Helse

Sykkel for dei få

Eg syklar. Heile året. Det er ei stor kjensle av fridom å kunne sykle til og frå jobb, kunne nytte sykkelen som ein integrert del av min transportkvardag. Eg har levert barn i barnehage, syklande med vogn, med to barn til to forskjellig barnehagar. Eller som no, gåande til barnehagen med eit barn i den eine handa, sykkelen i den andre. Eg syklar til vanleg i treningsklær, med større fantome-utsjånad, jo kaldare det er. Turen frå Bønes ned til Fjøsanger og opp igjen til Haukeland gjer at eg blir sveitt, og da er det bare å innstille seg på at dette også er min form for trening. Ferdig trent til middag er kvardagssyklistane sitt motto. Men eg syklar også i pene kvardagsantrekk, og skjørt…Er det oppholdsver, eller til og med sol, er turen frå Bønes til sentrum i roleg tempo heilt fint å gjennomføre utan å måtte skifte etterpå.

Eg skulle ønskje at mange fleire bergensarar såg kor fantastisk det er å ha sykkel som sitt fremste transportmiddel. Og eg håper fleire får ei aha-oppleving slik som vår nabo som fann ut at berre ved å kjøpe seg ein sykkel til, med piggdekk, så vart han plutseleg heilårssyklist. Kvifor i alle dagar hadde han ikkje gjort dette før? Sykkel er det mest samfunnsøkonomiske lønsame tiltaket vi kan gjere. Det trumfer alle andre investeringar på veg, sjø eller bane. Forsking anslår at nytten av å legge til rette for sykling er mellom 3-5 gonger høgare enn kostnadene. Likevel er det så vanskeleg å få fortgang i dette arbeidet.

Hordaland Fylkestinget handsamar i desse dagar forlenging av sykkelbyavtalen mellom Bergen kommune, Statens vegvesen (SVV) og Hordaland fylkeskommune (HFK). Det er klart vi skal forlenge avtalen, men i Bergen må vi framleis innsjå at arbeidet ikkje går fort nok. I Bergen sin sykkelstrategi er det eit mål om 10% sykkeldel innan 2019. I Bergensprogrammet er det eit mål om 6,8%. Sist vi sjekka (2013) var talet 3,4 % og ein nedgang frå 2008. Kva er ståa no, no som vi skal forlenge avtalen? Ingen som veit. Det er rett og slett for dårleg.

Sykkelbyavtalen fortel om mykje bra arbeid med omdømme, kampanjar, sykkelparkeringshus, sykletiljobbe-aksjone, skilt, men kor blir det av asfalten? Sykkelvegen? Kor mykje sykkelveg har ein eigentleg klart å bygge dei siste åra? Og kva med hovudsatsinga i Bergen sin sykkelstrategi? Eit ferdig utbygd hovudvegnettet for sykkel innan 2019?

Det er også urovekkande at ein ikkje klarer å nytte dei midlane som blir øyremerka sykkel og sykkelinfrastruktur. I mange år på rad har midlane til sykkel i bergensprogrammet blitt overført til året etter. Summerer ein opp, er det snakk om over 100 millionar ubrukte midlar til sykkeltiltak.

SV meiner det er naudsynt å gå gjennom heile måten vi organiserer sykkelsatsinga på. Vi og fleire har tidlegare foreslått eit sykkelkontor etter modell frå Bybanen utbygging. I utbygging av bybanen har ein etablert ein felles prosjekt og planleggingsorganisasjon der både Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune og Statens vegvesen sitter rundt samme bord, planlegger og gjennomfører utbygging av bybanen. For det er planlegging og utbygging av sykkelvegar som trengs no.  Vi kan ikkje berre vidareføre sykkelbyavtalen utan å diskutere kvifor vi ikkje når måla våre, og diskutere korleis vi kan gjere det betre. For som vi veit, det er faktisk ikkje pengane det står på, det er handlekrafta og gjennomføringsevna som manglar.

Bergen og Hordaland har gjort store framsteg når det kjem til å endre transportvanar og få heile transportsektoren til å verte miljøvennleg. Hordaland Fylkeskommune sin miljøvennlege ferjer kuttar no utsleppa med 90%. Vi har bybanen som har medverka til å endre bergensarane sin reisevaner dramatisk berre på nokre få år. Vi har tatt i bruk verkemiddel som rushtidsavgift for å stimulere folk til å reise kollektivt, og hindre kø. Kvifor er da sykkelen framleis berre eit gode som nokre få har oppdaga?

Marthe Hammer
Sykkelfeminist, samfunnsøkonom og nestleiar i utval for miljø og samferdsle (SV)

 

Innlegget sto på trykk i BT mandag 27.november 2017

Tilbake til start!

Forfatter: Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV

Er det for mye forlangt at politikerne tar ansvar for gjennomføringen av sine egne vedtak?

Dette er spørsmålet jeg sitter igjen med etter torsdagens avstemning i Stortinget, der flertallet bestående av Ap, V, MDG, H OG Frp, stemte nei til at Stortinget skulle ha siste ord angående nedleggelse av akuttkirurgi ved lokalsykehusene.

Man kan ha mange meninger om foretaksmodellen som styringsform for helsevesenet, men da den ble innført så var en av hovedideene at lokale politikere skulle sitte i styrene og ansvarliggjøres for helsetilbudet til befolkningen i sin region.

Da den nåværende regjeringen overtok var de raske med å bytte ut politikerne med «profesjonelle» styremedlemmer, ofte fra det private næringslivet.

Disse er nok dyktige på sine felt, men de er aldri valgt av befolkningen, og har ingen naturlige møtepunkter med befolkningen.

Dermed mistet innbyggerne muligheten for en direkte dialog med styremedlemmene.

Gleden var derfor stor fra min side da helseminister Bent Høie (H) la fram den nye nasjonale helse- og sykehusplanen, hvor han slår fast at det igjen skal tas en mer direkte politisk styring.

I den samme planen nevner han også fem lokalsykehus, som etter hans kriterier bør miste sin akuttfunksjon.

Protestene lot ikke vente på seg, man gikk i fakkeltog, det ble skrevet  avisinnlegg og stortingspolitikerne fra de forskjellige regionene engasjerte seg.

Spørsmålene fra Stortingets talerstol blir mange og krasse.

Etter en ny runde sier Høie plutselig at det er foretakene selv som må bestemme eventuelle nedleggelser, han har bare lagt kriteriene.

Igjen har altså politikerne skjøvet ubehagelige avgjørelser nedover.

Og her er vi ved kjernen i mitt innlegg. Det handler ikke om hvilke sykehus som skal beste, men om hvem som har ansvaret for avgjørelsen.

Jeg har derfor deltatt i noen diskusjoner på Facebook, for å prøve å få dette tydeliggjort.

Den 4. mars diskuterte jeg temaet med Kari Kjønaas Kjos, fra regjeringspartiet Frp, og leder av Helse- og omsorgskomiteen. I denne diskusjonen skriver Kjos at «helseministeren har siste ord, og han må informere stortinget først. Det betyr politisk debatt om større endringer»

Jeg fortsetter da med et oppklarende spørsmål «Betyr dette at å fjerne akuttkirurgi er en større endring og må opp til debatt i Stortinget?…..»

Kjos» kontante svar til meg er «ja»

Så bra! Endelig et tydelig svar. En politiker som påtar seg det ansvaret befolkningen har gitt henne!

17.3. stemte Kjos, sammen med flertallet nei til SVs forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at større endringer, slik som forslag om å fjerne akuttkirurgi fra et sykehus, behandles i stortinget.»

Så da er vi tilbake til start:

«Politikere som fattet upopulære, men svært nødvendige tiltak, som de ikke vil stå ansvarlig for, men forlanger av andre skal gjennomføre!»

Innlegget ble publisert på BT 24.mars 2016

Seier over slankemaset

Reklamen trugar med å redusera vårt felles byrom til ein kommersielt forsøpla marknadsplass. Når offentlege bussar og anna byrom vert invadert av eit stadig sterkare press om meir forbruk, har det miljøkonsekvensar. Denne forbrukskarusellen som reklamen bidreg til, må stoppas om vi skal hindra menneskeskapte klimaendringar.

SV har vore klar på at vi ønskjer å nytte dei verkemiddel og dei mogelegheiter som finst for å reversere reklameavtalen på buss og bybane som vart tildelt i sommar, og stoppe dei andre reklameavtalane som Høgre, Venstre og Frp opna for. Det er derfor veldig gledeleg at det no ser ut som at vi kan få til det.

Reklamesaka viser med all si tyngde korleis miljø og feminisme heng saman. Retusjerte modellar skaper eit helsefarleg kroppspress og ideal som er umogelege å oppnå. Reklamen byggjer opp under kjønnsstereotyper som ikkje fremjar likeverd og likestilling. Gutar vert fortalt at dei skal vere store muskelbuntar, jenter at dei skal vere tynne, veldig tynne.

I tillegg vert kvinner gjennomgåande avkledd i mykje større omfang enn menn. Vårt eige Vestkanten-magasin for nokre år sidan er eit godt døme på det. Medan jentene var fotografert bakfrå utan noko på overkroppen, var gutane påkledd. Eit verre eksempel på korleis kvinner vert avkledd og brukt som sexobjekt, sto bilprodusenten Aston Martin /og eller BMV for.

I sin kampanje for bruktbilar (!) valde dei å fotografere ei kvinne, liggende med armane oppe, utan kler, med eit seksuelt blikk og teksten: «You know you’re not the first, but do you really care?»

Eit gjennomsnittsmenneske i Noreg er utsett for vel 10.000 reklameeksponeringar om dagen. Dette gjer oss ikkje immune mot reklame – det gjer oss påverkelege. Det er velkjent at mange ungdomar slit med eige sjølvbilete grunna påverknad frå store kommersielle aktørar. Bergen har stått imot reklamegigantane og offentleg visuell forsøpling tidlegare, og no ser det ut som at vi vil fortsette å halde denne posisjonen. Det er ein seier.

Innlegget vart publisert på bt.no 12.oktober 2015

(Som de ser så er det ein anna referanse i innlegget i BT, men i ettertid så har det vist seg at den referansen til Aston Martin er feil, men det som det er referert til i dette innlegget er riktig.  Eg ber om orsak for at eg har brukt feil bilete.)

Feil fokus i overgrepssak

Innlegget er skrevet av: Marthe Hammer, Marianne Sæhle og Anna Kathrine Eltvik

Da TV2 kringkastet historien om den åtte år gamle jenten som skal ha blitt utsatt for grov, seksuell trakassering på skolen, var det mange som forståelig nok reagerte med kvalme og avsky. Deretter dukket det ene alvorlige politikeransiktet opp på tv-skjermen og tok til ordet for diverse tiltak for å få bukt med mobbing. Den seksuelle trakasseringen ble galant hoppet bukk over.

Les hele innlegget på bt.no (9. september 2015)

Ingen strategi for likestilling

Eg får ikkje alt med meg, det ser eg no. Midt i familieferien med fire barn, innimellom turar og husrydding, så ser eg tre veker på etterskot, at Senterpartiet og Marit Arnstad har løfta debatten om au pair ordninga. «Det er meir og meir akseptert å betale andre for å gjere reint hos oss», seier Mariya Bikova ved Universitetet i Bergen til NRK i samband med eit oppslag om firedobling av bruken av au pairar frå 2000 og fram til idag. Senterpartiet foreslår å fjerne heile ordninga og viser til dei mange tilfella av grove misbruk av ordninga som har funne stad dei siste åra. Eg og SV støtter Senterpartiet i dette. Dessverre har ordninga utvikla seg i feil retning, og når sjølv ei Høgre og Frp regjering kuttar tiltak som kunne gjort den betre, så er det tydeleg at ordninga ikkje har livets rett.

Det er klart at det er freistande å få nokre andre til å gjere den jobben som ein ser at ikkje vert gjort.  Det å få eit reint og ryddig hus, hjelp til å hente, bringe og passe ungane i ein hektisk kvardag er eit ønskje mange av oss har. Og eg skal ikkje moralisere over at det er krevjande med full jobb, ungar, hus og heim. Eg meiner å vite ein heil del om det. Treng ein hjelp til husvask og barnepass, så få ein betale for det. Problemet er at viss ein skal betale tarifflønn, så vert det for mange for kostbart. Heile ordninga består fordi det er billeg. Aupair ordninga er reelt sett ein organisert og akseptert form for sosial dumping. Importert billeg arbeidskraft for familier i tidsklemma. Og argumentet om kulturutveksling vert meir og meir latterleg jo høgare del av Filipinske jenter som kjem hit, og som sender pengane heim for å skaffe inntekt til storfamilien. Over 80% av aupairane som kjem til Noreg kjem frå Fillipinene.

Det er mange som ser au pair som ei løysing der både mor og far har krevjande jobbar, ja som seier det rett ut, at det å skaffe seg aupair er ein føresetnad for å nå karrieretoppen. Som aleinemor og teatersjef, skriver Amalie Nilsson at au pair er ein føresetnad for at ho kan vere toppleiar. Og Høgres Nicolay Astrup kunne sist haust belære norske kvinner om at løysinga for å nå leiartoppen var å skaffe seg ein au pair, slik som hans familie har gjort.

Noreg troner ikkje øvst i verda på kvinnelege leiarar, men au pair er ingen strategi for eit likestilt arbeidsliv. Alle dei 49 landa som har fleire kvinnelege toppleiarar enn Norge har alle nokre kjenneteikn som ikkje fell saman med full likestilling. «Noen kvinnelige toppsjefer velger bort barn; noen kjøper seg full pakke med tjenere og tjenester og ser barna i helgene, noen overlater dem til storfamilien og noen ofrer helsen. (…) I triangelet jobb-familie-helse må en av delene vike – for kvinner. » skriv Silvija Seres, investor og strategisk rådgivar i Aftenposten. Det same kan verte sagt om kvinners generelle muligheit til å delta i arbeidslivet i desse landa. I Noreg, derimot, har vi eit arbeidsliv som let kvinner kombinere familie og arbeid. Vi skal vere stolt over at norske kvinner er mellom dei som jobbar mest og får flest barn i verda. Det skuldast mellom anna ein god arbeidsmiljølov, gode ordningar for fødselspermisjon og rett til permisjon med sjuke barn, og det skuldast billege og tilgjengelege barnehagar. Ein politikk som har gjort det mogleg for meg å få fire barn og vere i fulltidsjobb, og i tillegg ha politiske verv på fritida. Eg er venstresida, arbeidarrørsla og kvinnerørsla evig takksam.

Eit reellt likestilt land gir like muligheiter for dyktige kvinner og menn til å nå toppen, der ingen av dei må kompensere i form av barnløyse eller helse. Det er ikkje ein likestillingsstrategi å basere seg på au-pair for å komme tidsklemma til unnsetning og få fleire økonomisk sjølvstendige kvinner, kvinnelege leiarar og full likestilling i Noreg, sjølv om det kunne vere freistande og vi ser fleire og fleire gjere det.

Den norske modellen gir oss derimot løysinga. Få far heim, hold på pappapermisjonen, hold på normalarbeidsdagen og gjer den kortare heilt til 6- timar, slik at det å jobbe fulltid er noko som alle kvinner og menn kan klare. Jamn ut lønsforskjellane mellom kvinner og menn sine yrker, slik at det ikkje gjer så stor skilnad i familiens økonomi om det er mor eller far som jobbar overtid, får opprykk eller jobbar deltid. Med slike ordningar er det råd å håpe på at det vert lik så vanleg at pappa er heime med ungane, mens mamma har ein krevjande jobb, som at det er mamma som jobbar deltid for at pappa skal vere adm.dir. Ei au pair ordning flytter inga makt, det berre skyv problemet under teppet, og forsterkar klasseskilje. Fattige kvinner gjer husarbeidet og passer barna for middel- og overklassens kvinner slik at dei kan verte leiarar på menn sine premissar.

Vi veit at norske arbeidstakarar er mellom dei mest produktive i verda, sjølv om ein skulle tru dei gode arbeidstids- og velferdsordningar førte til det motsette. Vi veit at norske toppleiarar jobbar mindre enn andre toppleiarar i verda, men likevel går det godt med norske bedrifter. Det er unikt at vi har klart å gjere det norske arbeidslivet tilgjengeleg for kvinner,  det bør vi også klare å gjere med leiarjobbane. Vi må berre ta kampen for å komme dit. Kampen for like muligheiter for kvinner og menn i arbeidslivet, ikkje via sosial dumping.

For så lenge kvinner flest tar ansvar for  hus, heim og familie, og dei færraste har ein mann på deltid, så vil ikkje kvinner nå toppjobben. Tida strekk rett og slett ikkje til for å vere på alle dei arenaene som er naudsynt for å nå opp. Eg er inga toppleiar, og ferie må jo alle ha, og i triangelet arbeid/politikk-familie-helse, så må noko vike. Denne gang kom artikkelen tre veker på etterskot.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 7. august 2015

Køpris med sjølvmordsparagraf

Bystyret i Bergen og Hordaland fylkesting har vedteke å innføre køprising eller tidsdifferensierte bompengar. Dette inneber at det vert dyrare å køyre i rushtida, samanlikna med andre tid på døgnet.

SV har vore ein aktiv forkjempar for å innføre køprisordning, med mål om å redusere biltrafikken med 25 %, og få fleire til å velje andre transportalternativ. Det er bra for klimaet og for den lokale luftkvaliteten. Men det er vesentlig at køprising vert innført gjennom ein modell som sikrar at folk har eit reelt alternativ til bil. Dessverre legg ikkje fleirtalet i fylketinget (H, Frp, V, Ap, Krf) opp til det.

Fleirtalet er berre opptatt av å straffe dei som MÅ køyre i rushet, men ikkje villig til å sørge for at dei har eit reelt alternativ. Det er usosialt. SV meiner at viss ein køprismodell skal ha effekt og bli oppfatta som rettferdig, bør det vere eit reelt alternativ til bil i rushet. Og for å sikre dette må innføringa av køprising sikre ekstra inntekter til å auke kollektivtilbodet. Den auka rushtidsavgifta må verte nytta til å sørge for eit godt kollektivtilbod, nettopp til dei som ikkje har råd til auka pris i rushet, men som likevel må ut i trafikken i denne tida. SV har gjennom heile denne handsaminga fremma forslag om ein modell der ein nytter ekstrainntektene frå rushtidsavgifta til kollektivtiltak, mao. drift av og tiltak for framkomst for kollektivtransport.

I Bergen er kollektivtilbodet i store deler av byen og regionen så svakt at kollektivsystemet må verte kraftig justert opp i førekant av auka pris for bruk av veg. Innføring av tidsdifferensierte bomsatsar gjer det naudsynt med eit kraftig forbetra kollektivtilbod som skal gje eit godt alternativ til dei som vel vekk bilen. SV meiner at tre tiltak må vere klare eit halvt år føre prisdifferensiering vert innført. Det er auka kapasitet for buss og bane, kollektivfelt på alle 4-felts innfartsårene for å gje bussen køfri konkurransefortrinn, og godkjenning i Stortinget for å bruke inntekter frå bomringen til drift av kollektivtilbodet.

Dette er noko av den same modellen som vart nytta av Stocholm for vel 10 år sidan. Dei valde å ruste opp kollektivtilbudet og parkering med skyss med 3,8 mld. svenske kroner før køprising vart innført. Gulrot før pisk. Stockholmsmodellen vart ein suksess ved at den både reduserte biltraffikken og samtidig fekk ein mykje betre fordelingseffekt gjennom at fleire gjekk over til eit godt kollektivalternativ.

Fleirtalet i bystyret og fylkestinget har derimot vedtatt ein køpris med sjølvmordsparagraf. Fleirtalets modell er såkalla «proveny»nøytral. Det betyr at den ikkje legg opp til auka inntekter, berre dyrare i rushet og billegare resten av døgnet. Og skulle det komme inn meir inntekter, gjennom at mange fortsatt køyrer i rushet, så må satsane settes ned. Noko som vil føre til at fleire køyrer i rushet. Det er ein sjølvmordsparagraf, viss målet er å redusere biltrafikken. Fleirtalet har satt av nokre puslete millionar til auka kollektivtilbod, men det er ikkje i nærleiken av å vere eit reelt alternativ for dei som ønskjer eit alternativ. Og når fylkestinget i tillegg har auka prisane på kollektivtilbodet, så er det klart at heile modellen er lite effektiv og usosial. Stockholsmodellen, derimot, viser at det er mogleg å innføre ein ordning med køprising som både ivaretar miljøhensyn og er meir sosialt rettferdig. Auka kollektivtilbod er naudsynt for å sikre at køprisinga når sitt mål – færre biler på vegen i rushtida, betre luftkvalitet og betre klima.

Innlegget sto på trykk i BT: http://www.bt.no/meninger/debatt/Kopris-med-sjolvmordsparagraf-3395855.html

Gjør som Norge, kriminaliser horekunden

Lørdan 30. mai 2015 fikk jeg mulighet til å delta på et viktig møte i Tyskland arrangert av Die Linke med flere om prostitusjon og sexkjøpsloven. Jeg fikk muligheten til å fortelle om de gode resultatene som vi har sett av den nordiske modellen og håper at Tyskland snur fra legalisering, liberalisering til å forsøke å dempe sexmarkedet og redusere etterspørselen etter sexsalg. Dette er mitt innlegg:

My name is Marthe Hammer, I’m leader of the Women Committee of the Socialist Left Party in Norway.  I became a member of the Socialist Youth in 1996, and from the late 90-ties I have fought for politics which do not declare the selling of women (and men and children) a normality, (but which aim to overcome prostitution and support prostituted women and men)

I got introduced to this question when Sweden criminalised sex buyers in 1999, and I was part of the Norwegian women and political movement that put this question up on the agenda, both in Norway as a whole, but also in our own party through the late 90 ties and the last decade

SV is a feminist party. It means that we recognise that women are suppressed, politically, socially and economically – and that we want to do something about it. We live in a a society where men have more power and resources than women. Prostitution and violence against women is one of the most extreme expressions for this.

I have chosen SV because the fight for feminism works best in alliance with the left-wing fight for economic equality and a good welfare state. For me it is obvious that a socialist society can not be developed if half of the population is suppressed. And for me it is also obvious that a feminist society can not be developed without a strategy for economic equality. That is why I belong to the left.

Since the birth of SV we have had focus on women and women’s position in the society. After being part of the government for 8 years some of the best results were in gender equality and family politics. We managed to get a Kindergarten reform, equal maternity and paternity leave, a law for helping women who are victims of violence and the right to get married to who you want, independent of sexual orientation and sex.

In Norway and Sweden have we had a feminist uprising recently. On 8. march 2013 we had ten thousands walking in the streets. I would like to encourage people on the German Left to be part of this feminist movement that’s taking place right now.

Well, this is my basic, ideological background for belonging to the left side in the political landscape, and for also being a feminist. As you’ve heard from Agnete Strøm, we have been fighting against all violence against women, which in my opinion includes prostitution, for a long time. It was a really good victory to finally get a majority for criminalising sex buyers in Norway. And this so-called sexbuyer law is one of our best successes after our time in government.

I will now tell you more about the law.

First of all. It is important to be aware that this law criminalise the sex-buyer, the Johns, not the women and men in prostitution. This is very, very important. We do not want to stigmatise women in prostitution. And it is a victory for the women movement that this law criminalize the strong person in this act, and not the weak one.

Norway criminalised buying sex in 2009. Norway adopted the Swedish law, but expanded it to also include the ban for buying sex abroad. The main rationale for implementing the law (from 1st of January 2009) against commercial sex was to prevent and reduce human trafficking in Norway. By making it illegal to buy sex the Norwegian government also wanted to

1) change attitudes in the population,
2) reduce the size of the Norwegian sex market by constraining supply and demand and
3) to prevent entry into prostitution and hence to reduce possible sexual exploitation of men and women in prostitution. The law also seeks to protect people in prostitution and to help people with the transit out of sex work.

So, then, what are the results of this law that criminalizes the sex buyers. What I will say now is based on the scientific evaluation of the effects of the law that has been done in 2014, which again is based on a broad range of studies.

There is a clear declining trend in the market for prostitution after the law was implemented.

This is clear despite data limitations. The market was at its lowest immediately after the introduction of the law and has later stabilised at a lower level than before 2009. The most profound changes are found in the Oslo street prostitution market. Here, systematic field observations show that the size of the market today has stabilised at a level of 40-65 percent of the market before the law see Figure

redusert marked

The street markets in Bergen (Norway’s second largest city), and the city that I and Agnete are from, and Stavanger show similar trends as Oslo after the introduction of the ban on purchasing sexual services. When the police have strategically targeted the market, we see a clear fall in the number of people in prostitution. Estimates of the size of the indoors market are more uncertain. This is due to the increasing rotation of the market. More travelling, more advertising and somewhat lower prices show that the competition is tougher and the demand is lower nowadays. The best estimate – with a high degree of uncertainty – is a market reduction of 10-20 percent compared to the situation before the law. And for the whole market is about 25% lower than in 2008

Without the law: What would have been the market situation?

In 2008, the global financial crisis began. This crisis led to negative consequences for the labour markets in a number of countries. Norway, on the other side, was not particularly affected due to good economic policies, healthy state finances and a left-wing government. The large increase in the number of prostitutes in Norway in 2008 thus has to be seen in light of the financial crisis which reduced the demand for sexual services in Europe, and probably also increased the supply of prostitution (due to more unemployment) in other countries.

During the financial crisis Norwegian men were among the richest and most wealthy men I Europe, of course there was money to earn from selling sex in Norway. The developments in the rest of Europe with reduced revenues in the prostitution market would thus most likely have led to a larger share of prostitutes in Norway if the law had NOT been implemented.

Without the law, the Norwegian police would also have lost an important tool for reducing human trafficking. For instance, the police use information from fetched sex buyers to enforce the laws on trafficking and pimping. The actors benefitting from the prostitution of others would thus have faced a smaller risk of being caught if the law had not been adopted.

It is estimated in the evaluation report – that the market today would have been around 15 percent larger than the market in 2008 and around 45 percent larger than the actual market today.

What about the law intentions on to protect people in prostitution and to help people with the transit out of sex work:
T
here is a A need for targeting policies 

The prostitution market in Norway is, like the rest of Europe, characterised by an increasing share of immigrants from middle-income countries and poor countries. Most of these immigrants are women with few other real options than to entry into prostitution. Human trafficking is a part of this rotating market. The entry into prostitution is based on economic motives. Still, the prices are lower than before.

Norway has a number of good social policies and charities targeting trafficking victims and prostitutes. However, there is a need for providing more options for people who want to get out of prostitution. Language classes, work training and work options have clear positive effects. The Socialist Left Party thinks that there is a need for more of such initiatives. We think that the remaining problems in Norway can best be tackled by changing alien laws and investing even more money into exit programs, so that real alternatives are created for people in prostitution. However, these challenges are not mainly a consequence of the law, but of other laws and lack of social offers from the municipality and government.

What about effect on attitudes towards prostitution

It takes time to internalise a norm. Still, scientific findings indicate that the law has had an effect on attitudes. This is also the conclusion regarding the Swedish law from 1999. Some researchers find that young men in Norway have changed their attitudes towards buying sex more than older men. Interviews with police in the largest cities also indicate that the law has had a normative effect on people’s behaviour. SV believes that buying sex is a form of violence, therefore are we really happy that in particular the majority of young Norwegian men do not support prostitution and the buying of sex. We think this is a first step towards full equality between the sexes.

Reduced demand: The ban on purchasing sexual services has led to reduced demand for such services. The financial crisis has also resulted in lower absolute prices on sexual services within the EU. Increased competition and increased supply in the European prostitution market can better explain the price reductions than the law in isolation. Even so, the law has contributed to reduce the demand for sexual services in Norway, there is no doubt about that.

Market reduction: The ban on purchasing sex in combination with the ban on pimping have made it harder to sell sexual services in Norway, especially if such activities are conducted in hotels and apartment collectives. The possible costs for the actors benefitting from other’s prostitution have thus increased and their profit has been reduced

Less attractive for human traffickers: A reduced market and increased law enforcement results in larger risks for human traffickers. The profit from human trafficking is also reduced due to these factors

No clear evidence of more violence

The most critical and most debated and unwanted possible consequence of the law was if the conditions of men and women in prostitution became worse

The law that criminalises buying sex strengthens the rights of the seller in the sense that the buyer can be reported to the police. This has given the seller a tool for managing “bad” customers as well as leading to more careful customers and possible prevention of violence. Still, SOME women in the street market report to have a weaker bargaining position and more safety concerns now than before the law was introduced.

Even so, this analysis finds no clear evidence of more violence against women in the street market after the introduction of the law. It is the customer that engages in illegal action and thus has the most to fear if reported to the police by a prostitute. The police have no indications on more violence following the ban on purchasing sexual services. This is a very important conclusion from the evaluation.

To sum up

  • The main findings of the evaluation is that the ban on purchasing sexual services has reduced demand for sex and thus contributed to reducing the extent of prostitution in Norway. The enforcement of the law, in combination with the laws against trafficking and pimping, makes Norway a less attractive country for prostitution based trafficking than what would have been the case if the law had not been adopted.
  • The report does not find any evidence of more violence against prostitutes after the ban on buying sex entered into force.

The ban for sex buyers is a very very sucessful way to prevent violence and abuse against women, and to regulate and fight an illegal industry which creates a lot of suffering for a lot of unhappy victims.

The majority of the population in Norway supported the introduction of the law, and support it now. And now, the latest news from Norway is that the current right-wing government does not want to change or end the law in this governmental period. That’s a victory, and that is the same that has happened in Sweden. The majority of whole political landscape supports the law.

So: Go for the Nordic model, it works.

Moralistisk om surrogati?

Kommersiell surrogati, når en kvinne bærer fram en annen kvinnes barn mot betaling, er utnyttelse av skjeve maktforhold og salg av kropp som ikke bør tillates i et sivilisert samfunn. I den globale kommersielle surrogatihandelen er de fleste surrogatiforeldre heteroseksuelle par med høy utdannelse. Surrogatmødrene på den andre siden er i de aller fleste tilfeller fattige kvinner, og for bare et lite fåtall av de fører betalingen til varig endring av deres økonomiske situasjon.

Bioteknologirådet vedtok sist uke en uttalelse om å opprettholde forbudet mot både kommersiell og altruistisk (uten betaling) surrogati i Norge. Det er bra, men Dagbladet mener dette er moralisme. Det å få barn er ingen menneskerett. Det å gå gjennom et svangerskap og fødsel er noe av det farligste friske norske kvinner i dag utsetter seg for. Selv uten at det er penger inkludert, så vil det føles som et press å bli spurt om å gjennomføre et svangerskap for en annen kvinne, kanskje spesielt for en som står deg nær. Jeg ønsker ikke at kvinner skal måtte forsvare at de sier nei til å bære fram en annen kvinnes barn. Dessuten er ikke skillet mellom kommersiell og altruistisk surrogati så tydelig som det kan se ut, kvinnen blir også i altruistisk surrogati kompensert, for eksempel gjennom tapt arbeidsinntekt.

Det å få barn er for de aller fleste det største som finnes, og sorgen over ikke å få et barn tilsvarende stor. Men vi kan likevel ikke lukke øynene for at surrogati handler om at vi gjør menneskekroppen og barn til en vare. Det er selve jobben som gjøres, som er problemet, det at man utsetter kvinner for livsvarig skade og livsfare ved at de bærer fram og føder et barn som ikke er deres. Jeg ønsker bioteknologirådets uttalelse velkommen, det er viktig at rike land som Norge bidrar til å redusere etterspørsel etter kommersiell surrogati, og at vi opprettholder forbudet mot altruistisk surrogati.

Forbud mot surrogati handler ikke om moralisme, det handler om hva et samfunn er villig til å spørre kvinner om å gjøre.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet 27.mai 2015

Eit verdival

«Uklok sekstimarsdag», skriv leiar i Bergen Høgre Kenneth Stien. Det er inga nytt at Høgre er mot forkorting av normalarbeidsdagen, det var dei da vi innførte åttetimars arbeidsdag i 1919 også.

«Med sekstimersdagen oppnår vi det stikk motsette av det vi ønskjer, som er å trygge den norske velferda.», skriv Stien. I Noreg har vi tariffesta 7,5 timars normalarbeidsdag og fem ferieveker, verdas lengste foreldrepermisjonar, rett til ammefri, barnehagetilvenning og vere heime med sjuke barn, og rett til å jobbe redusert eller ta ulønna permisjon på grunn av omsorg for barn. Dette er tiltak som kvar for seg bidrar til at arbeidstakarane jobbar mindre, og legg vi Høgre sin logikk til grunn så skulle alle desse tiltaka vere med på å undergrave den norske velferda. Men Noreg er eitt av verdas mest produktive land, og det er ikkje berre grunna i oljerikdomen. Det er fordi Noreg har hatt ein målretta politikk for å inkludere fleire i arbeid, og spesielt kvinner. Utan kvinners arbeidsinnsats stansar Noreg. Norske kvinner er mellom dei som får flest barn og jobbar mest. Det er unikt i internasjonal samanheng, ein fridomsreform for kvinner, og ein føresetnad for velferda vår.

Ein redusert normalarbeidsdag kor fleire kan jobbe full tid vil vere eit framskritt for den norske velferda. I 1919 var kampen for redusert arbeidstid eit kollektivt frigjeringsprosjekt som skulle komme heile samfunnet til gode. Det bør også kampen for ein sekstimarsdag vere i 2015. Framskrivingar for Noreg legg opp til ein tredobling av forbruket innan få tiår. Det er uansvarleg med dagens miljøutfordringar. Velstandsaukinga kan, viss vi vil, verte tatt ut i auka fritid, i staden for auka forbruk. Det er verdivalet vi står ovanfor, og det går ikkje på bekostning av framtidig velferd.

Marthe Hammer er kvinnepolitisk leiar i SV, samfunnsøkonom, kandidat til fylkestinget i Hordaland og mamma til fire.

Innlegget sto på trykk i BT 15.mai 2015

Kvinneløn

Ein time arbeid er ein time arbeid, same om ein er ei kvinne eller mann. Kvifor skal gjennomsnittleg timelønn for ei kvinne i Noreg då vere 85 prosent mindre enn ein mann?

Jon Hustad skildrar kvinneløna i Noreg i Dag og tid fredag 8. mai. Det gjer han særs omtrentlig. Og som han skriv sjølv, det trengst ei kvalifisering eller to til for å teikne det rette biletet. Allereie i opningsavsnittet blir det upresist: «Kvinner har i gjennomsnitt 85 prosent av menns løn.» Men hadde han tatt seg tid til å sjekke, så hadde han visst at «kvinner har i gjennomsnitt 85 prosent av menns timeløn». Når det kjem til bruttoinntekt, så fikk kvinner 67 prosent av det menn fikk i 2013, på grunn av at kvinner jobbar deltid.

Ein ofte brukt forklaringsmodell for lønnsforskjellane er at kvinner jobbar i offentleg sektor og at menn i privat. Det er eit argument med modifikasjonar. Var det sant, så ville ein sjå at viss berre alle sjukepleiarar begynte i det private, så ville dei med ein gong fått høgare lønn, og likelønnsgapet ville verte tetta igjen. Men slik er det ikkje i verkelegheita. Då Norlandia sjukeheim i Oslo vart privatisert, så begynte sjukepleiarane og helsearbeidarane i privat sektor. Tarifflønna vart kutta, og i tillegg vart dei fråtatt pensjon. Eksemplet er ikkje unikt og viser at så lenge kvinnene gjer det som tradisjonelt har og er kvinnedominert arbeid, så vert dei dårlegare betalt. Kvinnene vert ramma av verdsettingsdiskriminering, for å bruke likelønskommisjonens eige ord.

Hustad viser tilbake til 1970-talet og nemner kvinners utdanningsnivå. Då var nemlig forklaringa på kvinners låge inntekt og timeløn at kvinner ikkje har tatt utdanning. Men likelønskommisjonen viser at det er ikkje utdanningsnivået det står på, det er kva for utdanning dei tar. Når kvinner tar utdanning som den norske velferdsstaten treng for å sikre kompetanse inn til framtidas utdannings- og helsesektor, verdsett ikkje samfunnet i dag dette i form av like gode lønningar som meir tradisjonelle mannlege utdanningsgrupper har.

Hustad peiker på pensjonsutbetalingane mellom kvinner og menn, men også det blir eit skeivt bilete av sanninga. Fortsatt er det slik at 88 prosent av minstepensjonistane i dette landet er kvinner, og denne delen har vore den same det siste tiåret. Pensjonsreformen av 2005, som gir ein meir direkte samanheng mellom inntekt og pensjon, vil slå dårligare ut for kvinner. Også samla utbetaling av pensjon favoriserer menn. I 2011 fekk pensjonerte kvinner utbetalt 25 prosent mindre pensjon enn menn.

Ein kan lese Hustad som at ting berre må fortsette å vere som i dag. Ein av hovudgrunnane han trekk fram for å argumentere for det, er at kvinner lever fire år lengre enn menn. I staden for å bruke det at kvinner lever lengre enn menn som eit argument for lågare lønn, så burde ein i staden jobbe for at menn lever lengre. Og da kan desse kvinnene i dei viktige helse og velferdstenestane, viss dei får gode lønns- og arbeidsvilkår slik at dei kan stå i jobben sin, faktisk vere med å utgjøre ein forskjell.

Innlegget sto på trykk i Dag og Tid fredag 14. mai 2015

(Bildet: SVs Kvinnekonferanse 2014: Gry Mørkrid, daværende hovudtillitsvald Fagforbundet ved Oppsalhjemmet, Norlandia)