Archive for august 2015

Ingen strategi for likestilling

Eg får ikkje alt med meg, det ser eg no. Midt i familieferien med fire barn, innimellom turar og husrydding, så ser eg tre veker på etterskot, at Senterpartiet og Marit Arnstad har løfta debatten om au pair ordninga. «Det er meir og meir akseptert å betale andre for å gjere reint hos oss», seier Mariya Bikova ved Universitetet i Bergen til NRK i samband med eit oppslag om firedobling av bruken av au pairar frå 2000 og fram til idag. Senterpartiet foreslår å fjerne heile ordninga og viser til dei mange tilfella av grove misbruk av ordninga som har funne stad dei siste åra. Eg og SV støtter Senterpartiet i dette. Dessverre har ordninga utvikla seg i feil retning, og når sjølv ei Høgre og Frp regjering kuttar tiltak som kunne gjort den betre, så er det tydeleg at ordninga ikkje har livets rett.

Det er klart at det er freistande å få nokre andre til å gjere den jobben som ein ser at ikkje vert gjort.  Det å få eit reint og ryddig hus, hjelp til å hente, bringe og passe ungane i ein hektisk kvardag er eit ønskje mange av oss har. Og eg skal ikkje moralisere over at det er krevjande med full jobb, ungar, hus og heim. Eg meiner å vite ein heil del om det. Treng ein hjelp til husvask og barnepass, så få ein betale for det. Problemet er at viss ein skal betale tarifflønn, så vert det for mange for kostbart. Heile ordninga består fordi det er billeg. Aupair ordninga er reelt sett ein organisert og akseptert form for sosial dumping. Importert billeg arbeidskraft for familier i tidsklemma. Og argumentet om kulturutveksling vert meir og meir latterleg jo høgare del av Filipinske jenter som kjem hit, og som sender pengane heim for å skaffe inntekt til storfamilien. Over 80% av aupairane som kjem til Noreg kjem frå Fillipinene.

Det er mange som ser au pair som ei løysing der både mor og far har krevjande jobbar, ja som seier det rett ut, at det å skaffe seg aupair er ein føresetnad for å nå karrieretoppen. Som aleinemor og teatersjef, skriver Amalie Nilsson at au pair er ein føresetnad for at ho kan vere toppleiar. Og Høgres Nicolay Astrup kunne sist haust belære norske kvinner om at løysinga for å nå leiartoppen var å skaffe seg ein au pair, slik som hans familie har gjort.

Noreg troner ikkje øvst i verda på kvinnelege leiarar, men au pair er ingen strategi for eit likestilt arbeidsliv. Alle dei 49 landa som har fleire kvinnelege toppleiarar enn Norge har alle nokre kjenneteikn som ikkje fell saman med full likestilling. «Noen kvinnelige toppsjefer velger bort barn; noen kjøper seg full pakke med tjenere og tjenester og ser barna i helgene, noen overlater dem til storfamilien og noen ofrer helsen. (…) I triangelet jobb-familie-helse må en av delene vike – for kvinner. » skriv Silvija Seres, investor og strategisk rådgivar i Aftenposten. Det same kan verte sagt om kvinners generelle muligheit til å delta i arbeidslivet i desse landa. I Noreg, derimot, har vi eit arbeidsliv som let kvinner kombinere familie og arbeid. Vi skal vere stolt over at norske kvinner er mellom dei som jobbar mest og får flest barn i verda. Det skuldast mellom anna ein god arbeidsmiljølov, gode ordningar for fødselspermisjon og rett til permisjon med sjuke barn, og det skuldast billege og tilgjengelege barnehagar. Ein politikk som har gjort det mogleg for meg å få fire barn og vere i fulltidsjobb, og i tillegg ha politiske verv på fritida. Eg er venstresida, arbeidarrørsla og kvinnerørsla evig takksam.

Eit reellt likestilt land gir like muligheiter for dyktige kvinner og menn til å nå toppen, der ingen av dei må kompensere i form av barnløyse eller helse. Det er ikkje ein likestillingsstrategi å basere seg på au-pair for å komme tidsklemma til unnsetning og få fleire økonomisk sjølvstendige kvinner, kvinnelege leiarar og full likestilling i Noreg, sjølv om det kunne vere freistande og vi ser fleire og fleire gjere det.

Den norske modellen gir oss derimot løysinga. Få far heim, hold på pappapermisjonen, hold på normalarbeidsdagen og gjer den kortare heilt til 6- timar, slik at det å jobbe fulltid er noko som alle kvinner og menn kan klare. Jamn ut lønsforskjellane mellom kvinner og menn sine yrker, slik at det ikkje gjer så stor skilnad i familiens økonomi om det er mor eller far som jobbar overtid, får opprykk eller jobbar deltid. Med slike ordningar er det råd å håpe på at det vert lik så vanleg at pappa er heime med ungane, mens mamma har ein krevjande jobb, som at det er mamma som jobbar deltid for at pappa skal vere adm.dir. Ei au pair ordning flytter inga makt, det berre skyv problemet under teppet, og forsterkar klasseskilje. Fattige kvinner gjer husarbeidet og passer barna for middel- og overklassens kvinner slik at dei kan verte leiarar på menn sine premissar.

Vi veit at norske arbeidstakarar er mellom dei mest produktive i verda, sjølv om ein skulle tru dei gode arbeidstids- og velferdsordningar førte til det motsette. Vi veit at norske toppleiarar jobbar mindre enn andre toppleiarar i verda, men likevel går det godt med norske bedrifter. Det er unikt at vi har klart å gjere det norske arbeidslivet tilgjengeleg for kvinner,  det bør vi også klare å gjere med leiarjobbane. Vi må berre ta kampen for å komme dit. Kampen for like muligheiter for kvinner og menn i arbeidslivet, ikkje via sosial dumping.

For så lenge kvinner flest tar ansvar for  hus, heim og familie, og dei færraste har ein mann på deltid, så vil ikkje kvinner nå toppjobben. Tida strekk rett og slett ikkje til for å vere på alle dei arenaene som er naudsynt for å nå opp. Eg er inga toppleiar, og ferie må jo alle ha, og i triangelet arbeid/politikk-familie-helse, så må noko vike. Denne gang kom artikkelen tre veker på etterskot.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 7. august 2015

Når personlig egnethet egentlig handler om kjønn!

Så er vi her igjen. Nok en gang er temaet kvinner i ledelse, eller rettere sagt mangel på kvinner i ledelse. Det pleier å dukke opp, sånn med jevne mellomrom. Argumentasjonen er den samme. Kvinner ikke har den rette utdannelsen, den rette erfaringen, ikke den rette viljen, ja til og med at vi ikke har baller. De tre første argumentene er blitt avvist, gang på gang. Det siste er det litt verre med, om det skal tolkes bokstavelig.

Denne gang startet det med at Statoil ansatte ny direktør. Tidligere i år har både Yara og Telenor skiftet ledere. Jobbene gikk til tre menn, til tross for at Næringsminister Monica Mæland hadde gitt tydelig beskjed om at det nå var ønskelig med en kvinne i en av disse stillingene.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. En av dem var Elisabeth Grieg, administrerende direktør i Grieg Internasjonal, som selv har erfaring fra tunge styreverv i blant annet Nordea, Statoil og Hydro. En twitter-melding, og senere et intervju i Dagens Næringsliv: Grieg sier til DN at selv om valgkomiteene sier de rette tingene, så velger de likevel veldig tradisjonelt. Det er bekymringsfullt. Etter 10-år med kvinnelig dominans i høyere utdanning, med kjønnskvotering i ASA-styrene og stadig flere kvinner med relevant erfaring, burde det ikke mangle på kvinnelige kandidater med relevant erfaring.
Svaret fra Svein Aaser, styreleder i Statoil, og ansvarlig for ansettelsen av ny direktør: «Jeg kjenner Elisabet Grieg. Hun er en kvinne med meningers mot, og det må hun få lov til», sier vell det meste om de nedlatende holdningene enkelte menn har til kvinner som ytrer seg. Problemet blir ekstra synlig når det er disse mennene som sitter som ledere i de styrene som skal ansette de nye lederne.

Marie Simonsen, i Dagbladet, kom med en sterk og presis beskrivelse av hvordan man, i mange år har funnet på den ene unnskyldningen etter den andre, for å unngå å ansette en kvinnelig leder, og nå er det vel ikke fler igjen.
En av de vanligste innvendingene er at kvinnene selv ikke ønsker slike stillinger.
Selvsagt er det mange som ikke ønsker det, men det gjelder både kvinner og menn. Det er nok få mennesker i Norge som ønsker å ofre det som skal til for å ha denne type stillinger, og med å utelukke kvinner, reduseres denne gruppen enda mer.
Noen ymter frampå at vi mangler «baller», men det gjør i tilfelle også de fleste menn, siden det er et begrenset antall mennesker som blir toppledere.

Selv jobber jeg i helsevesenet, nærmere bestemt i et av helseforetakene. Alle som har vært innom et sykehus vet at størsteparten av de ansatte her er kvinner, i Helse-Bergen, hvor jeg har tilgang på tall, er ca. 70 % av de ansatte kvinner. Jeg har ingen indikasjoner på at det er annerledes andre steder.
Det vil kanskje derfor overraske noen å høre at situasjonen på langt nær er annerledes her enn i resten av samfunnet.
Vi har fire regionale helseforetak, som alle har mannlig styreleder.
Av landets 21 helseforetak er det 6 kvinnelige styreledere, mens det kun er 2 kvinner som er administrerende direktører.

Premissene vi ansetter ledere etter
Det viser seg at ingen av de 10 største statseide selskapene har kvinnelige toppsjefer. Men siden det tross alt er kvotering sitter det flere kvinner i konsernledelsen. Disse har da ofte ansvar for stab og støttefunksjoner som HR, IT og kommunikasjon.
Dette til tross for at vi er blitt mange flere med rett utdanning, vi har erfaring fra mellomlederstillinger, vi har erfaring fra styrerommene, vi leder store organisasjoner i arbeidslivet, både på arbeidstaker og arbeidsgiversiden – som om ikke det trengs «baller» til det!
Problemet ligger ikke i mangel på kunnskap, eller mangel på erfaring, eller motivasjon, men i premissene vi ansetter ledere etter. Og før vi klarer å anerkjenne dette så vil det alltid være en middelaldrende hvit mann som er den mest kvalifiserte.
Professor Karin Thorburn ved Norges Handelshøyskole (NHH) har vært en av redaktørene for en utredning om yrke, karriere og lønn, sier at evalueringen er tydelig. Når en kvinne mangler bransjeerfaring, så er det en feil. Når en mann mangler det, er konklusjonen at «det kan en lære seg».
Videre sier hun at om en kvinnelig søker mangler en bestemt kvalifikasjon vil dette bli sett på som en mangel, om en mannlig søker mangler det samme blir det sett på som utviklingspotensialet.
Hodejeger Per-André Marum sier i et intervju i DN at kritikken rundt det at Telenor for at de ikke valgte en kvinnelig leder, ødelegger for en faglig diskusjon.
Argumentet for det er at det ikke er en kvalitet i seg selv å være kvinne.
Han kunne like gjerne påstått at der er en kvalitet i seg selv å være en mann.
Jeg skal her avstå fra og kommenter noen av påstandene.

I mars gjennomførte Markedshøyskolen, i samarbeid med Agenda en undersøkelse som viste at karrieremennesker blir dømt forskjellig alt etter kjønn. Studentene fikk i oppgave å vurdere to identiske lederhistorier og CVer, eneste forskjellen var at den ene personen het Hanne og den andre Hans.
Studentene likte Hanne dårligere enn Hans og syntes at Hanne var en dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen var navnene.
Det finnes også studier som viser at kvinner som ler mer enn fire ganger i et intervju ansees som useriøse, mens en mann som ler like mye ansees som morsom og sjarmerende.

Man kan kalle det hva man vil, glasstak eller diskriminering. Likebehandling og likestilling er det i alle fall ikke. Kvinner vurderes etter andre kriterier enn menn, og når alt kommer til alt så er det personlige egenskaper det som veier tyngst i en ansettelse. Til nå er det menn som har fått definert hva disse personlige egenskapene er. Før vi erkjenner at det er slik, får vi aldri gjort noe med det.
Vi må ta en åpen debatt om hva disse egenskapene er, og hvorfor de er viktige, slik at de kvinnene som ønsker det kan lære seg disse. Og frem til vi har endret denne kulturen må det hardere lut til. Det er bare kvotering som ser ut til å fungere. Og vi kan starte som regjeringen, utvide kvoteringsordningen til også å gjelde roller, ikke bare antall i styrer.

For det å skaffe seg baller er utelukket!

 

 

Innlegget ble publisert i BT 12. juni 2015

 

Alvorlig talt, justisminister, hvor inhuman går det an å være?

Midt i fellesferien har regjeringens lagersjef og hans sekretær igjen begynt å røre på seg. Men de har nok ikke tatt høyde for at det er et storting de må forholde seg til, og at flertallet her ikke er helt enig med dem. Det kan se ut som om de har brukt litt tid på å finne ut hvordan de kan «tolke» vedtakene, og i fellesferien passet det å sette i gang med sine nye tiltak.

Det humane Norge pustet lettet ut da stortingsflertallet gikk sammen og bestemte at de afghanske kamptolkene skulle få muligheten til og søken om beskyttelse her i Norge. Det burde egentlig vært en selvfølge. Tolkene satte livet og helsen, til både seg og familien sin, på spill, for å hjelpe norske soldater, i en krig hvor de fleste av ofrene er fra sivilbefolkningen.

Vi dolker bare ikke mennesker som har hjulpet oss i ryggen, ved «å overgi» dem til fienden.

Onsdag kom nyheten om at kamptolkene får opphold på bekostning av kongolesiske krigsflyktninger. Stort sett kvinner og barn som med stor sannsynlighet har vært utsatt for store traumer, som seksuelle overgrep og menneskehandel, både fra myndighetene og militsgruppene i hjemlandet og i flyktningleirene.

De siste tre årene har nær 500 kongolesiske overføringsflyktninger blitt hentet til Norge fra FNs flyktningleirer i nabolandet Uganda, og i høst var det planlagt et nytt uttak av voldsutsatte kvinner og barn fra det krigsherjede området.

Men i et kvotebrev fra Justisdepartementet til Utlendingsdirektoratet datert 6. juli, gjengitt i Aftenposten, viser det seg at regjeringen velger å bruke de 150 plassene for å fylle Stortingets vedtak om å ta imot afghanske tolker og deres familier.

For i verdens rikeste land må vi jo prioritere, vi har jo umulig plass til dem alle. Vi snakker tross alt om ca. 200 afghanere og 150 kongolesere.

Hver gang det skal prioriteres, taper kvinner og barn. Regjeringen har igjen begynt å tvangsutsende barnefamilier til Afghanistan, til tross for heftige protester fra afghanske myndigheter, som sier at landet er farlig, spesielt for jenter.

Denne regjeringen gikk til valg på at de skal sende ut kriminelle innvandrerne, men når de ikke klarer det, sender de ut barnefamilier. Ja, det oser av handlekraft når de deporterer barnefamilier og nekter beskyttelse for voldtatte kvinner og barn.

 

Innlegget ble publisert i BT: 17.jul. 2015

Hvem skal redde barna, Knut Arild?

Mandag 30. september 2013 sto KrF leder Knut Arild Hareide og triumferte på TV, sammen med Venstreleder Trine Skei Grande. «Det SV har prøvd på i åtte år, har vi fått til på 14 dager.»

Noen dager senere var han ute i alle medier og beklaget. Beklagelsen ble godtatt. Vi har vel alle opplevd at munnen kan løpe av med oss, når vi tror vi har skutt gullfuglen. Og siden saken er et felles hjertebarn tenkte mange SV-ere som meg, at Knut Arild og Trine godt kan få æren, bare barna blir «reddet».
Engangsløsning for lengeværende barn ble presentert som den store redningen, men viste seg til slutt og bare skulle omfatte ca. 170 barn – men vi jublet for de 170.

Sendes ut av landet
Disse 170 skulle få muligheten til å prøve sakene sine på nytt. Mange av oss mener man da burde satt sakene i bero, mens man ventet på forskriftsendringen. Men til stor overraskelse for oss alle ser vi at den ene barnefamilien etter den andre blir sendt ut, enten før de får sjans til å sende inn saken sin på nytt, eller mens den faktisk er inne til ny behandling.
Jeg har selv prøvd å få tak i rett statistikk for å få bekreftet mistanken min, men det har ikke vært så enkelt. Så våkner vi til nyheten om at mistanken vår dessverre er sann. Den nye regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre har sendt ut 484 asylbarn!

Har Frp vunnet?
484 barn! Det er 162 flere enn i tilsvarende periode i fjor. Hva skjer, Knut Arild og Trine? Har dere resignert? Har Frp vunnet?
Dette ser jo aldeles strålende ut for Frp når de skryter av sin handlekraft og viser til antallet utsendte med ulovlig opphold. Det er jo dette de har lovet.
484 barn blir her definert som ulovlige! Ingen av dem har fått prøvd saken sin på selvstendig grunnlag, så hvordan kan de defineres som ulovlige?
For Frp sin del er jo dette genialt. Er man kun opptatt av antall utsendte så må jo barnefamilier være et funn, da øker jo tallene raskt. For oss som er opptatt av barnas beste er dette en katastrofe.

Si unnskyld
Så kjære Knut Arild. Du trenger ikke si unnskyld til SV, men si veldig gjerne unnskyld til asylbarna.
Og til både Trine og Knut Arild. Hvis dere virkelig mener at asylbarnas fremtid er en av de viktigste sakene deres, så er tiden nå inne til at dere kommer på banen og bruker den makten dere sa dere hadde. Redd disse barna!

Innlegget ble publisert i BT 06.okt. 2014