvparten av klassen fikk den opprinnelige historien om Heidi. Den andre fikk akkurat den samme historien, men med en mannlig hovedperson kalt Howard.

Studentene vurderte Heidi og Howard som akkurat like kompetente. Imidlertid likte de ikke Heidi, men synes Howard var en kjernekar. De ville verken jobbe for eller ansette Heidi, og så på henne som egoistisk. Howard kom langt bedre ut. Studentene ville både jobbe for ham og ta en øl med ham etter jobben. I februar 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med tankesmien Agenda et eksperiment der de prøvde ut studien på norske studenter. De fornorsket caset og byttet ut navnene med Hanna og Hans i stedet for Heidi og Howard. Resultatene viser at også norske studenter vurderer karrierekvinner og karrieremenn ulikt. Studentene likte Hanna dårligere enn Hans og syntes Hanna var enn dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen mellom dem var navnet.

Aalberg og Todal Jenssen gjennomførte et tilsvarende forskningseksperiment i 2007, der en mann og en kvinne framfører den samme politiske talen for et blandet publikum. Samme resultat, kvinner og menn ble vurdert ulikt. Vi vet også fra internasjonal forskning at mediedekningen av kvinnelige politikere ofte preges av stereotypiske forventninger, og at kvinner får mer negativ og også mer personfokusert dekning enn menn.

Det er derfor godt dokumentert i både statistikk og forskning at kvinner og menn blir ikke vurdert likt, og derfor ikke har like muligheter. Dette er nedslående. Derfor ønsker jeg å sitere forretningskvinnen Elisabeth Grieg: «Dersom du har samme kvalifikasjoner som en mannlig søker og nøyaktig lik profil må du regne med at mannen får jobben» Men hva skal vi gjøre da og hvordan skjer dette?

På spørsmål fra BT journalisten innrømmer partisekretær Kaski at «også kvinner bruker hersketeknikker». Og Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad følger dette opp: «Alle som har vært i litt klamme venninnegjenger, vet at jenter kan være uhyre effektive i å jekke ned og undergrave andre jenter». Ja, kvinner kan jo skylde på seg selv og hverandre. Kvinner er jo kvinner verst. Det vet alle.

Men dette stemmer ikke. Forskningen underbygger ikke denne myten. Det er menn som vurderer kvinner og menn forskjellig, ikke kvinner. I eksperimentet med den suksessfulle entreprenøren var det menn som vurderte Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor. Tilsvarende ble mannen, av den mannlige delen av publikum, vurdert som mer kunnskapsrik, troverdig og overbevisende enn kvinnen, i eksperimentet med den politiske talen.

Forskerne skriver at årsaken til forskjellene er trolig sterkt befestede kjønnsstereotypier, på tross av at Norge er et av verdens mest likestilte land. Menn blir oftere sett på som naturlige ledere, handlekraftige og målrettede, mens kvinner forventes å være mer omsorgsfulle og empatiske. Historien om den kompromissløse og suksessfulle forretningskvinnen passer ikke med stereotypien. Hun kan ikke både være en sterk leder og samtidig en omsorgsfull mor. Derfor liker vi ikke Hanna.

Tilsvarende er det å være kvinne, ungdom og etnisk minoritet en fordel for å sikre representativitet på en politisk valgliste, men samtidig kan slike bakgrunnskjennetegn være en ulempe når kompetanse og egenskaper vurderes. Som kvinne så skiller du deg ut fra det som definerer standarden, en mann, og blir derfor vurdert til ikke å være like «kunnskapsrik, overbevisende, engasjert eller ærlig».

Og det er med dette bakteppe at SV arrangerer kjønnsdelte formøter. For som kvinne kan du velge å sitte der og være verdens flinkeste pike, velge å ta kampen i vedvarende mindretall innen arbeidslivet og i politikken, bli utkjørt og føle at du ikke når frem på samme måte. Eller så kan du velge å danne allianser med andre kvinner, få støtte og diskutere disse realitetene i fora med andre som opplever det samme. Hvordan opptrer vi, hva gjør vi som kvinner, hvordan avslører vi denne strukturelle og systematiske forskjellsbehandlingen? Dette er en diskusjon som ikke kan tas sammen med mennene, den må tas kjønnsdelt. Og det er det kjønnsdelte formøter handler om. Det handler om å vite, bevisstgjøre og sikre et felleskap mellom kvinner, for å sikre reelle muligheter og vite hvordan strukturene hindrer likestilling. En halvtime hos landsmøtet til et feministisk parti, og resten av landsmøtets 3 dager til å vedta rikelig med god kvinne og feministisk politikk som gjelder både kvinner og menn, og der både kvinner og menn deltar i debatten.

Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leder i SV (ut landsmøtet) og fylkestingsmedlem i Hordaland
Innlegget ble publisert i BT 20.mars 2017

Kommentar til innstilling til ny partileiing i SV

Innstilling til ny partileiing i SV kom i dag fredag 17.02.17. Her er mine kommentarar:

– Valkomiteen har gjort ein slett jobb. Denne innstillinga kan ikkje stå. Eit fleirtal beståande av tre kvite menn under 40 på topp i partiet representerer ikkje den bredda SV som feministisk parti består av.
– Delt innstilling på partisekretær, begge menn. Dette viser dessverre at i feminist- og kvinnepartiet SV så er det veldig lett å finna mannlege toppkandidatar, men vanskeleg å finna kvinner. Det er et problem for partiet.
– Innstillinga er eit symptom på at partiet har ein stor jobb med å motivere og støtte dyktige kvinner til å ta topposisjonar, og at vi som organisasjon ikkje er unnateke dei strukturane som hindrar at kvinner tar like stor del i politikken som menn.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leiar i SV
97672203

Kvinnekampen er ikke død

Profilbildet     Mariann

Samme dag som president Trump signerer en lov om å forby amerikanere å gi penger til organisasjoner som jobber med prevensjon og abort, velger Lone S. Løvaas å erklære at kvinnekampen er over.

Ingenting hadde gledet oss mer enn om vi kunne feiret denne seieren. En seier vi har jobbet for hele vårt tenkende liv. Dessverre er kampen langt fra over. Våre hardt tilkjempede rettigheter er under stadig sterkere press. I flere land, også i Europa, innskrenkes kvinners rett til selvbestemt abort. For tre år siden måtte vi ut i gatene for å demonstrere mot vår egen regjerings forslag om å gi leger reservasjonsrett og mulighet til å slippe å forholde seg til norske kvinners lovfestede rett til abort.

Løvaas argumenterer for at feminismen nå handler om frihet. Som om feminisme ikke alltid har handlet om frihet. Frihet til å elske den man vil, frihet til kontroll over egne penger, frihet til å velge utdanning og til å delta i politisk aktivitet. Så hvem er denne nye kampen for? For man må jo anta at hun mener alle verdens kvinner i dag har fullstendig frihet, siden feminismen nå handler om andre enn kvinners rett til frihet.

Dette faller på sin egen urimelighet.

I Kina og India legges jentebarn fremdeles ut for å dø, ikke fordi de føler seg som jenter, men fordi de faktisk er jenter, og dermed allerede ved fødsel er mindre verd. 200 millioner kvinner og jenter lever med lemlestede underliv. Jenter kjønnslemlestes fordi de en dag skal bli kvinner.

Når det gjelder prostitusjon og trafikkering snakker vi om en industri nærmest uten sidestykke. Handel med kvinner og barn gir enorm profitt, bare overgått av illegal våpenhandel og narkotika. Denne scenen har Julie Bindel oversikt over, og er helt i front på, internasjonalt. Hun mener den nordiske modellen som kriminaliserer kundene, sexkjøpsloven, er veien å gå. Hun forsker på dette og drar rundt i verden for å fremme denne fremgangsmåten for å bekjempe prostitusjon. Hun er farlig for dem som lever av å selge kvinners og barns kropper, og hun er farlig for dem som ønsker å kjøpe seg tilgang til kvinners og barns kropper.

Kvinnebevegelsen har i alle år kjempet for likhet for alle undertrykte grupper, men ikke frihet for noen på bekostning av andre.

Ingen skal utsettes for vold, overgrep eller forfølgelse. Det er kvinnebevegelsen enig om. Samtidig må vi se hvor de politiske skillelinjene går.

To ting blir gjentatt som et mantra av meningsmotstanderne våre i denne saken.

Det ene er at transfolk er overrepresentert i prostitusjon. Da må vi spørre, hvor får Løvaas dette fra? 87 prosent av mennesker i prostitusjon i Europa, er kvinner, 6 prosent er transfolk og 7 prosent er menn. Dette er tall hentet fra TAMPEP 2009 Mapping report. Alderen til mennesker i prostitusjon er i hovedsak mellom 13 og 25 år. Da er det trygt å påstå at den store gruppen i prostitusjon er kvinner – kvinner og barn.

Det andre mantraet er at Julie Bindel driver hatprat og vold mot transfolk. Tilfelle er, at internasjonale transaktivister er svært aktive på å motarbeide all regulering av prostitusjon og svært tydelige i sin motstand mot kriminalisering av horekunder. Da vil de havne på politisk kollisjonskurs med Bindel og norsk kvinnebevegelse. Dette gjenspeiler seg i ordskiftet.

Det er flott at ungdom er opptatt av solidaritet på tvers av undertrykte grupper, det har kvinnebevegelsen alltid vært. Men det er viktig å huske på at dette ikke er en konkurranse der funksjonsnedsettelse konkurrerer mot etnisitet, men en innsikt i at vi er posisjonert innenfor ulike maktstrukturer. Vi har ulikt utgangspunkt avhengig av kontekst og samvirke av flere diskrimineringsgrunnlag øker risikoen for diskriminering. Men de ulike grunnlagene diskrimineres også nettopp på grunn av et spesifikt grunnlag. Kvinner diskrimineres fordi de er kvinner. Vi vil også minne om at kjønn ikke er en minoritetskategori, men en faktor som inngår i diskriminering på tvers av øvrige diskrimineringsgrunnlag.

Selv om mange av våre kamper er mot felles maktstrukturer, er det også noen kamper der de diskriminerte gruppene skiller seg fra hverandre. Vi har ikke alltid felles sak og felles mål. Noen ganger vil vi stå mot hverandre. Dette må alle respektere.

Kvinnekampen er på ingen måte vunnet. Det er symptomatisk at alle undertrykkingsgrunnlag skal ha en stemme i debatten, bortsett fra kvinner som kjemper kvinnekamp. Har vi hørt det før? Patriarkatet er heller ikke glad i oss.

 

Svarinnlegg i Klassekampen 01.02.2017 av Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV og medlem av kvinnepolitisk utvalg og Mariann Fossum, medlem av Bergen SV og tidligere med lem av kvinnepolitisk utvalg

 

 

Det splittende spørsmålet

Marianne Sæhle

SVs Kvinnepolitiske utvalg har denne helgen arrangert sin årlige Kvinnekonferanse. Vi inviterte i år Julie Bindel og Rachel Moran til å snakke om sexkjøpsloven. Både Bindel og Moran har ved flere anledninger holdt innlegg om sexkjøpsloven i Bergen, uten protester. Vi var derfor ikke forberedt på reaksjonene som kom på invitasjonen av henne til SVs Kvinnekonferanse. Vi inviterte ikke Bindel for å provosere, vi inviterte henne for å snakke om sexkjøpsloven.

Bindel oppfattes som en kontroversiell innleder og som transfob. Og selv om Bindel har tatt aktivt avstand fra hatefulle ytringer og trusler mot transpersoner, så følte mange i SV, LHBT-miljøet i SV og våre sympatisører seg støtt av at vi inviterte henne til konferansen. Vi tok derfor beslutningen om å avbestille Bindel.

Debatten videre bør ikke være en debatt om Bindel. Dette er vår debatt nå, og den griper inn i kampen om sexkjøpsloven, og vår forståelse av kjønn.

Reaksjonene på Bindel går parallelt med en kritikk av og kamp mot sexkjøpsloven. Julie Bindel er ikke alene, også Janice Raymond ble trukket av Likestillings- og diskrimineringsombudet som innleder om sexkjøpsloven i 2013 etter anklager om transfobi. To dyktige kvinner som uttaler seg om vold mot kvinner, som taler pornoindustrien midt imot, og som også uttaler seg om forståelsen av kjønn, får begge et internasjonalt stempel som transfobe som gjør at de ikke kan snakke på arrangement om sexkjøpsloven. Dette er del av et internasjonalt politisk angrep mot sexkjøpsloven, som i Norge kommer best til syne gjennom at organisasjoner som FRI og Amnesty International, som til tross for sitt utrettelige arbeid for frihet og menneskeverd, de siste år har vedtatt å fjerne sexkjøpsloven. Dette er ikke et skritt i riktig retning, verken for menneskeverdet, for menneskers rett til å leve som den de er uten diskriminering, uavhengig av kjønn, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, eller for kvinners posisjon og stilling i verden. Det er derimot en stor seier for menns vold mot kvinner, den internasjonale sexindustrien og for dem som mener de har en rett til å kjøpe et annet menneske. Og argumentasjonen i begge organisasjonene er delvis basert på nettopp prostitusjon blant transpersoner.

Så vil mange si at reaksjonene på Bindel ikke handler om sexkjøpsloven, men om hennes ytringer. Bindel beskyldes for å være transfob i tekster der hun problematiserer at enhver som føler seg som en kvinne skal ha rett til å bli oppfattet som kvinne i alle livets sammenhenger. Kvinners erfaring som nettopp kvinner har vært grunnlag for kvinnebevegelsen og feministisk organisering. Vi har begge vært forkjemper for diskrimineringsloven om seksuell orientering, som SV innførte i regjering. Dette er en av mange seire i rekken av SVs lange kamp for seksuell frigjøring og retten til å være den du er. Den sier at «diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt». Men forståelsen av kjønnsidentitet kan utfordre hele fundamentet for kvinnebevegelsen. For kvinnebevegelsen har kjempet for kvinners stilling i samfunnet.

Hvordan forstår vi diskrimineringsloven om seksuell orientering når «kjønn» stilles opp mot «kjønnsidentitet»? Et av eksemplene som brukes for å vise at Bindel er transfob, er at hun problematiserer at en person med kjønnsidentitet som kvinne, men som er utstyrt med en mannskropp, ønsker å komme inn på et krisesenter for kvinner. Hun viser til et tilfelle i Canada der en person med kjønnsidentitet som kvinne endte opp med å voldta to kvinner på samme senter. Krisesentrene har over lang tid blitt bygd opp av kvinnebevegelsen for å beskytte kvinner mot menns vold. Hvis en av oss hadde vært leder for et krisesenter i Norge, og ble stilt ovenfor dette valget, så hadde nok vi også satt de utsatte kvinnenes opplevelse av trygghet foran en person med kjønns­identitet som kvinne. Er vi da transfobe? Og er kvinnebevegelsen transfobe ved at de kjemper for særegen beskyttelse for kvinner?

Diskrimineringsloven har også forbud mot trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, altså «ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Har vi trakassert ved å skrive det vi har skrevet her? Den breie og solidariske venstresida må ta en debatt om hvordan meningsmotstandere skal møtes.

Internasjonalt ser vi at angrep på kvinners rettigheter, abort og reproduksjon går hånd i hånd med angrep på LHBT-befolkningens rettigheter, og vår påstand er at der kvinnebevegelsen står sterkt, er også de største fremskrittene for LHBT-befolkningen kommet. Samtidig er det et dilemma når kvinnebevegelsens største seire blir truet, og kvinnebevegelsens kamp for kvinner som kjønn blir utfordret av kjønnsidentitet.

Kampen mot sexkjøpsloven handler om retten til å kjøpe et annet menneske. Vi mener at uavhengig av kjønn, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, så gir det deg ikke retten til å kjøpe et annet menneske. Som sosialister så vet vi hvordan maktforholdet endrer seg når det handler om penger og kjøp og salg. Dette maktperspektivet må alltid være der.

Kampen mot vold mot og salg av kvinner er kanskje den viktigste saken akkurat nå, og SV vil fortsette, med uforminska styrke, å jobbe for å bevare og styrke sexkjøpsloven.

Innlegget er skrevet av Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leder i SV og Marianne Sæhle, medlem i Kvinnepolitisk utvalg i SV og programansvarlig. Innlegget sto på trykk i Klassekampen 17. januar.

Ingen krigsalibier her

I kronikken «Et feministisk krigsalibi» svarer Berit von der Lippe, professor ved Handelshøgskolen BI og Kirsti Stuvøy, førsteamanuensis ved NMBU på vårt utspill om en feministisk utenrikspolitikk. Innlegget er skrevet som en kritikk, men vi leser det som et innspill, eller rett og slett en støtte – for oss synes det som om vi egentlig er helt enige. Selvsagt må en feministisk utenrikspolitikk være både global og maktkritisk.

Von der Lippe og Stuvøy kritiserer det internasjonale paradokset der økt fokus på institusjonalisering av kvinners rettigheter i freds- og sikkerhetspolitikken står i grell kontrast til den krigføring og militarisering som har funnet sted i samme tid, og som har gjort mange kvinners (og menns) liv mer usikre enn på flere tiår. Det er et veldig viktig paradoks som kronikkforfatterne retter søkelyset mot.

Vi deler von der Lippe og Stuvøys synspunkter og tar til orde for antimilitarisme og nedrustning. Vår motstand mot Nato, krigføring og våpeneksport handler om å skape en fredeligere verden. Og som kvinnepolitisk utvalg ønsker vi å videreføre SVs lange arv som den eneste reelle utenrikspolitiske opposisjonen i spørsmål om internasjonal krigføring, å videreføre vår kritikk av maktstrukturer og krigspolitikk, samtidig som vi viderefører og forsterker det mangeårige arbeidet som er gjort på kvinners stilling og det feministiske perspektivet i fred- og sikkerhetspolitikken.

Og vi velger også å fokusere på vårens viktigste stortingssaker innen dette feltet, nemlig våpeneksportmeldingen. SV er eneste parti på Stortinget som er mot våpeneksporten til Saudi-Arabia. Det fikk vi bekreftelse på sist vår, og denne saken er også det ferskeste eksempelet på nettopp dobbeltmoralismen som Høyre- og Frp- regjeringens «kvinnevennlige freds- og sikkerhetspolitikk» står for. Det kan ikke være slik at vi snakker varmt om kvinners stilling i sikkerhetspolitikken i festtaler, og så selger vi våpen til et av verdens verste kjønnsapartheidregimer.

Vi stusser derfor litt når von der Lippe og Stuvøy nevner at vi burde ha vært kritisk til våpeneksport til Yemen og Saudi-Arabia, når dette var en del av hovedbudskapet vårt.

Vi advarer også mot at feministisk utenrikspolitikk blir noe vi nevner i festtaler eller som måles i antall kvinnelige FN-topper. En feministisk utenrikspolitikk handler om å styrke kvinners situasjon verden over, særlig de som står svakest. Men også å styrke kvinners egen kamp i egen hverdag.

Innlegget er skrevet sammen med Ingvild Reymert og sto på trykk i Klassekampen 2. september 2016

Sexkjøpslova – ein bauta

BT skriv i sin leiarartikkel at når det gjeld sexkjøp så bør det «prinsipielle argumentet bør veie tyngst. Sex, mot betaling eller ikke, påvirker ikke andre enn de involverte.». Det er stor forskjell mellom sex utan betaling og sex mot betaling. Det er den prinsipielle forskjellen som BT hopper bukk over. Den makta det ligg i å kunne kjøpe eit anna menneske er formidabel. Ein vil aldri vite kva som eigentleg var grunnen til at kvinna seljer sex, var det fordi ho ikkje hadde noko anna val.

Og eg skriv kvinna som seljer sex. Det er omlag 40-42 millionar i prostitusjon på verdsbasis. Omlag 80% av dei som sel sex er kvinner. Det er det store fleirtalet, å ikkje påpeike dette, er å underslå eit faktum, og av mennene som sex er diverre for mange av dei barn, unge gutar og unge vaksne. Prostitusjon er eit mannsproblem, omlag 95-98 % av dei som kjøper sex er menn. Det er dei som opprettheld etterspørselen, som betalar for at så mange kvinner og barn vert utnytta. Bergens Tidende sin leiar er først og fremst eit forsvar for at i vårt moderne Noreg, så skal menn fortsatt få kjøpe kvinner sine kroppar.

BT tar på leiarplass til orde for ein liberalisering av dette feltet som eg trur BT ikkje forstår rekkevidda av. Ikkje berre vil ein sexkjøpslova til livs, ein vil også fjerne hallikparagrafen. Og har ein sagt dei to, kjem fort kravet om å gjere prostitusjon om til sexarbeid, og regulere dette som alt anna arbeid. Dette er eit feilspor som Noreg ikkje treng å gjere. Dette er allereie prøvd ut i både Tyskland og Nederland, med dårlige resultat. Intensjonen har vore å betre vilkåra for menneske i prostitusjon, men ein ender opp med å auke omfanget av prostitusjon. Kun 5 % av dei prostituerte i Nederland er registrert som sexarbeidarar, skriv den nederlandske avisa The Spectator. I det store uregulerte markedet har ein kvinner og barn som er utnytta i internasjonal menneskehandel. Prostitusjonsverksemda fungerer i både Tyskland og Nederland som ein lovleg kvitvaskingsindustri for anna organisert kriminell verksemd. Pengar i omløp frå narkotika, våpen og annen mafiaverksemd vert gjennom den liberaliserte sexindustrien enkelt skjult. Alle som er oppteken av kriminalitetsførebygging må få augo opp for at liberaliseringslinja ikkje er vegen å gå.

BT forsøker å så tvil om sexkjøpslova har fungert. Lova fungerer, og det vart også stadfesta av evalueringsrapporten frå Vista Analyse. Formålet med lova var å endre haldningar, redusere etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon, og vere med på å forhindre at kvinner og menn drives til prostitusjon eller vert utsatt for menneskehandel. Lova har heilt klart redusert etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon i Noreg, med klar nedgang i prostitusjonsmarkedet. Lova har gjort det vanskeligare å utnytte kvinner i prostitusjon i Noreg og gjort det vanskeligare for menneskehandlarar å oppretthalde verksemda si. Eit eksempel frå rapporten er EXIT-gruppa til politiet i Bergen, som først og fremst har prioritert å jobbe med menneskehandelsaker. Her var sexkjøpslova ein føresetnad for å få domfelt bakmenna i ei stor menneskehandelsak. Rapporten viser også at i dei landa som har kriminalisert sexkjøp er det minst omfang av menneskehandel, mens dei landa som har liberalisert er det mest.

Den store sexindustrien undergrev vår oppfatning av likestilling, likeverd og menneskesyn. For hovudpoenget med, og grunnleggande for, sexkjøpslova er den haldningskapande effekten. Lova seier at det ikkje er riktig å kjøpe et anna menneske – og utnytte eit anna menneske. Og sjølv om det tar tid å få stadfesta om haldningar er endra så er det gode signal som kjem som resultat av lova. Færre unge meiner det er riktig å kjøpe sex i Norge etter innføringa av lova, og spesielt gledelig er det at dette gjelder unge menn. Etter at lova vart innført er det også eit fleirtal i befolkninga som støtter ho. I staden for ein «forspilt muligheit» er dagens sexkjøpslov ein bauta over eit likestillingsland som i 2008 gjorde det klart at det å kjøpe eit anna menneske ikkje er rett.

 

(Innlegget sto på trykk i BT 16.juli 2016)

Bergen like modig som Sandnes?

Sandnes har lagt veien åpen for at alle byer i Norge kan bli strippefrie, og 10. mars skrev BT at det nærmer seg flertall i bystyret for å stenge kranene til strippeklubbe After Dark i Bergen.

Vi er mange som håper det kan skje, ettersom vi vil ikke lenger bo i en by som har gått ut på dato. For det er både gammeldags og pinlig å redusere kvinnekropper til en vare.

12. februar 2016 satt Høyesteretts ankeutvalg punktum ved å avvise anken fra strippeklubben Money Talks. Striden startet da Sandnes kommune nektet strippeklubben skjenkebevilling. Kommunen begrunnet det med at et slikt konsept ikke var forenlig med den profilen og det omdømmet Sandnes kommune ønsket å ha:

”Et slikt konsept vil heller ikke være forenlig med den likestillingsprofil Sandnes kommune ønsker å forbindes med, og anses også uheldig når det gjelder barn og unges opplevelser av bylivet.”

Rusavhengighet kobles direkte

Norsk arbeidsmiljølov slår fast at arbeidstakers integritet og verdighet skal ivaretas. Rapporten som FAFO gjennomførte på bestilling av den rødgrønne regjering i 2011, avslørte at strippere får provisjon på det gjestene drikker sammen med dem. Drikken er høyt priset, og stripperne må sitte ved bordet så lenge det er drikke på bordet. Man vet at mange strippere nevner nettopp omfanget av rus og alkohol som et stort problem. Man vet også at mange av dem utvikler rusavhengighet. En rusavhengighet som kan kobles direkte til stillingsinstruksen. Like lite som integritet og verdighet, ser det ut som om helse spiller noen rolle. Det er uholdbart.

Vi vet lite om de reelle arbeidsforholdene i strippebransjen. Av mandatet til rapporten framgikk det tydelig at regjeringen ønsket en redegjørelse av blant annet følgende: Hvordan skjer betalingen? Hvor mange timer jobber stripperne per uke? Er det fast arbeidstid? Får stripperne fast betalt, eller jobber de på provisjon?

Ikke så nøye med strippere?

Spørsmålene ble stilt i intervjuer med stripperne, men uten at konkrete svar eller tall fremkommer i rapporten. Det hadde jo unektelig vært interessant å vite hvor mye provisjonen utgjør, og om det er snakk om fastlønn og arbeidskontrakt i det hele tatt. FAFO fant heller ikke ut hvilken arbeidstid stripperne hadde. Derimot vet vi etter oppslag for seks år siden i BA at stripperne tilknyttet strippeklubben ”After Dark” (tidligere ”Dreams”) blir holdt innesperret i et hus og overvåkes døgnet rundt. Ut får de bare lov til å bevege seg om de har med seg følge. Ramaskriket hadde gjallet om arbeidstakere i en hvilken som helst annen bransje hadde blitt behandlet slik.

Menneskehandel er en milliardindustri på linje med våpenhandel og narkotikaomsetning. Strippeklubbene er en del av den internasjonale sexindustrien. Byens kvinneaktivister, feministster og stippemotstandere har i flere år hatt trusler om saksøking hengende over seg ved å påpeke nettopp denne sammenhengen mellom menneskehandel, prostitusjon og strippeklubbene i Norge. Etter at den estiske agenten Indrek Mandre, i august 2012, ble dømt for hallikvirksomhet, har trusselen om saksøking stilnet.

Bergen neste by?

Mandre skal ha tilrettelagt for at 65 kvinner fra Estland ble tvunget til prostitusjon i Luxembourg. Kvinnene trodde de skulle strippe, men endte opp som prostituerte. Og koblingen til strippeklubben i Bergen kan ikke være tydeligere. I samme tidsrom som Mandre formidlet kvinner til prostitusjon i Luxenbourg, så samarbeidet og formidlet han strippere til strippeklubbene Dreams/After Dark i Bergen og Trondheim. Mandre ble dømt for hallikvirksomhet på et tidspunkt man ikke hadde noen lov mot menneskehandel i Estland (noe de fikk kort tid etter denne dommen). Forskerne bak FAFO rapporten nevner ikke noe om Mandre selv om de undersøkte strippebransjen mens han solgte mennesker til nettopp strippeklubber.

Strippebarer er et underholdningstilbud som undergraver generasjoners arbeid for kvinners rettigheter som fullverdige mennesker. Det er en del av den internasjonale sexindustrien som tjener penger på å utnytte kvinner og barn. Kvinnepolitisk utvalg i SV sier derfor takk til Sandnes kommune som på en slik beundringsverdig måte har stått opp mot urett, og oppfordrer byrådet i Bergen til å være like modige. Vi trenger ikke flere ufullstendige rapporter om vilkårene i norsk strippebransje, vi trenger handlekraftige politikere som tør å si at stripping er et konsept som ikke er forenlig med den likestillingsprofil og omdømme som Bergen by ønsker å ha.

Innlegget ble publisert på BT nett 23.mars 2016 og er skrevet sammen med Anna Kathrine Eltvik, medlem i kvinnepolitisk utvalg i SV

 

Seier over slankemaset

Reklamen trugar med å redusera vårt felles byrom til ein kommersielt forsøpla marknadsplass. Når offentlege bussar og anna byrom vert invadert av eit stadig sterkare press om meir forbruk, har det miljøkonsekvensar. Denne forbrukskarusellen som reklamen bidreg til, må stoppas om vi skal hindra menneskeskapte klimaendringar.

SV har vore klar på at vi ønskjer å nytte dei verkemiddel og dei mogelegheiter som finst for å reversere reklameavtalen på buss og bybane som vart tildelt i sommar, og stoppe dei andre reklameavtalane som Høgre, Venstre og Frp opna for. Det er derfor veldig gledeleg at det no ser ut som at vi kan få til det.

Reklamesaka viser med all si tyngde korleis miljø og feminisme heng saman. Retusjerte modellar skaper eit helsefarleg kroppspress og ideal som er umogelege å oppnå. Reklamen byggjer opp under kjønnsstereotyper som ikkje fremjar likeverd og likestilling. Gutar vert fortalt at dei skal vere store muskelbuntar, jenter at dei skal vere tynne, veldig tynne.

I tillegg vert kvinner gjennomgåande avkledd i mykje større omfang enn menn. Vårt eige Vestkanten-magasin for nokre år sidan er eit godt døme på det. Medan jentene var fotografert bakfrå utan noko på overkroppen, var gutane påkledd. Eit verre eksempel på korleis kvinner vert avkledd og brukt som sexobjekt, sto bilprodusenten Aston Martin /og eller BMV for.

I sin kampanje for bruktbilar (!) valde dei å fotografere ei kvinne, liggende med armane oppe, utan kler, med eit seksuelt blikk og teksten: «You know you’re not the first, but do you really care?»

Eit gjennomsnittsmenneske i Noreg er utsett for vel 10.000 reklameeksponeringar om dagen. Dette gjer oss ikkje immune mot reklame – det gjer oss påverkelege. Det er velkjent at mange ungdomar slit med eige sjølvbilete grunna påverknad frå store kommersielle aktørar. Bergen har stått imot reklamegigantane og offentleg visuell forsøpling tidlegare, og no ser det ut som at vi vil fortsette å halde denne posisjonen. Det er ein seier.

Innlegget vart publisert på bt.no 12.oktober 2015

(Som de ser så er det ein anna referanse i innlegget i BT, men i ettertid så har det vist seg at den referansen til Aston Martin er feil, men det som det er referert til i dette innlegget er riktig.  Eg ber om orsak for at eg har brukt feil bilete.)

Feil fokus i overgrepssak

Innlegget er skrevet av: Marthe Hammer, Marianne Sæhle og Anna Kathrine Eltvik

Da TV2 kringkastet historien om den åtte år gamle jenten som skal ha blitt utsatt for grov, seksuell trakassering på skolen, var det mange som forståelig nok reagerte med kvalme og avsky. Deretter dukket det ene alvorlige politikeransiktet opp på tv-skjermen og tok til ordet for diverse tiltak for å få bukt med mobbing. Den seksuelle trakasseringen ble galant hoppet bukk over.

Les hele innlegget på bt.no (9. september 2015)

Ligg unna kvinnelønnen, MDG

Innlegget er skrevet av: Marthe Hammer, Marianne Sæhle, Hilde Boberg Andresen og Sara Bell

Kvinnefronten publiserte 18. august en oversikt over hva de forskjellige partiene i Bergen vil gjøre for likestilling. I denne svarer MDG at de ønsker en sekstimers arbeidsdag, men uten lønnskompensasjon. Det vil si kortere arbeidsdag og mindre lønn, til alle. Som om alle har nok å rutte med i dag? Sekstimers dag uten lønnskompensasjon er jo det vi har i dag.  Kvinner flest jobber sekstimersarbeidsdag, men betaler dette selv gjennom mindre inntekt, dårligere pensjonsvilkår og mindre tilknytning i arbeidslivet. Dette er det motsatte av å arbeide for likestilling.

For at 6 timers arbeidsdag skal være en suksess må vi anerkjenne at utgangspunktet ikke er likt for alle. Realiteten i dag er at menn fortsatt tjener langt mer enn kvinner. Typisk kvinnedominerte yrker tjener omtrent 85 prosent av mannsdominerte yrker med like lang utdanning, og kvinners inntekt er om lag 65 prosent av menn sin inntekt. Allerede lavt lønnende kvinner skal altså med MDG sin sekstimersdag få endra mindre i inntekt.  Dette er usosialt.

Vi trenger flere hender i arbeid. Det er anslått en mangel på 30.000 sykepleiere og 50.000 helsefagarbeidere i løpet av de neste 20-30 årene. Sammen med renholdere, barnehagelærere og barnehageassistenter utgjør de en stor gruppe kvinner med gjennomgående lavere lønn enn menn, og enda mindre inntekt.

Vi kan ikke takle fremtidens utfordringer hvis ikke vi har gode folk til å ta vare på oss når vi er syke, passe barna våre og støtter oss når vi nærmer oss livets slutt. Da må ikke straffe de som i utgangspunktet har problemer med å få endene til å møtes. I stedet bør vi sikre at de som i dag har selvvalgt deltid, heller jobber full stilling med en sekstimersdag.

Det private forbruket må ned. Dette er en del av veien til et grønt, bærekraftig samfunn. Og sekstimersdag må jobbes frem gjennom en allianse mellom fagbevegelsen, kvinnebevegelsen  og miljøbevegelsen. Fagbevegelsen må være med å ta dette verdivalget, og velge å ta ut framtidige verdiskapning i mer fritid og ikke mer lønn.

15 minutter i hvert oppgjør er forslaget fra Gerd Liv Valla, det er en god begynnelse. Da har vi sekstimersdag i løpet av 12 år. Det er ikke langt tid, når vi vet at det er 30 år siden man innførte 7,5 timers normalarbeidsdag gjennom tariffoppgjøret.

Et miljøparti som ønsker å straffe lavtlønte kvinner er et miljøparti for eliten. Så mye for solidaritet. MDG har rett i at det er mulig å være blokkuavhengig. Det betyr ikke at det er noen god ide. For om en glemmer å tenke på omfordeling og sosial utjevning, så ender en opp med at det er de lavtlønte yrkene som må betale for verdens miljøkrig. Og glemmer en likestillingen så ender en opp med at det er kvinnene som må ta hele byrden.

 

Innlegget sto på trykk i BT 28. august 2015