Asylpolitikk

Sexkjøpslova – ein bauta

BT skriv i sin leiarartikkel at når det gjeld sexkjøp så bør det «prinsipielle argumentet bør veie tyngst. Sex, mot betaling eller ikke, påvirker ikke andre enn de involverte.». Det er stor forskjell mellom sex utan betaling og sex mot betaling. Det er den prinsipielle forskjellen som BT hopper bukk over. Den makta det ligg i å kunne kjøpe eit anna menneske er formidabel. Ein vil aldri vite kva som eigentleg var grunnen til at kvinna seljer sex, var det fordi ho ikkje hadde noko anna val.

Og eg skriv kvinna som seljer sex. Det er omlag 40-42 millionar i prostitusjon på verdsbasis. Omlag 80% av dei som sel sex er kvinner. Det er det store fleirtalet, å ikkje påpeike dette, er å underslå eit faktum, og av mennene som sex er diverre for mange av dei barn, unge gutar og unge vaksne. Prostitusjon er eit mannsproblem, omlag 95-98 % av dei som kjøper sex er menn. Det er dei som opprettheld etterspørselen, som betalar for at så mange kvinner og barn vert utnytta. Bergens Tidende sin leiar er først og fremst eit forsvar for at i vårt moderne Noreg, så skal menn fortsatt få kjøpe kvinner sine kroppar.

BT tar på leiarplass til orde for ein liberalisering av dette feltet som eg trur BT ikkje forstår rekkevidda av. Ikkje berre vil ein sexkjøpslova til livs, ein vil også fjerne hallikparagrafen. Og har ein sagt dei to, kjem fort kravet om å gjere prostitusjon om til sexarbeid, og regulere dette som alt anna arbeid. Dette er eit feilspor som Noreg ikkje treng å gjere. Dette er allereie prøvd ut i både Tyskland og Nederland, med dårlige resultat. Intensjonen har vore å betre vilkåra for menneske i prostitusjon, men ein ender opp med å auke omfanget av prostitusjon. Kun 5 % av dei prostituerte i Nederland er registrert som sexarbeidarar, skriv den nederlandske avisa The Spectator. I det store uregulerte markedet har ein kvinner og barn som er utnytta i internasjonal menneskehandel. Prostitusjonsverksemda fungerer i både Tyskland og Nederland som ein lovleg kvitvaskingsindustri for anna organisert kriminell verksemd. Pengar i omløp frå narkotika, våpen og annen mafiaverksemd vert gjennom den liberaliserte sexindustrien enkelt skjult. Alle som er oppteken av kriminalitetsførebygging må få augo opp for at liberaliseringslinja ikkje er vegen å gå.

BT forsøker å så tvil om sexkjøpslova har fungert. Lova fungerer, og det vart også stadfesta av evalueringsrapporten frå Vista Analyse. Formålet med lova var å endre haldningar, redusere etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon, og vere med på å forhindre at kvinner og menn drives til prostitusjon eller vert utsatt for menneskehandel. Lova har heilt klart redusert etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon i Noreg, med klar nedgang i prostitusjonsmarkedet. Lova har gjort det vanskeligare å utnytte kvinner i prostitusjon i Noreg og gjort det vanskeligare for menneskehandlarar å oppretthalde verksemda si. Eit eksempel frå rapporten er EXIT-gruppa til politiet i Bergen, som først og fremst har prioritert å jobbe med menneskehandelsaker. Her var sexkjøpslova ein føresetnad for å få domfelt bakmenna i ei stor menneskehandelsak. Rapporten viser også at i dei landa som har kriminalisert sexkjøp er det minst omfang av menneskehandel, mens dei landa som har liberalisert er det mest.

Den store sexindustrien undergrev vår oppfatning av likestilling, likeverd og menneskesyn. For hovudpoenget med, og grunnleggande for, sexkjøpslova er den haldningskapande effekten. Lova seier at det ikkje er riktig å kjøpe et anna menneske – og utnytte eit anna menneske. Og sjølv om det tar tid å få stadfesta om haldningar er endra så er det gode signal som kjem som resultat av lova. Færre unge meiner det er riktig å kjøpe sex i Norge etter innføringa av lova, og spesielt gledelig er det at dette gjelder unge menn. Etter at lova vart innført er det også eit fleirtal i befolkninga som støtter ho. I staden for ein «forspilt muligheit» er dagens sexkjøpslov ein bauta over eit likestillingsland som i 2008 gjorde det klart at det å kjøpe eit anna menneske ikkje er rett.

 

(Innlegget sto på trykk i BT 16.juli 2016)

Alvorlig talt, justisminister, hvor inhuman går det an å være?

Midt i fellesferien har regjeringens lagersjef og hans sekretær igjen begynt å røre på seg. Men de har nok ikke tatt høyde for at det er et storting de må forholde seg til, og at flertallet her ikke er helt enig med dem. Det kan se ut som om de har brukt litt tid på å finne ut hvordan de kan «tolke» vedtakene, og i fellesferien passet det å sette i gang med sine nye tiltak.

Det humane Norge pustet lettet ut da stortingsflertallet gikk sammen og bestemte at de afghanske kamptolkene skulle få muligheten til og søken om beskyttelse her i Norge. Det burde egentlig vært en selvfølge. Tolkene satte livet og helsen, til både seg og familien sin, på spill, for å hjelpe norske soldater, i en krig hvor de fleste av ofrene er fra sivilbefolkningen.

Vi dolker bare ikke mennesker som har hjulpet oss i ryggen, ved «å overgi» dem til fienden.

Onsdag kom nyheten om at kamptolkene får opphold på bekostning av kongolesiske krigsflyktninger. Stort sett kvinner og barn som med stor sannsynlighet har vært utsatt for store traumer, som seksuelle overgrep og menneskehandel, både fra myndighetene og militsgruppene i hjemlandet og i flyktningleirene.

De siste tre årene har nær 500 kongolesiske overføringsflyktninger blitt hentet til Norge fra FNs flyktningleirer i nabolandet Uganda, og i høst var det planlagt et nytt uttak av voldsutsatte kvinner og barn fra det krigsherjede området.

Men i et kvotebrev fra Justisdepartementet til Utlendingsdirektoratet datert 6. juli, gjengitt i Aftenposten, viser det seg at regjeringen velger å bruke de 150 plassene for å fylle Stortingets vedtak om å ta imot afghanske tolker og deres familier.

For i verdens rikeste land må vi jo prioritere, vi har jo umulig plass til dem alle. Vi snakker tross alt om ca. 200 afghanere og 150 kongolesere.

Hver gang det skal prioriteres, taper kvinner og barn. Regjeringen har igjen begynt å tvangsutsende barnefamilier til Afghanistan, til tross for heftige protester fra afghanske myndigheter, som sier at landet er farlig, spesielt for jenter.

Denne regjeringen gikk til valg på at de skal sende ut kriminelle innvandrerne, men når de ikke klarer det, sender de ut barnefamilier. Ja, det oser av handlekraft når de deporterer barnefamilier og nekter beskyttelse for voldtatte kvinner og barn.

 

Innlegget ble publisert i BT: 17.jul. 2015

Hvem skal redde barna, Knut Arild?

Mandag 30. september 2013 sto KrF leder Knut Arild Hareide og triumferte på TV, sammen med Venstreleder Trine Skei Grande. «Det SV har prøvd på i åtte år, har vi fått til på 14 dager.»

Noen dager senere var han ute i alle medier og beklaget. Beklagelsen ble godtatt. Vi har vel alle opplevd at munnen kan løpe av med oss, når vi tror vi har skutt gullfuglen. Og siden saken er et felles hjertebarn tenkte mange SV-ere som meg, at Knut Arild og Trine godt kan få æren, bare barna blir «reddet».
Engangsløsning for lengeværende barn ble presentert som den store redningen, men viste seg til slutt og bare skulle omfatte ca. 170 barn – men vi jublet for de 170.

Sendes ut av landet
Disse 170 skulle få muligheten til å prøve sakene sine på nytt. Mange av oss mener man da burde satt sakene i bero, mens man ventet på forskriftsendringen. Men til stor overraskelse for oss alle ser vi at den ene barnefamilien etter den andre blir sendt ut, enten før de får sjans til å sende inn saken sin på nytt, eller mens den faktisk er inne til ny behandling.
Jeg har selv prøvd å få tak i rett statistikk for å få bekreftet mistanken min, men det har ikke vært så enkelt. Så våkner vi til nyheten om at mistanken vår dessverre er sann. Den nye regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre har sendt ut 484 asylbarn!

Har Frp vunnet?
484 barn! Det er 162 flere enn i tilsvarende periode i fjor. Hva skjer, Knut Arild og Trine? Har dere resignert? Har Frp vunnet?
Dette ser jo aldeles strålende ut for Frp når de skryter av sin handlekraft og viser til antallet utsendte med ulovlig opphold. Det er jo dette de har lovet.
484 barn blir her definert som ulovlige! Ingen av dem har fått prøvd saken sin på selvstendig grunnlag, så hvordan kan de defineres som ulovlige?
For Frp sin del er jo dette genialt. Er man kun opptatt av antall utsendte så må jo barnefamilier være et funn, da øker jo tallene raskt. For oss som er opptatt av barnas beste er dette en katastrofe.

Si unnskyld
Så kjære Knut Arild. Du trenger ikke si unnskyld til SV, men si veldig gjerne unnskyld til asylbarna.
Og til både Trine og Knut Arild. Hvis dere virkelig mener at asylbarnas fremtid er en av de viktigste sakene deres, så er tiden nå inne til at dere kommer på banen og bruker den makten dere sa dere hadde. Redd disse barna!

Innlegget ble publisert i BT 06.okt. 2014

Send båter – redd liv!!

Aldri har det vært tettere mellom nordligste nord og sørlige sør. På vårt feriehav møtes vi, flyfraktet nordmenn i solsenger – våre brødre og søstre fra Libya, Syria, Somalia i utrangerte farkoster transportert av de mest skruppelløse menneskehandlerne som aldri har lånt ei tanke til trygghet og menneskeliv. Je suis lukkejeger – det er vår mest grunnleggende menneskelige drivkraft å søk lykke – og i det minste å trygge livet.

Festung Europa, som Norge er en del av gjennom Schengen, er nådelaus. Nei, Europa har gjerne ikke plass for alle som vil hit. Men ett menneskeliv er like mye verdt uansett om det er en «illegal» afrikansk flyktning som har betalt «blodpenger» for å være med en smuglerholk fra Tripoli – eller om det er deg og meg i vår egen tryggheten her oppe på Oljeberget.

I overlessede båter over skammens hav forsøker mennesker å nå friheten og drømmen om et liv. Men alt – alt for mange båter kom aldri fram. I løpet av årets fire første måneder har over 1700 flyktninger druknet, og nå, først nå, begynner Norge og EU å våkne opp. Det er en skam.

Flyktningkatastrofen i Nord-Afrika og Midtøsten har i alt for lang tid fått alt for lite oppmerksomhet. Denne flyktningstrømmen kom ikke med vårsola, denne har eksistert i mange år. Humanitære organisasjoner har lenge ropt høyt om det skrikende behovet for hjelp til å håndtere katastrofen og politisk vilje til å se på de bakenforliggende årsakene

For det er vårt ansvar. Da FNs sikkerhetsråd i 2011 åpnet for bruk av «alle midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, var «fredsnasjonen» Norge involvert i en militær intervensjon, med liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av denne, slik Hedda B. Langemyr, og Fredrik Heldal i Norges Fredsråd skriv det.

Selv mitt eget parti SV stemt for den her intervensjonen. Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya. Skeptikere i og utenfor partiet advarte mot at et angrep kunne dele landet, gi makt til radikale islamister og skape en humanitær katastrofe som var større enn den angrepet var ment å avverge. Hittil er det mye som har gitt skeptikerne rett. Selv ett FN-mandat er ingen garanti for at militær intervensjon er riktig, og de brutale konsekvensene ser vi nå, på Middelhavets overflate og middelhavets bunn.

Ifølge Røde Halvmåne er mer enn 500 000 mennesker internt fordrevet i Libya bare i løpet av det siste året. I tillegg kommer hundretusener av flyktninger fra andre land i Nord-Afrika og Midtøsten, som bruker Libya som utgangspunkt. Mangelen på en fungerende stat gjør at menneskesmuglere kan opererer relativt fritt i landet. Det er realiteten bak. Og i tillegg har vi alle de som tar vannveien på flukt fra Syria.

Europas nye kirkegård har Middelhavet blitt. Fra 1993 og frem til og med 2014 har 30.000 mennesker omkommet langs rutene inn i Europa, viser ny fransk statistikk.

I alt for lang tid har det vært katastrofalt taust fra regjeringen, og fra stortingsflertallet. Flere ganger har SV tatt opp situasjonen i Stortinget. I fjor høst utfordret SV regjering og storting til å ta initiativ til en internasjonal aksjon for å redde mennesker i havsnød på flukt over Middelhavet, og en operasjon som skulle erstatte «Mare Nostrum». Forslaget ble nedstemt. Mer urovekkende var mangel på debatt i stortinget om forslaget. Det var vel kanskje fordi forslaget inkluderte å ta imot langt flere kvoteflyktninger, noe et stort parti på rødgrønn side først kom fram til på vårparten i 2015.

«Vi må hjelpe de der de er», var statsminister Erna Solberg svar gjennom våren – der de er? I en søkkferdig farkost med kurs for den visse død? Men nå skal Erna Solberg, etter å ha tenkt seg lenge og vel om, endelig sende ett – ett- skip!? Det er på tide at Norge stiller med skip og mannskap til bergingsaksjonene. La sjøfolkene få berge liv, slik de og Rederiforbundet ber om! I tillegg må Norge ta initiativ til internasjonal byrdedeling i denne situasjonen, og gå foran med et godt eksempel ved selv å ta imot flere flyktninger, slik Flyktningehjelpen og flere har tatt til orde for i flere år. Det er et stortingsflertall for å ta imot 10.000 kvoteflyktningene fra Syria, slik FN ber oss om, og dette flertallet må trosse regjeringen og stemme dette gjennom! En kan ikke sette sin lit til regjeringen i denne saken, den vil ikke engang ta imot de afghanske kamptolkene, uten å trekke ifra flyktningekvoten Norge har lovet FN.

Dette er ikke en italiensk tragedie, det er en europeisk tragedie,» , sa den Italienske innenriksminister Angelino Alfanfo, allerede i 2013. Og nettopp derfor er det på høy tid at Norge og regjeringa bidrar med økonomisk støtte til Italia. Italia har lenge anmodet om bistand til sin søk- og redningsoperasjon uten å få gehør. Italia har alt for lenge bore byrden av denne katastrofen alene. Italia betalte alene regningen og satte inn 900 soldater, 32 marineenheter, to ubåter og fly. Operasjonen reddet over 150.000 mennesker i havsnød i over 400 redningsoperasjoner. Et minimum fra regjeringen kunne i det minste vært å hjelpe Italia økonomisk.

Norge må ta initiativ til en internasjonal aksjon for å redde mennesker i havsnød, – og ikke sitte stille å se på EUs handlingslammelse. For handlingslammelse har det vært, fordi politikken til Norge, EU eller Schengen alt for lenge har handlet om å verne oss – og ikke de. Hvert et tapte menneskeverd som kan telles i likposer på Lampedusa vitner om barn som aldri fikk et liv, men som måtte gi tapt for Festung Europa. Medmennesker, tiden for handlingslammelse er over – det er tid for handling!

Send båter – redd liv!

Innlegget sto på trykk i Trønder-Avisa 9.juni 2015

Gjør som Norge, kriminaliser horekunden

Lørdan 30. mai 2015 fikk jeg mulighet til å delta på et viktig møte i Tyskland arrangert av Die Linke med flere om prostitusjon og sexkjøpsloven. Jeg fikk muligheten til å fortelle om de gode resultatene som vi har sett av den nordiske modellen og håper at Tyskland snur fra legalisering, liberalisering til å forsøke å dempe sexmarkedet og redusere etterspørselen etter sexsalg. Dette er mitt innlegg:

My name is Marthe Hammer, I’m leader of the Women Committee of the Socialist Left Party in Norway.  I became a member of the Socialist Youth in 1996, and from the late 90-ties I have fought for politics which do not declare the selling of women (and men and children) a normality, (but which aim to overcome prostitution and support prostituted women and men)

I got introduced to this question when Sweden criminalised sex buyers in 1999, and I was part of the Norwegian women and political movement that put this question up on the agenda, both in Norway as a whole, but also in our own party through the late 90 ties and the last decade

SV is a feminist party. It means that we recognise that women are suppressed, politically, socially and economically – and that we want to do something about it. We live in a a society where men have more power and resources than women. Prostitution and violence against women is one of the most extreme expressions for this.

I have chosen SV because the fight for feminism works best in alliance with the left-wing fight for economic equality and a good welfare state. For me it is obvious that a socialist society can not be developed if half of the population is suppressed. And for me it is also obvious that a feminist society can not be developed without a strategy for economic equality. That is why I belong to the left.

Since the birth of SV we have had focus on women and women’s position in the society. After being part of the government for 8 years some of the best results were in gender equality and family politics. We managed to get a Kindergarten reform, equal maternity and paternity leave, a law for helping women who are victims of violence and the right to get married to who you want, independent of sexual orientation and sex.

In Norway and Sweden have we had a feminist uprising recently. On 8. march 2013 we had ten thousands walking in the streets. I would like to encourage people on the German Left to be part of this feminist movement that’s taking place right now.

Well, this is my basic, ideological background for belonging to the left side in the political landscape, and for also being a feminist. As you’ve heard from Agnete Strøm, we have been fighting against all violence against women, which in my opinion includes prostitution, for a long time. It was a really good victory to finally get a majority for criminalising sex buyers in Norway. And this so-called sexbuyer law is one of our best successes after our time in government.

I will now tell you more about the law.

First of all. It is important to be aware that this law criminalise the sex-buyer, the Johns, not the women and men in prostitution. This is very, very important. We do not want to stigmatise women in prostitution. And it is a victory for the women movement that this law criminalize the strong person in this act, and not the weak one.

Norway criminalised buying sex in 2009. Norway adopted the Swedish law, but expanded it to also include the ban for buying sex abroad. The main rationale for implementing the law (from 1st of January 2009) against commercial sex was to prevent and reduce human trafficking in Norway. By making it illegal to buy sex the Norwegian government also wanted to

1) change attitudes in the population,
2) reduce the size of the Norwegian sex market by constraining supply and demand and
3) to prevent entry into prostitution and hence to reduce possible sexual exploitation of men and women in prostitution. The law also seeks to protect people in prostitution and to help people with the transit out of sex work.

So, then, what are the results of this law that criminalizes the sex buyers. What I will say now is based on the scientific evaluation of the effects of the law that has been done in 2014, which again is based on a broad range of studies.

There is a clear declining trend in the market for prostitution after the law was implemented.

This is clear despite data limitations. The market was at its lowest immediately after the introduction of the law and has later stabilised at a lower level than before 2009. The most profound changes are found in the Oslo street prostitution market. Here, systematic field observations show that the size of the market today has stabilised at a level of 40-65 percent of the market before the law see Figure

redusert marked

The street markets in Bergen (Norway’s second largest city), and the city that I and Agnete are from, and Stavanger show similar trends as Oslo after the introduction of the ban on purchasing sexual services. When the police have strategically targeted the market, we see a clear fall in the number of people in prostitution. Estimates of the size of the indoors market are more uncertain. This is due to the increasing rotation of the market. More travelling, more advertising and somewhat lower prices show that the competition is tougher and the demand is lower nowadays. The best estimate – with a high degree of uncertainty – is a market reduction of 10-20 percent compared to the situation before the law. And for the whole market is about 25% lower than in 2008

Without the law: What would have been the market situation?

In 2008, the global financial crisis began. This crisis led to negative consequences for the labour markets in a number of countries. Norway, on the other side, was not particularly affected due to good economic policies, healthy state finances and a left-wing government. The large increase in the number of prostitutes in Norway in 2008 thus has to be seen in light of the financial crisis which reduced the demand for sexual services in Europe, and probably also increased the supply of prostitution (due to more unemployment) in other countries.

During the financial crisis Norwegian men were among the richest and most wealthy men I Europe, of course there was money to earn from selling sex in Norway. The developments in the rest of Europe with reduced revenues in the prostitution market would thus most likely have led to a larger share of prostitutes in Norway if the law had NOT been implemented.

Without the law, the Norwegian police would also have lost an important tool for reducing human trafficking. For instance, the police use information from fetched sex buyers to enforce the laws on trafficking and pimping. The actors benefitting from the prostitution of others would thus have faced a smaller risk of being caught if the law had not been adopted.

It is estimated in the evaluation report – that the market today would have been around 15 percent larger than the market in 2008 and around 45 percent larger than the actual market today.

What about the law intentions on to protect people in prostitution and to help people with the transit out of sex work:
T
here is a A need for targeting policies 

The prostitution market in Norway is, like the rest of Europe, characterised by an increasing share of immigrants from middle-income countries and poor countries. Most of these immigrants are women with few other real options than to entry into prostitution. Human trafficking is a part of this rotating market. The entry into prostitution is based on economic motives. Still, the prices are lower than before.

Norway has a number of good social policies and charities targeting trafficking victims and prostitutes. However, there is a need for providing more options for people who want to get out of prostitution. Language classes, work training and work options have clear positive effects. The Socialist Left Party thinks that there is a need for more of such initiatives. We think that the remaining problems in Norway can best be tackled by changing alien laws and investing even more money into exit programs, so that real alternatives are created for people in prostitution. However, these challenges are not mainly a consequence of the law, but of other laws and lack of social offers from the municipality and government.

What about effect on attitudes towards prostitution

It takes time to internalise a norm. Still, scientific findings indicate that the law has had an effect on attitudes. This is also the conclusion regarding the Swedish law from 1999. Some researchers find that young men in Norway have changed their attitudes towards buying sex more than older men. Interviews with police in the largest cities also indicate that the law has had a normative effect on people’s behaviour. SV believes that buying sex is a form of violence, therefore are we really happy that in particular the majority of young Norwegian men do not support prostitution and the buying of sex. We think this is a first step towards full equality between the sexes.

Reduced demand: The ban on purchasing sexual services has led to reduced demand for such services. The financial crisis has also resulted in lower absolute prices on sexual services within the EU. Increased competition and increased supply in the European prostitution market can better explain the price reductions than the law in isolation. Even so, the law has contributed to reduce the demand for sexual services in Norway, there is no doubt about that.

Market reduction: The ban on purchasing sex in combination with the ban on pimping have made it harder to sell sexual services in Norway, especially if such activities are conducted in hotels and apartment collectives. The possible costs for the actors benefitting from other’s prostitution have thus increased and their profit has been reduced

Less attractive for human traffickers: A reduced market and increased law enforcement results in larger risks for human traffickers. The profit from human trafficking is also reduced due to these factors

No clear evidence of more violence

The most critical and most debated and unwanted possible consequence of the law was if the conditions of men and women in prostitution became worse

The law that criminalises buying sex strengthens the rights of the seller in the sense that the buyer can be reported to the police. This has given the seller a tool for managing “bad” customers as well as leading to more careful customers and possible prevention of violence. Still, SOME women in the street market report to have a weaker bargaining position and more safety concerns now than before the law was introduced.

Even so, this analysis finds no clear evidence of more violence against women in the street market after the introduction of the law. It is the customer that engages in illegal action and thus has the most to fear if reported to the police by a prostitute. The police have no indications on more violence following the ban on purchasing sexual services. This is a very important conclusion from the evaluation.

To sum up

  • The main findings of the evaluation is that the ban on purchasing sexual services has reduced demand for sex and thus contributed to reducing the extent of prostitution in Norway. The enforcement of the law, in combination with the laws against trafficking and pimping, makes Norway a less attractive country for prostitution based trafficking than what would have been the case if the law had not been adopted.
  • The report does not find any evidence of more violence against prostitutes after the ban on buying sex entered into force.

The ban for sex buyers is a very very sucessful way to prevent violence and abuse against women, and to regulate and fight an illegal industry which creates a lot of suffering for a lot of unhappy victims.

The majority of the population in Norway supported the introduction of the law, and support it now. And now, the latest news from Norway is that the current right-wing government does not want to change or end the law in this governmental period. That’s a victory, and that is the same that has happened in Sweden. The majority of whole political landscape supports the law.

So: Go for the Nordic model, it works.

For ein human asylpolitikk – la asylborna bli

Årsmøtet i Hordaland SV 2014 krev at lengeventande asylborn, dvs. asylsøkjar-born som har vore i Noreg i tre år og meir, må få bli. Iblant «asylborna» reknar vi også dei såkalla «einslege mindreårige.» Det hastar med ei eingongsløysing som set bornas interesser fremst, framfor innvandringsregulerande omsyn og politiske tautrekkingar.

Noreg er i ei særstilling når det kjem til borns rettar. Vi var fyrste landet i verda som etablerte barneombod, vi var tidlege med å laga barnevernslov, og vi har inkorporert FNs barnekonvensjon som norsk lov. Born skal ha eit sterkt vern i Noreg. Dei skal vernast mot omsorgssvikt, vald, vanskjøtsel og forsømmelsar; det er eit menneskerettsleg ansvar. Alle born treng omsorg, stabilitet og tryggleik. Noreg kan ikkje operera med doble standardar for borns behov. Men når det kjem til dei lengeventande asylborna, gjer Noreg det. Då er ikkje lenger prinsippet om barnets beste overordna.

Pr 1. oktober var det 752 lengeventande asylborn i Noreg ( i tillegg kjem dei einslege mindreårige). Talet på lengeventande har auka og auka sidan Stortinget i 2007 gjorde sitt så langt siste eingongsvedtak som gav opphald til dei fleste lengeventande den gongen.

I fjor vart kampen for Nathan krona med siger, og Bergens svar på Maria Amelie, Ridaya, fekk koma heim til Bergen til jobb. Samstundes vart Neda og familien i Rogaland sende ut, og utlendingestyresmaktene driv ein brutal og truleg rettsstridig prosess mot Yalda og familien i Tromsø. Frå SV si side har vi røynt, både i og utanfor regjering, at kampen for ein human asylpolitikk er ein strid mot overmakta. Asylpolitikkens jarntriangel, H, FRP og AP, har eit overveldande fleirtal i Stortinget.

Asylpolitikken som er vedteken etter valet, er endå strengare enn den SV kjempa i mot i det raud-grøne fleirtalet. Talet på flyktningar frå Syria vart halvert, Noreg skal prioritera ressurssterke kvoteflyktningar og ikkje dei som har størst behov, underhaldskravet i familieetableringssaker er heva, og kravet om butid for permanent opphaldsløyve er heva frå tre til fem år.

Krf og Venstre har fått avtale med den blåblå regjeringa om at utlendingestyresmaktene i større grad skal leggja vekt på det barnefagleg forsvarlege, pluss ei eingongsløysing for somme lengeventande born (kanskje inntil 170). Årsmøtet i Hordaland SV gler seg over kvart einaste lengeventande barn som kjem til å få bli som fylgje av denne avtalen. Men det er ikkje nok. Born skal ikkje sitja i menneskerettslandet Noreg med livet på vent i årevis, for somme sin del i meir enn ti år. Det er urett, uverdig og umenneskeleg.

Årsmøtet i Hordaland SV krev at:

  • Lengeventande asylborn og deira familiar må få permanent opphald i Noreg
  • Barnets beste må vera overordna prinsipp, og born skal vurderast sjølvstendig ved søknader om asyl
  • Ordninga med mellombelse opphaldsløyve for einslege mindreårige mellom 15 – 18 år må avskaffast
  • Dei som har vorte ramma av ordninga må få vurdert søknadene sine på nytt og i lys av sterke menneskelege omsyn
  • Omsorgsansvaret for alle einslege asylsøkjande born må overførast til barneverntenesta.

Årsmøtet i Hordaland SV appellerer til fagrørsla,det breie organisasjonslivet, andre parti og einskildmenneske om å stø opp om arbeidet for ein human asylpolitikk. Aller fyrst må det finnast humane løysingar for dei lengeventande borna og dei einslege mindreårige. Årsmøtet i Hordaland SV løyver kr 1.000 til organisasjonen «De andre».

Hordaland SV kjem aldri til å gje opp kampen for ein human asylpolitikk!

Hent Taiman hjem!

Årsmøtet i Hordaland SV krev at hordalendingen Taiman vert henta heim til Bergen og heimfylket sitt. Årsmøtet meiner den brutale uttransporteringa av Taiman, som bar preg av å vera rein kidnapping, var meiningslaus og strid mot all rettskjensle og humanitet. Hordaland SV krev at regjering og Storting avklårar om deportasjonen av Taiman Agid Fatah er i tråd med norsk asylpolitikk og familiepolitikk. Anten Utlendingenemnda eller regjeringa/justisministeren må skjera gjennom ein røyndomsfjern juss og henta Taiman attende til Noreg!

27 år gamle Taiman vart pågripen i Bergen onsdag for to veker sidan, ført til Trandum og uttransportert måndag. Hordaland SV meiner bestemt at utlendingeforvaltninga ikkje har gjeve Taiman si sak individuell førehaving . Det er uråd å sjå at UNE har vurdert Taimans særskilde tilknyting til landet og menneskelege omsyn.

Mor til Taiman søkte asyl i Noreg 25. juli 2001, saman med Taiman på 14 år og seks born til. Dette skulle visa seg å vera 24 dagar for seint til å bli vurdert etter eingongsvedtaket i Stortinget våren 2004 som i realiteten gav amnesti til asylsøkjarfamiliar som hadde vore i Noreg minimum tre år pr 1. juli 2004. I 2005, då mora og dei yngre syskena fekk opphald ved familiegjenforeining, hadde Taiman fylt 18 år. Utlendingeforvaltninga skilde då Taiman si sak frå resten av familien og behandla han som einsleg vaksen. Seinare har utlendingeforvaltninga nekta å inkludera Taiman som ein del av familien, sjølv om han definitivt var mindreårig då han kom til Noreg saman med mor si.

Sidan han var 14 år har Taiman levd i ein limbo-tilstand, med livet på vent, utan rett til vidaregåande skulegang og arbeid. Det er i Noreg han har hatt tenåringstida og ungdommen fram til no, det er Noreg som er hans heimland.

Taiman har vorte offer for den såkalla «strenge og rettferdige» asylpolitikken som let humanitet og anstendighet vika for innvandringsregulerande omsyn. UNE, UDI og Politiets Utlendingeeining er underlagde effektiviseringskrav og måltal. Under dette regimet tel Taiman i pluss einast når han kan kryssast av som uttransportert. Såleis vart han uttransportert utan at advokaten fekk reell sjanse til å påklaga avgjerda og be om utsett iverksetjing. I norsk asylpolitikk tel ikkje mennesket Taiman. Fordi han er fødd på feil tidspunkt og kom til Noreg på feil tidspunkt, gjeld ikkje norsk, offisiell humanitet for Taiman.

Norsk asylpolitikk viser seg på nytt ikkje å tola møtet med einskildmennesket. Utlendingeforvaltninga har nok ein gong spela falitt når det gjeld å sikra rettstryggleik for asylsøkjarar. Lang saksbehandlingstid frå 2001-2005 tok frå Taiman retten til å få si sak og seg behandla som barn. Den einvise, nådelause behandlinga av Taiman har opprørt menneske på ein heils spesiell måte og i uventa omfang. Årsmøtet i Hordaland SV apellerer til statsministeren, justisministeren, regjeringa og Stortinget om å setja seg inn i Taiman si sak. Vi krev at norske styresmakter hentar Taiman heim att, og vi krev at han får opphald i Noreg ut ifrå sterke menneskelege omsyn og tilknyting til riket. Taiman skal heim!