Internasjonal politikk

Det splittende spørsmålet

Marianne Sæhle

SVs Kvinnepolitiske utvalg har denne helgen arrangert sin årlige Kvinnekonferanse. Vi inviterte i år Julie Bindel og Rachel Moran til å snakke om sexkjøpsloven. Både Bindel og Moran har ved flere anledninger holdt innlegg om sexkjøpsloven i Bergen, uten protester. Vi var derfor ikke forberedt på reaksjonene som kom på invitasjonen av henne til SVs Kvinnekonferanse. Vi inviterte ikke Bindel for å provosere, vi inviterte henne for å snakke om sexkjøpsloven.

Bindel oppfattes som en kontroversiell innleder og som transfob. Og selv om Bindel har tatt aktivt avstand fra hatefulle ytringer og trusler mot transpersoner, så følte mange i SV, LHBT-miljøet i SV og våre sympatisører seg støtt av at vi inviterte henne til konferansen. Vi tok derfor beslutningen om å avbestille Bindel.

Debatten videre bør ikke være en debatt om Bindel. Dette er vår debatt nå, og den griper inn i kampen om sexkjøpsloven, og vår forståelse av kjønn.

Reaksjonene på Bindel går parallelt med en kritikk av og kamp mot sexkjøpsloven. Julie Bindel er ikke alene, også Janice Raymond ble trukket av Likestillings- og diskrimineringsombudet som innleder om sexkjøpsloven i 2013 etter anklager om transfobi. To dyktige kvinner som uttaler seg om vold mot kvinner, som taler pornoindustrien midt imot, og som også uttaler seg om forståelsen av kjønn, får begge et internasjonalt stempel som transfobe som gjør at de ikke kan snakke på arrangement om sexkjøpsloven. Dette er del av et internasjonalt politisk angrep mot sexkjøpsloven, som i Norge kommer best til syne gjennom at organisasjoner som FRI og Amnesty International, som til tross for sitt utrettelige arbeid for frihet og menneskeverd, de siste år har vedtatt å fjerne sexkjøpsloven. Dette er ikke et skritt i riktig retning, verken for menneskeverdet, for menneskers rett til å leve som den de er uten diskriminering, uavhengig av kjønn, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, eller for kvinners posisjon og stilling i verden. Det er derimot en stor seier for menns vold mot kvinner, den internasjonale sexindustrien og for dem som mener de har en rett til å kjøpe et annet menneske. Og argumentasjonen i begge organisasjonene er delvis basert på nettopp prostitusjon blant transpersoner.

Så vil mange si at reaksjonene på Bindel ikke handler om sexkjøpsloven, men om hennes ytringer. Bindel beskyldes for å være transfob i tekster der hun problematiserer at enhver som føler seg som en kvinne skal ha rett til å bli oppfattet som kvinne i alle livets sammenhenger. Kvinners erfaring som nettopp kvinner har vært grunnlag for kvinnebevegelsen og feministisk organisering. Vi har begge vært forkjemper for diskrimineringsloven om seksuell orientering, som SV innførte i regjering. Dette er en av mange seire i rekken av SVs lange kamp for seksuell frigjøring og retten til å være den du er. Den sier at «diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt». Men forståelsen av kjønnsidentitet kan utfordre hele fundamentet for kvinnebevegelsen. For kvinnebevegelsen har kjempet for kvinners stilling i samfunnet.

Hvordan forstår vi diskrimineringsloven om seksuell orientering når «kjønn» stilles opp mot «kjønnsidentitet»? Et av eksemplene som brukes for å vise at Bindel er transfob, er at hun problematiserer at en person med kjønnsidentitet som kvinne, men som er utstyrt med en mannskropp, ønsker å komme inn på et krisesenter for kvinner. Hun viser til et tilfelle i Canada der en person med kjønnsidentitet som kvinne endte opp med å voldta to kvinner på samme senter. Krisesentrene har over lang tid blitt bygd opp av kvinnebevegelsen for å beskytte kvinner mot menns vold. Hvis en av oss hadde vært leder for et krisesenter i Norge, og ble stilt ovenfor dette valget, så hadde nok vi også satt de utsatte kvinnenes opplevelse av trygghet foran en person med kjønns­identitet som kvinne. Er vi da transfobe? Og er kvinnebevegelsen transfobe ved at de kjemper for særegen beskyttelse for kvinner?

Diskrimineringsloven har også forbud mot trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, altså «ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Har vi trakassert ved å skrive det vi har skrevet her? Den breie og solidariske venstresida må ta en debatt om hvordan meningsmotstandere skal møtes.

Internasjonalt ser vi at angrep på kvinners rettigheter, abort og reproduksjon går hånd i hånd med angrep på LHBT-befolkningens rettigheter, og vår påstand er at der kvinnebevegelsen står sterkt, er også de største fremskrittene for LHBT-befolkningen kommet. Samtidig er det et dilemma når kvinnebevegelsens største seire blir truet, og kvinnebevegelsens kamp for kvinner som kjønn blir utfordret av kjønnsidentitet.

Kampen mot sexkjøpsloven handler om retten til å kjøpe et annet menneske. Vi mener at uavhengig av kjønn, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, så gir det deg ikke retten til å kjøpe et annet menneske. Som sosialister så vet vi hvordan maktforholdet endrer seg når det handler om penger og kjøp og salg. Dette maktperspektivet må alltid være der.

Kampen mot vold mot og salg av kvinner er kanskje den viktigste saken akkurat nå, og SV vil fortsette, med uforminska styrke, å jobbe for å bevare og styrke sexkjøpsloven.

Innlegget er skrevet av Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leder i SV og Marianne Sæhle, medlem i Kvinnepolitisk utvalg i SV og programansvarlig. Innlegget sto på trykk i Klassekampen 17. januar.

Ingen krigsalibier her

I kronikken «Et feministisk krigsalibi» svarer Berit von der Lippe, professor ved Handelshøgskolen BI og Kirsti Stuvøy, førsteamanuensis ved NMBU på vårt utspill om en feministisk utenrikspolitikk. Innlegget er skrevet som en kritikk, men vi leser det som et innspill, eller rett og slett en støtte – for oss synes det som om vi egentlig er helt enige. Selvsagt må en feministisk utenrikspolitikk være både global og maktkritisk.

Von der Lippe og Stuvøy kritiserer det internasjonale paradokset der økt fokus på institusjonalisering av kvinners rettigheter i freds- og sikkerhetspolitikken står i grell kontrast til den krigføring og militarisering som har funnet sted i samme tid, og som har gjort mange kvinners (og menns) liv mer usikre enn på flere tiår. Det er et veldig viktig paradoks som kronikkforfatterne retter søkelyset mot.

Vi deler von der Lippe og Stuvøys synspunkter og tar til orde for antimilitarisme og nedrustning. Vår motstand mot Nato, krigføring og våpeneksport handler om å skape en fredeligere verden. Og som kvinnepolitisk utvalg ønsker vi å videreføre SVs lange arv som den eneste reelle utenrikspolitiske opposisjonen i spørsmål om internasjonal krigføring, å videreføre vår kritikk av maktstrukturer og krigspolitikk, samtidig som vi viderefører og forsterker det mangeårige arbeidet som er gjort på kvinners stilling og det feministiske perspektivet i fred- og sikkerhetspolitikken.

Og vi velger også å fokusere på vårens viktigste stortingssaker innen dette feltet, nemlig våpeneksportmeldingen. SV er eneste parti på Stortinget som er mot våpeneksporten til Saudi-Arabia. Det fikk vi bekreftelse på sist vår, og denne saken er også det ferskeste eksempelet på nettopp dobbeltmoralismen som Høyre- og Frp- regjeringens «kvinnevennlige freds- og sikkerhetspolitikk» står for. Det kan ikke være slik at vi snakker varmt om kvinners stilling i sikkerhetspolitikken i festtaler, og så selger vi våpen til et av verdens verste kjønnsapartheidregimer.

Vi stusser derfor litt når von der Lippe og Stuvøy nevner at vi burde ha vært kritisk til våpeneksport til Yemen og Saudi-Arabia, når dette var en del av hovedbudskapet vårt.

Vi advarer også mot at feministisk utenrikspolitikk blir noe vi nevner i festtaler eller som måles i antall kvinnelige FN-topper. En feministisk utenrikspolitikk handler om å styrke kvinners situasjon verden over, særlig de som står svakest. Men også å styrke kvinners egen kamp i egen hverdag.

Innlegget er skrevet sammen med Ingvild Reymert og sto på trykk i Klassekampen 2. september 2016

Sexkjøpslova – ein bauta

BT skriv i sin leiarartikkel at når det gjeld sexkjøp så bør det «prinsipielle argumentet bør veie tyngst. Sex, mot betaling eller ikke, påvirker ikke andre enn de involverte.». Det er stor forskjell mellom sex utan betaling og sex mot betaling. Det er den prinsipielle forskjellen som BT hopper bukk over. Den makta det ligg i å kunne kjøpe eit anna menneske er formidabel. Ein vil aldri vite kva som eigentleg var grunnen til at kvinna seljer sex, var det fordi ho ikkje hadde noko anna val.

Og eg skriv kvinna som seljer sex. Det er omlag 40-42 millionar i prostitusjon på verdsbasis. Omlag 80% av dei som sel sex er kvinner. Det er det store fleirtalet, å ikkje påpeike dette, er å underslå eit faktum, og av mennene som sex er diverre for mange av dei barn, unge gutar og unge vaksne. Prostitusjon er eit mannsproblem, omlag 95-98 % av dei som kjøper sex er menn. Det er dei som opprettheld etterspørselen, som betalar for at så mange kvinner og barn vert utnytta. Bergens Tidende sin leiar er først og fremst eit forsvar for at i vårt moderne Noreg, så skal menn fortsatt få kjøpe kvinner sine kroppar.

BT tar på leiarplass til orde for ein liberalisering av dette feltet som eg trur BT ikkje forstår rekkevidda av. Ikkje berre vil ein sexkjøpslova til livs, ein vil også fjerne hallikparagrafen. Og har ein sagt dei to, kjem fort kravet om å gjere prostitusjon om til sexarbeid, og regulere dette som alt anna arbeid. Dette er eit feilspor som Noreg ikkje treng å gjere. Dette er allereie prøvd ut i både Tyskland og Nederland, med dårlige resultat. Intensjonen har vore å betre vilkåra for menneske i prostitusjon, men ein ender opp med å auke omfanget av prostitusjon. Kun 5 % av dei prostituerte i Nederland er registrert som sexarbeidarar, skriv den nederlandske avisa The Spectator. I det store uregulerte markedet har ein kvinner og barn som er utnytta i internasjonal menneskehandel. Prostitusjonsverksemda fungerer i både Tyskland og Nederland som ein lovleg kvitvaskingsindustri for anna organisert kriminell verksemd. Pengar i omløp frå narkotika, våpen og annen mafiaverksemd vert gjennom den liberaliserte sexindustrien enkelt skjult. Alle som er oppteken av kriminalitetsførebygging må få augo opp for at liberaliseringslinja ikkje er vegen å gå.

BT forsøker å så tvil om sexkjøpslova har fungert. Lova fungerer, og det vart også stadfesta av evalueringsrapporten frå Vista Analyse. Formålet med lova var å endre haldningar, redusere etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon, og vere med på å forhindre at kvinner og menn drives til prostitusjon eller vert utsatt for menneskehandel. Lova har heilt klart redusert etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon i Noreg, med klar nedgang i prostitusjonsmarkedet. Lova har gjort det vanskeligare å utnytte kvinner i prostitusjon i Noreg og gjort det vanskeligare for menneskehandlarar å oppretthalde verksemda si. Eit eksempel frå rapporten er EXIT-gruppa til politiet i Bergen, som først og fremst har prioritert å jobbe med menneskehandelsaker. Her var sexkjøpslova ein føresetnad for å få domfelt bakmenna i ei stor menneskehandelsak. Rapporten viser også at i dei landa som har kriminalisert sexkjøp er det minst omfang av menneskehandel, mens dei landa som har liberalisert er det mest.

Den store sexindustrien undergrev vår oppfatning av likestilling, likeverd og menneskesyn. For hovudpoenget med, og grunnleggande for, sexkjøpslova er den haldningskapande effekten. Lova seier at det ikkje er riktig å kjøpe et anna menneske – og utnytte eit anna menneske. Og sjølv om det tar tid å få stadfesta om haldningar er endra så er det gode signal som kjem som resultat av lova. Færre unge meiner det er riktig å kjøpe sex i Norge etter innføringa av lova, og spesielt gledelig er det at dette gjelder unge menn. Etter at lova vart innført er det også eit fleirtal i befolkninga som støtter ho. I staden for ein «forspilt muligheit» er dagens sexkjøpslov ein bauta over eit likestillingsland som i 2008 gjorde det klart at det å kjøpe eit anna menneske ikkje er rett.

 

(Innlegget sto på trykk i BT 16.juli 2016)

Bergen like modig som Sandnes?

Sandnes har lagt veien åpen for at alle byer i Norge kan bli strippefrie, og 10. mars skrev BT at det nærmer seg flertall i bystyret for å stenge kranene til strippeklubbe After Dark i Bergen.

Vi er mange som håper det kan skje, ettersom vi vil ikke lenger bo i en by som har gått ut på dato. For det er både gammeldags og pinlig å redusere kvinnekropper til en vare.

12. februar 2016 satt Høyesteretts ankeutvalg punktum ved å avvise anken fra strippeklubben Money Talks. Striden startet da Sandnes kommune nektet strippeklubben skjenkebevilling. Kommunen begrunnet det med at et slikt konsept ikke var forenlig med den profilen og det omdømmet Sandnes kommune ønsket å ha:

”Et slikt konsept vil heller ikke være forenlig med den likestillingsprofil Sandnes kommune ønsker å forbindes med, og anses også uheldig når det gjelder barn og unges opplevelser av bylivet.”

Rusavhengighet kobles direkte

Norsk arbeidsmiljølov slår fast at arbeidstakers integritet og verdighet skal ivaretas. Rapporten som FAFO gjennomførte på bestilling av den rødgrønne regjering i 2011, avslørte at strippere får provisjon på det gjestene drikker sammen med dem. Drikken er høyt priset, og stripperne må sitte ved bordet så lenge det er drikke på bordet. Man vet at mange strippere nevner nettopp omfanget av rus og alkohol som et stort problem. Man vet også at mange av dem utvikler rusavhengighet. En rusavhengighet som kan kobles direkte til stillingsinstruksen. Like lite som integritet og verdighet, ser det ut som om helse spiller noen rolle. Det er uholdbart.

Vi vet lite om de reelle arbeidsforholdene i strippebransjen. Av mandatet til rapporten framgikk det tydelig at regjeringen ønsket en redegjørelse av blant annet følgende: Hvordan skjer betalingen? Hvor mange timer jobber stripperne per uke? Er det fast arbeidstid? Får stripperne fast betalt, eller jobber de på provisjon?

Ikke så nøye med strippere?

Spørsmålene ble stilt i intervjuer med stripperne, men uten at konkrete svar eller tall fremkommer i rapporten. Det hadde jo unektelig vært interessant å vite hvor mye provisjonen utgjør, og om det er snakk om fastlønn og arbeidskontrakt i det hele tatt. FAFO fant heller ikke ut hvilken arbeidstid stripperne hadde. Derimot vet vi etter oppslag for seks år siden i BA at stripperne tilknyttet strippeklubben ”After Dark” (tidligere ”Dreams”) blir holdt innesperret i et hus og overvåkes døgnet rundt. Ut får de bare lov til å bevege seg om de har med seg følge. Ramaskriket hadde gjallet om arbeidstakere i en hvilken som helst annen bransje hadde blitt behandlet slik.

Menneskehandel er en milliardindustri på linje med våpenhandel og narkotikaomsetning. Strippeklubbene er en del av den internasjonale sexindustrien. Byens kvinneaktivister, feministster og stippemotstandere har i flere år hatt trusler om saksøking hengende over seg ved å påpeke nettopp denne sammenhengen mellom menneskehandel, prostitusjon og strippeklubbene i Norge. Etter at den estiske agenten Indrek Mandre, i august 2012, ble dømt for hallikvirksomhet, har trusselen om saksøking stilnet.

Bergen neste by?

Mandre skal ha tilrettelagt for at 65 kvinner fra Estland ble tvunget til prostitusjon i Luxembourg. Kvinnene trodde de skulle strippe, men endte opp som prostituerte. Og koblingen til strippeklubben i Bergen kan ikke være tydeligere. I samme tidsrom som Mandre formidlet kvinner til prostitusjon i Luxenbourg, så samarbeidet og formidlet han strippere til strippeklubbene Dreams/After Dark i Bergen og Trondheim. Mandre ble dømt for hallikvirksomhet på et tidspunkt man ikke hadde noen lov mot menneskehandel i Estland (noe de fikk kort tid etter denne dommen). Forskerne bak FAFO rapporten nevner ikke noe om Mandre selv om de undersøkte strippebransjen mens han solgte mennesker til nettopp strippeklubber.

Strippebarer er et underholdningstilbud som undergraver generasjoners arbeid for kvinners rettigheter som fullverdige mennesker. Det er en del av den internasjonale sexindustrien som tjener penger på å utnytte kvinner og barn. Kvinnepolitisk utvalg i SV sier derfor takk til Sandnes kommune som på en slik beundringsverdig måte har stått opp mot urett, og oppfordrer byrådet i Bergen til å være like modige. Vi trenger ikke flere ufullstendige rapporter om vilkårene i norsk strippebransje, vi trenger handlekraftige politikere som tør å si at stripping er et konsept som ikke er forenlig med den likestillingsprofil og omdømme som Bergen by ønsker å ha.

Innlegget ble publisert på BT nett 23.mars 2016 og er skrevet sammen med Anna Kathrine Eltvik, medlem i kvinnepolitisk utvalg i SV

 

Send båter – redd liv!!

Aldri har det vært tettere mellom nordligste nord og sørlige sør. På vårt feriehav møtes vi, flyfraktet nordmenn i solsenger – våre brødre og søstre fra Libya, Syria, Somalia i utrangerte farkoster transportert av de mest skruppelløse menneskehandlerne som aldri har lånt ei tanke til trygghet og menneskeliv. Je suis lukkejeger – det er vår mest grunnleggende menneskelige drivkraft å søk lykke – og i det minste å trygge livet.

Festung Europa, som Norge er en del av gjennom Schengen, er nådelaus. Nei, Europa har gjerne ikke plass for alle som vil hit. Men ett menneskeliv er like mye verdt uansett om det er en «illegal» afrikansk flyktning som har betalt «blodpenger» for å være med en smuglerholk fra Tripoli – eller om det er deg og meg i vår egen tryggheten her oppe på Oljeberget.

I overlessede båter over skammens hav forsøker mennesker å nå friheten og drømmen om et liv. Men alt – alt for mange båter kom aldri fram. I løpet av årets fire første måneder har over 1700 flyktninger druknet, og nå, først nå, begynner Norge og EU å våkne opp. Det er en skam.

Flyktningkatastrofen i Nord-Afrika og Midtøsten har i alt for lang tid fått alt for lite oppmerksomhet. Denne flyktningstrømmen kom ikke med vårsola, denne har eksistert i mange år. Humanitære organisasjoner har lenge ropt høyt om det skrikende behovet for hjelp til å håndtere katastrofen og politisk vilje til å se på de bakenforliggende årsakene

For det er vårt ansvar. Da FNs sikkerhetsråd i 2011 åpnet for bruk av «alle midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, var «fredsnasjonen» Norge involvert i en militær intervensjon, med liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av denne, slik Hedda B. Langemyr, og Fredrik Heldal i Norges Fredsråd skriv det.

Selv mitt eget parti SV stemt for den her intervensjonen. Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya. Skeptikere i og utenfor partiet advarte mot at et angrep kunne dele landet, gi makt til radikale islamister og skape en humanitær katastrofe som var større enn den angrepet var ment å avverge. Hittil er det mye som har gitt skeptikerne rett. Selv ett FN-mandat er ingen garanti for at militær intervensjon er riktig, og de brutale konsekvensene ser vi nå, på Middelhavets overflate og middelhavets bunn.

Ifølge Røde Halvmåne er mer enn 500 000 mennesker internt fordrevet i Libya bare i løpet av det siste året. I tillegg kommer hundretusener av flyktninger fra andre land i Nord-Afrika og Midtøsten, som bruker Libya som utgangspunkt. Mangelen på en fungerende stat gjør at menneskesmuglere kan opererer relativt fritt i landet. Det er realiteten bak. Og i tillegg har vi alle de som tar vannveien på flukt fra Syria.

Europas nye kirkegård har Middelhavet blitt. Fra 1993 og frem til og med 2014 har 30.000 mennesker omkommet langs rutene inn i Europa, viser ny fransk statistikk.

I alt for lang tid har det vært katastrofalt taust fra regjeringen, og fra stortingsflertallet. Flere ganger har SV tatt opp situasjonen i Stortinget. I fjor høst utfordret SV regjering og storting til å ta initiativ til en internasjonal aksjon for å redde mennesker i havsnød på flukt over Middelhavet, og en operasjon som skulle erstatte «Mare Nostrum». Forslaget ble nedstemt. Mer urovekkende var mangel på debatt i stortinget om forslaget. Det var vel kanskje fordi forslaget inkluderte å ta imot langt flere kvoteflyktninger, noe et stort parti på rødgrønn side først kom fram til på vårparten i 2015.

«Vi må hjelpe de der de er», var statsminister Erna Solberg svar gjennom våren – der de er? I en søkkferdig farkost med kurs for den visse død? Men nå skal Erna Solberg, etter å ha tenkt seg lenge og vel om, endelig sende ett – ett- skip!? Det er på tide at Norge stiller med skip og mannskap til bergingsaksjonene. La sjøfolkene få berge liv, slik de og Rederiforbundet ber om! I tillegg må Norge ta initiativ til internasjonal byrdedeling i denne situasjonen, og gå foran med et godt eksempel ved selv å ta imot flere flyktninger, slik Flyktningehjelpen og flere har tatt til orde for i flere år. Det er et stortingsflertall for å ta imot 10.000 kvoteflyktningene fra Syria, slik FN ber oss om, og dette flertallet må trosse regjeringen og stemme dette gjennom! En kan ikke sette sin lit til regjeringen i denne saken, den vil ikke engang ta imot de afghanske kamptolkene, uten å trekke ifra flyktningekvoten Norge har lovet FN.

Dette er ikke en italiensk tragedie, det er en europeisk tragedie,» , sa den Italienske innenriksminister Angelino Alfanfo, allerede i 2013. Og nettopp derfor er det på høy tid at Norge og regjeringa bidrar med økonomisk støtte til Italia. Italia har lenge anmodet om bistand til sin søk- og redningsoperasjon uten å få gehør. Italia har alt for lenge bore byrden av denne katastrofen alene. Italia betalte alene regningen og satte inn 900 soldater, 32 marineenheter, to ubåter og fly. Operasjonen reddet over 150.000 mennesker i havsnød i over 400 redningsoperasjoner. Et minimum fra regjeringen kunne i det minste vært å hjelpe Italia økonomisk.

Norge må ta initiativ til en internasjonal aksjon for å redde mennesker i havsnød, – og ikke sitte stille å se på EUs handlingslammelse. For handlingslammelse har det vært, fordi politikken til Norge, EU eller Schengen alt for lenge har handlet om å verne oss – og ikke de. Hvert et tapte menneskeverd som kan telles i likposer på Lampedusa vitner om barn som aldri fikk et liv, men som måtte gi tapt for Festung Europa. Medmennesker, tiden for handlingslammelse er over – det er tid for handling!

Send båter – redd liv!

Innlegget sto på trykk i Trønder-Avisa 9.juni 2015

Gjør som Norge, kriminaliser horekunden

Lørdan 30. mai 2015 fikk jeg mulighet til å delta på et viktig møte i Tyskland arrangert av Die Linke med flere om prostitusjon og sexkjøpsloven. Jeg fikk muligheten til å fortelle om de gode resultatene som vi har sett av den nordiske modellen og håper at Tyskland snur fra legalisering, liberalisering til å forsøke å dempe sexmarkedet og redusere etterspørselen etter sexsalg. Dette er mitt innlegg:

My name is Marthe Hammer, I’m leader of the Women Committee of the Socialist Left Party in Norway.  I became a member of the Socialist Youth in 1996, and from the late 90-ties I have fought for politics which do not declare the selling of women (and men and children) a normality, (but which aim to overcome prostitution and support prostituted women and men)

I got introduced to this question when Sweden criminalised sex buyers in 1999, and I was part of the Norwegian women and political movement that put this question up on the agenda, both in Norway as a whole, but also in our own party through the late 90 ties and the last decade

SV is a feminist party. It means that we recognise that women are suppressed, politically, socially and economically – and that we want to do something about it. We live in a a society where men have more power and resources than women. Prostitution and violence against women is one of the most extreme expressions for this.

I have chosen SV because the fight for feminism works best in alliance with the left-wing fight for economic equality and a good welfare state. For me it is obvious that a socialist society can not be developed if half of the population is suppressed. And for me it is also obvious that a feminist society can not be developed without a strategy for economic equality. That is why I belong to the left.

Since the birth of SV we have had focus on women and women’s position in the society. After being part of the government for 8 years some of the best results were in gender equality and family politics. We managed to get a Kindergarten reform, equal maternity and paternity leave, a law for helping women who are victims of violence and the right to get married to who you want, independent of sexual orientation and sex.

In Norway and Sweden have we had a feminist uprising recently. On 8. march 2013 we had ten thousands walking in the streets. I would like to encourage people on the German Left to be part of this feminist movement that’s taking place right now.

Well, this is my basic, ideological background for belonging to the left side in the political landscape, and for also being a feminist. As you’ve heard from Agnete Strøm, we have been fighting against all violence against women, which in my opinion includes prostitution, for a long time. It was a really good victory to finally get a majority for criminalising sex buyers in Norway. And this so-called sexbuyer law is one of our best successes after our time in government.

I will now tell you more about the law.

First of all. It is important to be aware that this law criminalise the sex-buyer, the Johns, not the women and men in prostitution. This is very, very important. We do not want to stigmatise women in prostitution. And it is a victory for the women movement that this law criminalize the strong person in this act, and not the weak one.

Norway criminalised buying sex in 2009. Norway adopted the Swedish law, but expanded it to also include the ban for buying sex abroad. The main rationale for implementing the law (from 1st of January 2009) against commercial sex was to prevent and reduce human trafficking in Norway. By making it illegal to buy sex the Norwegian government also wanted to

1) change attitudes in the population,
2) reduce the size of the Norwegian sex market by constraining supply and demand and
3) to prevent entry into prostitution and hence to reduce possible sexual exploitation of men and women in prostitution. The law also seeks to protect people in prostitution and to help people with the transit out of sex work.

So, then, what are the results of this law that criminalizes the sex buyers. What I will say now is based on the scientific evaluation of the effects of the law that has been done in 2014, which again is based on a broad range of studies.

There is a clear declining trend in the market for prostitution after the law was implemented.

This is clear despite data limitations. The market was at its lowest immediately after the introduction of the law and has later stabilised at a lower level than before 2009. The most profound changes are found in the Oslo street prostitution market. Here, systematic field observations show that the size of the market today has stabilised at a level of 40-65 percent of the market before the law see Figure

redusert marked

The street markets in Bergen (Norway’s second largest city), and the city that I and Agnete are from, and Stavanger show similar trends as Oslo after the introduction of the ban on purchasing sexual services. When the police have strategically targeted the market, we see a clear fall in the number of people in prostitution. Estimates of the size of the indoors market are more uncertain. This is due to the increasing rotation of the market. More travelling, more advertising and somewhat lower prices show that the competition is tougher and the demand is lower nowadays. The best estimate – with a high degree of uncertainty – is a market reduction of 10-20 percent compared to the situation before the law. And for the whole market is about 25% lower than in 2008

Without the law: What would have been the market situation?

In 2008, the global financial crisis began. This crisis led to negative consequences for the labour markets in a number of countries. Norway, on the other side, was not particularly affected due to good economic policies, healthy state finances and a left-wing government. The large increase in the number of prostitutes in Norway in 2008 thus has to be seen in light of the financial crisis which reduced the demand for sexual services in Europe, and probably also increased the supply of prostitution (due to more unemployment) in other countries.

During the financial crisis Norwegian men were among the richest and most wealthy men I Europe, of course there was money to earn from selling sex in Norway. The developments in the rest of Europe with reduced revenues in the prostitution market would thus most likely have led to a larger share of prostitutes in Norway if the law had NOT been implemented.

Without the law, the Norwegian police would also have lost an important tool for reducing human trafficking. For instance, the police use information from fetched sex buyers to enforce the laws on trafficking and pimping. The actors benefitting from the prostitution of others would thus have faced a smaller risk of being caught if the law had not been adopted.

It is estimated in the evaluation report – that the market today would have been around 15 percent larger than the market in 2008 and around 45 percent larger than the actual market today.

What about the law intentions on to protect people in prostitution and to help people with the transit out of sex work:
T
here is a A need for targeting policies 

The prostitution market in Norway is, like the rest of Europe, characterised by an increasing share of immigrants from middle-income countries and poor countries. Most of these immigrants are women with few other real options than to entry into prostitution. Human trafficking is a part of this rotating market. The entry into prostitution is based on economic motives. Still, the prices are lower than before.

Norway has a number of good social policies and charities targeting trafficking victims and prostitutes. However, there is a need for providing more options for people who want to get out of prostitution. Language classes, work training and work options have clear positive effects. The Socialist Left Party thinks that there is a need for more of such initiatives. We think that the remaining problems in Norway can best be tackled by changing alien laws and investing even more money into exit programs, so that real alternatives are created for people in prostitution. However, these challenges are not mainly a consequence of the law, but of other laws and lack of social offers from the municipality and government.

What about effect on attitudes towards prostitution

It takes time to internalise a norm. Still, scientific findings indicate that the law has had an effect on attitudes. This is also the conclusion regarding the Swedish law from 1999. Some researchers find that young men in Norway have changed their attitudes towards buying sex more than older men. Interviews with police in the largest cities also indicate that the law has had a normative effect on people’s behaviour. SV believes that buying sex is a form of violence, therefore are we really happy that in particular the majority of young Norwegian men do not support prostitution and the buying of sex. We think this is a first step towards full equality between the sexes.

Reduced demand: The ban on purchasing sexual services has led to reduced demand for such services. The financial crisis has also resulted in lower absolute prices on sexual services within the EU. Increased competition and increased supply in the European prostitution market can better explain the price reductions than the law in isolation. Even so, the law has contributed to reduce the demand for sexual services in Norway, there is no doubt about that.

Market reduction: The ban on purchasing sex in combination with the ban on pimping have made it harder to sell sexual services in Norway, especially if such activities are conducted in hotels and apartment collectives. The possible costs for the actors benefitting from other’s prostitution have thus increased and their profit has been reduced

Less attractive for human traffickers: A reduced market and increased law enforcement results in larger risks for human traffickers. The profit from human trafficking is also reduced due to these factors

No clear evidence of more violence

The most critical and most debated and unwanted possible consequence of the law was if the conditions of men and women in prostitution became worse

The law that criminalises buying sex strengthens the rights of the seller in the sense that the buyer can be reported to the police. This has given the seller a tool for managing “bad” customers as well as leading to more careful customers and possible prevention of violence. Still, SOME women in the street market report to have a weaker bargaining position and more safety concerns now than before the law was introduced.

Even so, this analysis finds no clear evidence of more violence against women in the street market after the introduction of the law. It is the customer that engages in illegal action and thus has the most to fear if reported to the police by a prostitute. The police have no indications on more violence following the ban on purchasing sexual services. This is a very important conclusion from the evaluation.

To sum up

  • The main findings of the evaluation is that the ban on purchasing sexual services has reduced demand for sex and thus contributed to reducing the extent of prostitution in Norway. The enforcement of the law, in combination with the laws against trafficking and pimping, makes Norway a less attractive country for prostitution based trafficking than what would have been the case if the law had not been adopted.
  • The report does not find any evidence of more violence against prostitutes after the ban on buying sex entered into force.

The ban for sex buyers is a very very sucessful way to prevent violence and abuse against women, and to regulate and fight an illegal industry which creates a lot of suffering for a lot of unhappy victims.

The majority of the population in Norway supported the introduction of the law, and support it now. And now, the latest news from Norway is that the current right-wing government does not want to change or end the law in this governmental period. That’s a victory, and that is the same that has happened in Sweden. The majority of whole political landscape supports the law.

So: Go for the Nordic model, it works.

Moralistisk om surrogati?

Kommersiell surrogati, når en kvinne bærer fram en annen kvinnes barn mot betaling, er utnyttelse av skjeve maktforhold og salg av kropp som ikke bør tillates i et sivilisert samfunn. I den globale kommersielle surrogatihandelen er de fleste surrogatiforeldre heteroseksuelle par med høy utdannelse. Surrogatmødrene på den andre siden er i de aller fleste tilfeller fattige kvinner, og for bare et lite fåtall av de fører betalingen til varig endring av deres økonomiske situasjon.

Bioteknologirådet vedtok sist uke en uttalelse om å opprettholde forbudet mot både kommersiell og altruistisk (uten betaling) surrogati i Norge. Det er bra, men Dagbladet mener dette er moralisme. Det å få barn er ingen menneskerett. Det å gå gjennom et svangerskap og fødsel er noe av det farligste friske norske kvinner i dag utsetter seg for. Selv uten at det er penger inkludert, så vil det føles som et press å bli spurt om å gjennomføre et svangerskap for en annen kvinne, kanskje spesielt for en som står deg nær. Jeg ønsker ikke at kvinner skal måtte forsvare at de sier nei til å bære fram en annen kvinnes barn. Dessuten er ikke skillet mellom kommersiell og altruistisk surrogati så tydelig som det kan se ut, kvinnen blir også i altruistisk surrogati kompensert, for eksempel gjennom tapt arbeidsinntekt.

Det å få barn er for de aller fleste det største som finnes, og sorgen over ikke å få et barn tilsvarende stor. Men vi kan likevel ikke lukke øynene for at surrogati handler om at vi gjør menneskekroppen og barn til en vare. Det er selve jobben som gjøres, som er problemet, det at man utsetter kvinner for livsvarig skade og livsfare ved at de bærer fram og føder et barn som ikke er deres. Jeg ønsker bioteknologirådets uttalelse velkommen, det er viktig at rike land som Norge bidrar til å redusere etterspørsel etter kommersiell surrogati, og at vi opprettholder forbudet mot altruistisk surrogati.

Forbud mot surrogati handler ikke om moralisme, det handler om hva et samfunn er villig til å spørre kvinner om å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 27.mai 2015

Sexarbeider – et blindspor

Klassekampen

Mats Alnæs skriver i et tilsvar 14.mai på mitt innlegg 10.mai om sexkjøpsloven at «hvis Hammer hadde vært opptatt av sexarbeideres ve og vel, hadde hun jobbet for å bedre deres rettigheter som arbeidstakere, …».

Det å selge kroppen sin er noe av det farligste en kvinne kan gjøre. Kvinner som er kommet ut av prostitusjon sier at det å prostituere seg er «ufritt, voldelig og uverdig». Men alle ønsker vi å støtte kvinner som blir utnyttet i prostitusjon. Men det som Mats Alnæs tar til orde for, nemlig å gjøre sexkjøp lovlig, endre hallikparagrafen, og gi kvinner i prostitusjon muligheten til å registrere seg som sexarbeidere, vil ikke beskytte kvinnene. Dette liberaliseringseksperimentet er forsøkt i både Tyskland og Nederland, med dårlige resultater, spesielt for kvinnene. For det første er det bare toppen av isfjellet som blir regulert. Kun 5 % av Nederlands prostituerte er registrert, skriver den nederlandske avisa The Spectator. I det store uregulerte markedet har man kvinner og barn som er utnyttet i internasjonal menneskehandel. For det andre fungerer prostitusjonsvirksomheten som en hvitvaskingsindustri for annen organisert kriminell virksomhet. Penger i omløp fra narkotika, våpen og annen mafiavirksomhet blir gjennom den liberaliserte sexindustrien enkelt skjult. Alle som er opptatt av kriminalitetsforebygging må få øynene opp for at liberaliseringslinja ikke er veien å gå.

For det tredje undergraver den store sexindustrien oppfatning av likestilling, likeverd og menneskesyn. For hovedpoenget med, og grunnleggende for, sexkjøpsloven er dens holdningsskapende effekt. Den sier at det ikke er riktig å kjøpe et annet menneske. Og loven er vårt kraftigste virkemiddel til å endre nettopp holdninger. Færre unge mener det er riktig å kjøpe sex i Norge etter innføringen av loven, og spesielt gledelig er det at dette gjelder unge menn. Dessuten støtter nå et flertall (65%) i den norske befolkningen loven.

Dessuten har SVs mening hele tiden vært at «et lovforbud må være kombinert med andre tiltak». Det er gitt millioner til ulike prosjekt, og i tillegg egne midler til prosjekt retta inn mot menneskehandel. Noe av det beste som har skjedd de siste årene er at vi har fått flere miljø som jobber med denne problematikken på ulikt vis. ProSenteret, ROSA-prosjektet, Nadheim med flere, har alle bygd seg opp kompetanse som det er viktig å bygge videre på, men vi trenger mer kompetanse, og mer stabil og forutsigbar organisering av virkemiddel inn mot dette feltet. Spesielt må vi styrke arbeidet med å få kvinner ut av prostitusjon, og tiden er også inne for å få et kompetansesenter utenfor Oslo. Eksemplet fra Trondheim viser hvordan situasjonen kan se helt annerledes ut om en kommer bort fra hovedstaden.

Dette handler ikke om at en «forstyrrer ideologien om hvordan menn og kvinner skal leve sammen – en ideologi godt forankret i konservative verdier». Dette handler om hva som er den beste måten å hindre vold og overgrep av kvinner, og regulere og bekjempe en illegal virksomhet med mange ulykkelige ofre.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 24.mai 2014.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

Nasjonalt og internasjonalt tilbakeslag

Adressa

Trondheimspolitiet har vist vei ved aktivt å håndheve sexkjøpsloven for å avdekke menneskehandel og internasjonal kriminalitet. Men fra nyttår har situasjonen vært en annen. De siste ukene har det kommet frem at «Pimpit» – Politiets innsats mot prostitusjon i Trondheim – i en periode er lagt på is. Dette er et nasjonalt tilbakeslag, da nær halvparten av landets sexkjøpssaker de siste par årene, er blitt avslørt av politiet i Trondheim. Så langt i år er det imidlertid bare registrert to anmeldelser for ulovlig sexkjøp i byen – mot 51 i samme tid i fjor, skriver Adresseavisen.

I motsetning til i Norge er det i Sverige tverrpolitisk enighet om å bevare loven, og full enighet om at loven er et effektivt verktøy for å redusere prostitusjon og menneskehandel. Her i Norge har vi et knapt flertall på stortinget for loven. Noen tror at fordi en fremdeles har kvinner i prostitusjon i Norge, fungerer ikke loven. Sexkjøpsloven fungerer. Det vet vi, ikke bare i Trondheim, men også  Sveriges snart 15 år med loven viser at den fungerer. Og det er ikke slik, som mange hevder,  at sexkjøpsloven bare fører med seg et mer skjult og brutalt marked, i det det flyttes fra gateprostitusjon til et innemarked. For hadde det vært slik så er det merkelig at Trondheim, som aldri har hatt ett åpent gateprostitusjonsmiljø, men bare et innemarked, er den byen i Norge med flest anmeldelser for ulovlig sexkjøp.

De blå som har programfesta å fjerne sexkjøpsloven vil få seg en kraftig blåmandag hvis den blir tatt bort. Over natten vil en se betydelig flere kvinner på gata, og flere vil komme hit via kriminelle menneskehandelnettverk. Ja, like tydelig som at sexannonsene på internett eksploderte da det ble kjent at Pimpit-gruppen i Trondheim opphørte sin virksomhet. Det samme skjedde i Stavanger. Politiet gikk ut i media og fortalte at de ikke ville prioritere arbeid mot sexkjøp og menneskehandel, neste kveld var prostitusjonsstrøket i Stavanger fullt av kvinner til salgs. Dette er det menneskehandlere lever av, og tjener seg kriminelt rike på. Det sier seg selv at de følger med utviklingen i et land som huser verdens rikeste potensielle kunder. Men internasjonale menneskehandlere driver sin virksomhet som annen økonomisk virksomhet. Når kostnadene blir for store, legger en ned eller flytter virksomheten. Forbud gjør det dyrere og vanskeligere.

Lokalt i Trondheim er det en seier for menneskehandlerne at «Pimtit» har en pause. Nasjonalt er dette veldig bekymringsfullt og urovekkende, da Trondheim har vært Norges fyrtårn i hvordan bruke sexkjøpsloven for å redusere prostitusjon og menneskehandel. Og uten politidistrikt som viser at loven fungerer, så er det større sjanse for at loven blir fjernet nasjonalt. Og fjerner Norge loven, vil det internasjonalt være et stort tilbakeslag, og et totalt nederlag for kampen mot prostitusjon, og en gigantisk seier for den globale sexindustrien.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 10.mai, og bygger på oppslaget i Adressa (bildet) 1. april 2014

 

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

En ny asylpolitikk

Jeg ser at FrP nå setter i gang sin valgkampinnspurt med bl a å sette innvandring og infrastruktur (les: Veier) opp mot hverandre – «hva skal vi bruke pengene til».

Dette er en fullstendig kunstig motsetning. Til og med FrP innrømmer riktignok at de fleste arbeidsinnvandrere lønner seg også for Norge – igjen står asylsøkerne, som får verre og verre behandling i Norge. Til og med «lex Amelie» er nesten ubrukbar – se BT i dag. Og vi i SV har måttet ty til «brannslokking» i forhold til barns rettigheter og beskyttelse de siste årene, slik at vi ikke har hatt kapasitet til å komme oss videre.

Det vi etter min mening må gjøre, er å se all innvandring under ett. Sjølsagt skal de som virkelig ønsker og trenger asyl få det – og det må nødvendigvis ta litt tid. Men det kunne kortes ned til et minimum – kanskje så kort tid at vi kan forsvare lukkete mottak siden vi veit at dette misbrukes av en del kriminelle, særlig i forhold til narkotika.

Løsningen er altså så enkel som å gi asylsøkerne samme rett og mulighet til å kunne skaffe seg arbeid og slå seg ned her i landet på bakgrunn av det, som arbeidsinnvandrere har. De aller fleste asylsøkere som kommer hit – ofte gjennom livsfarlige prosesser – er ressurssterke mennesker, og sjøl om det er uro i landet de kommer fra, er ofte det viktigste for dem fattigdommen i familien. Derfor har mange av dem et primært ønske om et arbeid som gjør at de både kan forsørge seg sjøl og sin evt kjernefamilie, og så – kanskje litt på sikt – sende penger heim til storfamilien i landet de kommer fra. Dette er den beste u-hjelpen vi kan gi.

For meg er det et stort paradoks at vi skal slite og bruke masse penger for å hindre dem i dette; la dem gå gjennom et asylhelvete før de evt blir tvangsutsendt, istedenfor å la både dem og Norge ha glede av ressursene deres.

I likhet med folk fra EU/EØS-området vil de da får en gradvis opptjening av retter, og som dem vil jeg anta at om de ikke lykkes i Norge, reiser de videre – evt heim igjen. Jeg klarer kort og godt ikke å se den store forskjellen mellom disse to gruppene – den er fullstendig kunstig.

Litt ekstra hjelp kan vi gi dem med hensyn til norskopplæring, bolig og arbeid – det er vel ingen bemanningsbyråer som står klar til å forholde seg til denne gruppen. Men fungerer dette, kommer nok de etter. Og vi kan aldri si at det ikke kan fungere før vi har prøvd.

Dette vil være en human asylpolitikk, der barns retter og psykiske tilstand ikke settes på de hardeste prøver mens foreldrene vansmekter i asylmottak uten rett til arbeid, slik som det er nå.

For meg er det ufattelig at ikke alle ser at dette er det største misbruket av statens penger vi har her i landet i øyeblikket.

Og hvis det er noen som er redde for at vi vil bli «oversvømmet», kan man jo bare vise til at Schengengrensen regulerer innkommingen til Europa, og Norge er et riktignok rikt, men lite og kaldt land i utkanten av verden. All statistikk viser at den viktigste grunnen folk oppgir når de velger det landet de ønsker å slå seg ned i, er at de på forhånd har familie eller nære venner der som kan hjelpe dem i gang.

Men vi må sjølsagt i veiledning og hjelp legge vekt på at de distriktene som trenger ny og stabil arbeidskraft, er aktuelle områder for dem å slå seg ned i. Det er mange slike steder i Norge. Og målet må være at de i løpet av et år eller to kan forsørge seg og i all hovedsak klare seg sjøl.

Jeg tror svært mange vil klare det. Og at de fleste av de som ikke gjør det, vil vandre videre i livet. Det er også mye lettere når de veit at de kan komme tilbake ved neste korsvei, hvis de ønsker det.

Om forfatteren
ElisabethReehorst

Elisabeth Reehorst er en pensjonert norsklærer for fremmedspråklige voksne og medlem av SV. Hun er særlig opptatt av internasjonale forhold, inkludert innvandringspolitikk.