Author Archive

Kvinnekampen er ikke død

Profilbildet     Mariann

Samme dag som president Trump signerer en lov om å forby amerikanere å gi penger til organisasjoner som jobber med prevensjon og abort, velger Lone S. Løvaas å erklære at kvinnekampen er over.

Ingenting hadde gledet oss mer enn om vi kunne feiret denne seieren. En seier vi har jobbet for hele vårt tenkende liv. Dessverre er kampen langt fra over. Våre hardt tilkjempede rettigheter er under stadig sterkere press. I flere land, også i Europa, innskrenkes kvinners rett til selvbestemt abort. For tre år siden måtte vi ut i gatene for å demonstrere mot vår egen regjerings forslag om å gi leger reservasjonsrett og mulighet til å slippe å forholde seg til norske kvinners lovfestede rett til abort.

Løvaas argumenterer for at feminismen nå handler om frihet. Som om feminisme ikke alltid har handlet om frihet. Frihet til å elske den man vil, frihet til kontroll over egne penger, frihet til å velge utdanning og til å delta i politisk aktivitet. Så hvem er denne nye kampen for? For man må jo anta at hun mener alle verdens kvinner i dag har fullstendig frihet, siden feminismen nå handler om andre enn kvinners rett til frihet.

Dette faller på sin egen urimelighet.

I Kina og India legges jentebarn fremdeles ut for å dø, ikke fordi de føler seg som jenter, men fordi de faktisk er jenter, og dermed allerede ved fødsel er mindre verd. 200 millioner kvinner og jenter lever med lemlestede underliv. Jenter kjønnslemlestes fordi de en dag skal bli kvinner.

Når det gjelder prostitusjon og trafikkering snakker vi om en industri nærmest uten sidestykke. Handel med kvinner og barn gir enorm profitt, bare overgått av illegal våpenhandel og narkotika. Denne scenen har Julie Bindel oversikt over, og er helt i front på, internasjonalt. Hun mener den nordiske modellen som kriminaliserer kundene, sexkjøpsloven, er veien å gå. Hun forsker på dette og drar rundt i verden for å fremme denne fremgangsmåten for å bekjempe prostitusjon. Hun er farlig for dem som lever av å selge kvinners og barns kropper, og hun er farlig for dem som ønsker å kjøpe seg tilgang til kvinners og barns kropper.

Kvinnebevegelsen har i alle år kjempet for likhet for alle undertrykte grupper, men ikke frihet for noen på bekostning av andre.

Ingen skal utsettes for vold, overgrep eller forfølgelse. Det er kvinnebevegelsen enig om. Samtidig må vi se hvor de politiske skillelinjene går.

To ting blir gjentatt som et mantra av meningsmotstanderne våre i denne saken.

Det ene er at transfolk er overrepresentert i prostitusjon. Da må vi spørre, hvor får Løvaas dette fra? 87 prosent av mennesker i prostitusjon i Europa, er kvinner, 6 prosent er transfolk og 7 prosent er menn. Dette er tall hentet fra TAMPEP 2009 Mapping report. Alderen til mennesker i prostitusjon er i hovedsak mellom 13 og 25 år. Da er det trygt å påstå at den store gruppen i prostitusjon er kvinner – kvinner og barn.

Det andre mantraet er at Julie Bindel driver hatprat og vold mot transfolk. Tilfelle er, at internasjonale transaktivister er svært aktive på å motarbeide all regulering av prostitusjon og svært tydelige i sin motstand mot kriminalisering av horekunder. Da vil de havne på politisk kollisjonskurs med Bindel og norsk kvinnebevegelse. Dette gjenspeiler seg i ordskiftet.

Det er flott at ungdom er opptatt av solidaritet på tvers av undertrykte grupper, det har kvinnebevegelsen alltid vært. Men det er viktig å huske på at dette ikke er en konkurranse der funksjonsnedsettelse konkurrerer mot etnisitet, men en innsikt i at vi er posisjonert innenfor ulike maktstrukturer. Vi har ulikt utgangspunkt avhengig av kontekst og samvirke av flere diskrimineringsgrunnlag øker risikoen for diskriminering. Men de ulike grunnlagene diskrimineres også nettopp på grunn av et spesifikt grunnlag. Kvinner diskrimineres fordi de er kvinner. Vi vil også minne om at kjønn ikke er en minoritetskategori, men en faktor som inngår i diskriminering på tvers av øvrige diskrimineringsgrunnlag.

Selv om mange av våre kamper er mot felles maktstrukturer, er det også noen kamper der de diskriminerte gruppene skiller seg fra hverandre. Vi har ikke alltid felles sak og felles mål. Noen ganger vil vi stå mot hverandre. Dette må alle respektere.

Kvinnekampen er på ingen måte vunnet. Det er symptomatisk at alle undertrykkingsgrunnlag skal ha en stemme i debatten, bortsett fra kvinner som kjemper kvinnekamp. Har vi hørt det før? Patriarkatet er heller ikke glad i oss.

 

Svarinnlegg i Klassekampen 01.02.2017 av Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV og medlem av kvinnepolitisk utvalg og Mariann Fossum, medlem av Bergen SV og tidligere med lem av kvinnepolitisk utvalg

 

 

Tilbake til start!

Forfatter: Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV

Er det for mye forlangt at politikerne tar ansvar for gjennomføringen av sine egne vedtak?

Dette er spørsmålet jeg sitter igjen med etter torsdagens avstemning i Stortinget, der flertallet bestående av Ap, V, MDG, H OG Frp, stemte nei til at Stortinget skulle ha siste ord angående nedleggelse av akuttkirurgi ved lokalsykehusene.

Man kan ha mange meninger om foretaksmodellen som styringsform for helsevesenet, men da den ble innført så var en av hovedideene at lokale politikere skulle sitte i styrene og ansvarliggjøres for helsetilbudet til befolkningen i sin region.

Da den nåværende regjeringen overtok var de raske med å bytte ut politikerne med «profesjonelle» styremedlemmer, ofte fra det private næringslivet.

Disse er nok dyktige på sine felt, men de er aldri valgt av befolkningen, og har ingen naturlige møtepunkter med befolkningen.

Dermed mistet innbyggerne muligheten for en direkte dialog med styremedlemmene.

Gleden var derfor stor fra min side da helseminister Bent Høie (H) la fram den nye nasjonale helse- og sykehusplanen, hvor han slår fast at det igjen skal tas en mer direkte politisk styring.

I den samme planen nevner han også fem lokalsykehus, som etter hans kriterier bør miste sin akuttfunksjon.

Protestene lot ikke vente på seg, man gikk i fakkeltog, det ble skrevet  avisinnlegg og stortingspolitikerne fra de forskjellige regionene engasjerte seg.

Spørsmålene fra Stortingets talerstol blir mange og krasse.

Etter en ny runde sier Høie plutselig at det er foretakene selv som må bestemme eventuelle nedleggelser, han har bare lagt kriteriene.

Igjen har altså politikerne skjøvet ubehagelige avgjørelser nedover.

Og her er vi ved kjernen i mitt innlegg. Det handler ikke om hvilke sykehus som skal beste, men om hvem som har ansvaret for avgjørelsen.

Jeg har derfor deltatt i noen diskusjoner på Facebook, for å prøve å få dette tydeliggjort.

Den 4. mars diskuterte jeg temaet med Kari Kjønaas Kjos, fra regjeringspartiet Frp, og leder av Helse- og omsorgskomiteen. I denne diskusjonen skriver Kjos at «helseministeren har siste ord, og han må informere stortinget først. Det betyr politisk debatt om større endringer»

Jeg fortsetter da med et oppklarende spørsmål «Betyr dette at å fjerne akuttkirurgi er en større endring og må opp til debatt i Stortinget?…..»

Kjos» kontante svar til meg er «ja»

Så bra! Endelig et tydelig svar. En politiker som påtar seg det ansvaret befolkningen har gitt henne!

17.3. stemte Kjos, sammen med flertallet nei til SVs forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at større endringer, slik som forslag om å fjerne akuttkirurgi fra et sykehus, behandles i stortinget.»

Så da er vi tilbake til start:

«Politikere som fattet upopulære, men svært nødvendige tiltak, som de ikke vil stå ansvarlig for, men forlanger av andre skal gjennomføre!»

Innlegget ble publisert på BT 24.mars 2016

Når personlig egnethet egentlig handler om kjønn!

Så er vi her igjen. Nok en gang er temaet kvinner i ledelse, eller rettere sagt mangel på kvinner i ledelse. Det pleier å dukke opp, sånn med jevne mellomrom. Argumentasjonen er den samme. Kvinner ikke har den rette utdannelsen, den rette erfaringen, ikke den rette viljen, ja til og med at vi ikke har baller. De tre første argumentene er blitt avvist, gang på gang. Det siste er det litt verre med, om det skal tolkes bokstavelig.

Denne gang startet det med at Statoil ansatte ny direktør. Tidligere i år har både Yara og Telenor skiftet ledere. Jobbene gikk til tre menn, til tross for at Næringsminister Monica Mæland hadde gitt tydelig beskjed om at det nå var ønskelig med en kvinne i en av disse stillingene.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. En av dem var Elisabeth Grieg, administrerende direktør i Grieg Internasjonal, som selv har erfaring fra tunge styreverv i blant annet Nordea, Statoil og Hydro. En twitter-melding, og senere et intervju i Dagens Næringsliv: Grieg sier til DN at selv om valgkomiteene sier de rette tingene, så velger de likevel veldig tradisjonelt. Det er bekymringsfullt. Etter 10-år med kvinnelig dominans i høyere utdanning, med kjønnskvotering i ASA-styrene og stadig flere kvinner med relevant erfaring, burde det ikke mangle på kvinnelige kandidater med relevant erfaring.
Svaret fra Svein Aaser, styreleder i Statoil, og ansvarlig for ansettelsen av ny direktør: «Jeg kjenner Elisabet Grieg. Hun er en kvinne med meningers mot, og det må hun få lov til», sier vell det meste om de nedlatende holdningene enkelte menn har til kvinner som ytrer seg. Problemet blir ekstra synlig når det er disse mennene som sitter som ledere i de styrene som skal ansette de nye lederne.

Marie Simonsen, i Dagbladet, kom med en sterk og presis beskrivelse av hvordan man, i mange år har funnet på den ene unnskyldningen etter den andre, for å unngå å ansette en kvinnelig leder, og nå er det vel ikke fler igjen.
En av de vanligste innvendingene er at kvinnene selv ikke ønsker slike stillinger.
Selvsagt er det mange som ikke ønsker det, men det gjelder både kvinner og menn. Det er nok få mennesker i Norge som ønsker å ofre det som skal til for å ha denne type stillinger, og med å utelukke kvinner, reduseres denne gruppen enda mer.
Noen ymter frampå at vi mangler «baller», men det gjør i tilfelle også de fleste menn, siden det er et begrenset antall mennesker som blir toppledere.

Selv jobber jeg i helsevesenet, nærmere bestemt i et av helseforetakene. Alle som har vært innom et sykehus vet at størsteparten av de ansatte her er kvinner, i Helse-Bergen, hvor jeg har tilgang på tall, er ca. 70 % av de ansatte kvinner. Jeg har ingen indikasjoner på at det er annerledes andre steder.
Det vil kanskje derfor overraske noen å høre at situasjonen på langt nær er annerledes her enn i resten av samfunnet.
Vi har fire regionale helseforetak, som alle har mannlig styreleder.
Av landets 21 helseforetak er det 6 kvinnelige styreledere, mens det kun er 2 kvinner som er administrerende direktører.

Premissene vi ansetter ledere etter
Det viser seg at ingen av de 10 største statseide selskapene har kvinnelige toppsjefer. Men siden det tross alt er kvotering sitter det flere kvinner i konsernledelsen. Disse har da ofte ansvar for stab og støttefunksjoner som HR, IT og kommunikasjon.
Dette til tross for at vi er blitt mange flere med rett utdanning, vi har erfaring fra mellomlederstillinger, vi har erfaring fra styrerommene, vi leder store organisasjoner i arbeidslivet, både på arbeidstaker og arbeidsgiversiden – som om ikke det trengs «baller» til det!
Problemet ligger ikke i mangel på kunnskap, eller mangel på erfaring, eller motivasjon, men i premissene vi ansetter ledere etter. Og før vi klarer å anerkjenne dette så vil det alltid være en middelaldrende hvit mann som er den mest kvalifiserte.
Professor Karin Thorburn ved Norges Handelshøyskole (NHH) har vært en av redaktørene for en utredning om yrke, karriere og lønn, sier at evalueringen er tydelig. Når en kvinne mangler bransjeerfaring, så er det en feil. Når en mann mangler det, er konklusjonen at «det kan en lære seg».
Videre sier hun at om en kvinnelig søker mangler en bestemt kvalifikasjon vil dette bli sett på som en mangel, om en mannlig søker mangler det samme blir det sett på som utviklingspotensialet.
Hodejeger Per-André Marum sier i et intervju i DN at kritikken rundt det at Telenor for at de ikke valgte en kvinnelig leder, ødelegger for en faglig diskusjon.
Argumentet for det er at det ikke er en kvalitet i seg selv å være kvinne.
Han kunne like gjerne påstått at der er en kvalitet i seg selv å være en mann.
Jeg skal her avstå fra og kommenter noen av påstandene.

I mars gjennomførte Markedshøyskolen, i samarbeid med Agenda en undersøkelse som viste at karrieremennesker blir dømt forskjellig alt etter kjønn. Studentene fikk i oppgave å vurdere to identiske lederhistorier og CVer, eneste forskjellen var at den ene personen het Hanne og den andre Hans.
Studentene likte Hanne dårligere enn Hans og syntes at Hanne var en dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen var navnene.
Det finnes også studier som viser at kvinner som ler mer enn fire ganger i et intervju ansees som useriøse, mens en mann som ler like mye ansees som morsom og sjarmerende.

Man kan kalle det hva man vil, glasstak eller diskriminering. Likebehandling og likestilling er det i alle fall ikke. Kvinner vurderes etter andre kriterier enn menn, og når alt kommer til alt så er det personlige egenskaper det som veier tyngst i en ansettelse. Til nå er det menn som har fått definert hva disse personlige egenskapene er. Før vi erkjenner at det er slik, får vi aldri gjort noe med det.
Vi må ta en åpen debatt om hva disse egenskapene er, og hvorfor de er viktige, slik at de kvinnene som ønsker det kan lære seg disse. Og frem til vi har endret denne kulturen må det hardere lut til. Det er bare kvotering som ser ut til å fungere. Og vi kan starte som regjeringen, utvide kvoteringsordningen til også å gjelde roller, ikke bare antall i styrer.

For det å skaffe seg baller er utelukket!

 

 

Innlegget ble publisert i BT 12. juni 2015

 

Alvorlig talt, justisminister, hvor inhuman går det an å være?

Midt i fellesferien har regjeringens lagersjef og hans sekretær igjen begynt å røre på seg. Men de har nok ikke tatt høyde for at det er et storting de må forholde seg til, og at flertallet her ikke er helt enig med dem. Det kan se ut som om de har brukt litt tid på å finne ut hvordan de kan «tolke» vedtakene, og i fellesferien passet det å sette i gang med sine nye tiltak.

Det humane Norge pustet lettet ut da stortingsflertallet gikk sammen og bestemte at de afghanske kamptolkene skulle få muligheten til og søken om beskyttelse her i Norge. Det burde egentlig vært en selvfølge. Tolkene satte livet og helsen, til både seg og familien sin, på spill, for å hjelpe norske soldater, i en krig hvor de fleste av ofrene er fra sivilbefolkningen.

Vi dolker bare ikke mennesker som har hjulpet oss i ryggen, ved «å overgi» dem til fienden.

Onsdag kom nyheten om at kamptolkene får opphold på bekostning av kongolesiske krigsflyktninger. Stort sett kvinner og barn som med stor sannsynlighet har vært utsatt for store traumer, som seksuelle overgrep og menneskehandel, både fra myndighetene og militsgruppene i hjemlandet og i flyktningleirene.

De siste tre årene har nær 500 kongolesiske overføringsflyktninger blitt hentet til Norge fra FNs flyktningleirer i nabolandet Uganda, og i høst var det planlagt et nytt uttak av voldsutsatte kvinner og barn fra det krigsherjede området.

Men i et kvotebrev fra Justisdepartementet til Utlendingsdirektoratet datert 6. juli, gjengitt i Aftenposten, viser det seg at regjeringen velger å bruke de 150 plassene for å fylle Stortingets vedtak om å ta imot afghanske tolker og deres familier.

For i verdens rikeste land må vi jo prioritere, vi har jo umulig plass til dem alle. Vi snakker tross alt om ca. 200 afghanere og 150 kongolesere.

Hver gang det skal prioriteres, taper kvinner og barn. Regjeringen har igjen begynt å tvangsutsende barnefamilier til Afghanistan, til tross for heftige protester fra afghanske myndigheter, som sier at landet er farlig, spesielt for jenter.

Denne regjeringen gikk til valg på at de skal sende ut kriminelle innvandrerne, men når de ikke klarer det, sender de ut barnefamilier. Ja, det oser av handlekraft når de deporterer barnefamilier og nekter beskyttelse for voldtatte kvinner og barn.

 

Innlegget ble publisert i BT: 17.jul. 2015

Hvem skal redde barna, Knut Arild?

Mandag 30. september 2013 sto KrF leder Knut Arild Hareide og triumferte på TV, sammen med Venstreleder Trine Skei Grande. «Det SV har prøvd på i åtte år, har vi fått til på 14 dager.»

Noen dager senere var han ute i alle medier og beklaget. Beklagelsen ble godtatt. Vi har vel alle opplevd at munnen kan løpe av med oss, når vi tror vi har skutt gullfuglen. Og siden saken er et felles hjertebarn tenkte mange SV-ere som meg, at Knut Arild og Trine godt kan få æren, bare barna blir «reddet».
Engangsløsning for lengeværende barn ble presentert som den store redningen, men viste seg til slutt og bare skulle omfatte ca. 170 barn – men vi jublet for de 170.

Sendes ut av landet
Disse 170 skulle få muligheten til å prøve sakene sine på nytt. Mange av oss mener man da burde satt sakene i bero, mens man ventet på forskriftsendringen. Men til stor overraskelse for oss alle ser vi at den ene barnefamilien etter den andre blir sendt ut, enten før de får sjans til å sende inn saken sin på nytt, eller mens den faktisk er inne til ny behandling.
Jeg har selv prøvd å få tak i rett statistikk for å få bekreftet mistanken min, men det har ikke vært så enkelt. Så våkner vi til nyheten om at mistanken vår dessverre er sann. Den nye regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre har sendt ut 484 asylbarn!

Har Frp vunnet?
484 barn! Det er 162 flere enn i tilsvarende periode i fjor. Hva skjer, Knut Arild og Trine? Har dere resignert? Har Frp vunnet?
Dette ser jo aldeles strålende ut for Frp når de skryter av sin handlekraft og viser til antallet utsendte med ulovlig opphold. Det er jo dette de har lovet.
484 barn blir her definert som ulovlige! Ingen av dem har fått prøvd saken sin på selvstendig grunnlag, så hvordan kan de defineres som ulovlige?
For Frp sin del er jo dette genialt. Er man kun opptatt av antall utsendte så må jo barnefamilier være et funn, da øker jo tallene raskt. For oss som er opptatt av barnas beste er dette en katastrofe.

Si unnskyld
Så kjære Knut Arild. Du trenger ikke si unnskyld til SV, men si veldig gjerne unnskyld til asylbarna.
Og til både Trine og Knut Arild. Hvis dere virkelig mener at asylbarnas fremtid er en av de viktigste sakene deres, så er tiden nå inne til at dere kommer på banen og bruker den makten dere sa dere hadde. Redd disse barna!

Innlegget ble publisert i BT 06.okt. 2014