Kvinnekampen er ikke død

Profilbildet     Mariann

Samme dag som president Trump signerer en lov om å forby amerikanere å gi penger til organisasjoner som jobber med prevensjon og abort, velger Lone S. Løvaas å erklære at kvinnekampen er over.

Ingenting hadde gledet oss mer enn om vi kunne feiret denne seieren. En seier vi har jobbet for hele vårt tenkende liv. Dessverre er kampen langt fra over. Våre hardt tilkjempede rettigheter er under stadig sterkere press. I flere land, også i Europa, innskrenkes kvinners rett til selvbestemt abort. For tre år siden måtte vi ut i gatene for å demonstrere mot vår egen regjerings forslag om å gi leger reservasjonsrett og mulighet til å slippe å forholde seg til norske kvinners lovfestede rett til abort.

Løvaas argumenterer for at feminismen nå handler om frihet. Som om feminisme ikke alltid har handlet om frihet. Frihet til å elske den man vil, frihet til kontroll over egne penger, frihet til å velge utdanning og til å delta i politisk aktivitet. Så hvem er denne nye kampen for? For man må jo anta at hun mener alle verdens kvinner i dag har fullstendig frihet, siden feminismen nå handler om andre enn kvinners rett til frihet.

Dette faller på sin egen urimelighet.

I Kina og India legges jentebarn fremdeles ut for å dø, ikke fordi de føler seg som jenter, men fordi de faktisk er jenter, og dermed allerede ved fødsel er mindre verd. 200 millioner kvinner og jenter lever med lemlestede underliv. Jenter kjønnslemlestes fordi de en dag skal bli kvinner.

Når det gjelder prostitusjon og trafikkering snakker vi om en industri nærmest uten sidestykke. Handel med kvinner og barn gir enorm profitt, bare overgått av illegal våpenhandel og narkotika. Denne scenen har Julie Bindel oversikt over, og er helt i front på, internasjonalt. Hun mener den nordiske modellen som kriminaliserer kundene, sexkjøpsloven, er veien å gå. Hun forsker på dette og drar rundt i verden for å fremme denne fremgangsmåten for å bekjempe prostitusjon. Hun er farlig for dem som lever av å selge kvinners og barns kropper, og hun er farlig for dem som ønsker å kjøpe seg tilgang til kvinners og barns kropper.

Kvinnebevegelsen har i alle år kjempet for likhet for alle undertrykte grupper, men ikke frihet for noen på bekostning av andre.

Ingen skal utsettes for vold, overgrep eller forfølgelse. Det er kvinnebevegelsen enig om. Samtidig må vi se hvor de politiske skillelinjene går.

To ting blir gjentatt som et mantra av meningsmotstanderne våre i denne saken.

Det ene er at transfolk er overrepresentert i prostitusjon. Da må vi spørre, hvor får Løvaas dette fra? 87 prosent av mennesker i prostitusjon i Europa, er kvinner, 6 prosent er transfolk og 7 prosent er menn. Dette er tall hentet fra TAMPEP 2009 Mapping report. Alderen til mennesker i prostitusjon er i hovedsak mellom 13 og 25 år. Da er det trygt å påstå at den store gruppen i prostitusjon er kvinner – kvinner og barn.

Det andre mantraet er at Julie Bindel driver hatprat og vold mot transfolk. Tilfelle er, at internasjonale transaktivister er svært aktive på å motarbeide all regulering av prostitusjon og svært tydelige i sin motstand mot kriminalisering av horekunder. Da vil de havne på politisk kollisjonskurs med Bindel og norsk kvinnebevegelse. Dette gjenspeiler seg i ordskiftet.

Det er flott at ungdom er opptatt av solidaritet på tvers av undertrykte grupper, det har kvinnebevegelsen alltid vært. Men det er viktig å huske på at dette ikke er en konkurranse der funksjonsnedsettelse konkurrerer mot etnisitet, men en innsikt i at vi er posisjonert innenfor ulike maktstrukturer. Vi har ulikt utgangspunkt avhengig av kontekst og samvirke av flere diskrimineringsgrunnlag øker risikoen for diskriminering. Men de ulike grunnlagene diskrimineres også nettopp på grunn av et spesifikt grunnlag. Kvinner diskrimineres fordi de er kvinner. Vi vil også minne om at kjønn ikke er en minoritetskategori, men en faktor som inngår i diskriminering på tvers av øvrige diskrimineringsgrunnlag.

Selv om mange av våre kamper er mot felles maktstrukturer, er det også noen kamper der de diskriminerte gruppene skiller seg fra hverandre. Vi har ikke alltid felles sak og felles mål. Noen ganger vil vi stå mot hverandre. Dette må alle respektere.

Kvinnekampen er på ingen måte vunnet. Det er symptomatisk at alle undertrykkingsgrunnlag skal ha en stemme i debatten, bortsett fra kvinner som kjemper kvinnekamp. Har vi hørt det før? Patriarkatet er heller ikke glad i oss.

 

Svarinnlegg i Klassekampen 01.02.2017 av Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV og medlem av kvinnepolitisk utvalg og Mariann Fossum, medlem av Bergen SV og tidligere med lem av kvinnepolitisk utvalg

 

 

Legg igjen en kommentar