Archive for oktober 2013

BT må klårgjere sitt syn på sjølvbestemt abort

Innlegget under vart sendt til BT mandags morgon (20.10.13). Det som kom på trykk i avisa kan verte lest her. Som ein vil sjå er all kritikk av illustrasjonen fjerna:

Underteikna reagerer over BT sin leiar søndag som støtter legar sin reservasjonsrett. Vi er skuffa over innhaldet, men reagerer med vantru på val av i bilde til saka. Nederst til denne teksten er bildet som vert brukt i samband med leiaren; Eit foster med ei renneløkke om halsen. Eit graverande bilde. Seint søndag kveld er BT ute, og beklagar valet av bildet på twitter. Mandags morgon kjem ei beklaging nedst på den elektroniske versjonen på nett. Det var ikkje for tidleg.

Vi veit ikkje bakgrunnen for val av bildet, men basert på innhaldet i leiaren så er val av bildet bare eit forsterkande uttrykk av for kor lettvint BT har tatt stilling til denne saka. Denne saka er sjølvsagt av prinsipiell karakter, men like så viktig er dei praktiske konsekvensane dette har for kvinner som søker abort.

«Det vektigste argumentet mot reservasjonsadgang er hensynet til pasienten. En leges overbevisning og misbilligelse skal ikke komplisere tilgangen til rettighetsfestede, offentlige helsetjenester. Pasienten skal møtes med forståelse og respekt, uansett valg.» skriv BT.

I dag har vi eit godt fungerande kompromiss innafor regelverket der det er ein rett til å reservera seg mot å utføra abort eller å delta ved abort-inngrep. Men denne saka handlar om retten til å reservere seg mot å tilvise til abort. Med stort sannsyn vil dette nye forslaget til reservasjonsrett bli praktisert i møte med pasienten, i motsetnad til dagens lovverk, der pasienten ikkje blir eksponert for legar som har reservert seg mot å utføre abort.

BT tar altså stilling til denne saka utan å tenke over dei praktiske konsekvensane dette forslaget har for nettopp «hensynet til pasienten». Vi meiner nemleg at ein tar for lett på korleis ei slik ordning kan verte verkeliggjort. Det er ikkje bare for kvinna å bytte fastelege, eller verte vist vidare til ein annan lege. For det første handlar nettopp denne reservasjonsretten om «retten til å la være å henvise», og korfor skal det da vere enklare å tilvise vidare til ein annan lege på same legekontor, når ein ikkje ser seg i stand til å tilvise til ein lege som skal gjere sjølve aborten? For det andre kompliserer dette nettopp muligheita for «tilgangen til rettighetsfestede, offentlige helsetjenester». Uansett kor høflig ein lege fortel deg at han ikkje vil vise deg vidare til eit abortinngrep, og at du må oppsøke ein annan fastlege, så vil det verte opplevd som krenkande, og som eit hinder for å få den helsehjelpa som ein som pasient har krav på. For det tredje er det i dag slik at valet av fastlege i mange tilfelle er veldig tilfeldig; Unge har automatisk moras fastlege, pasientlister blir overdratt ved flytting, pensjon etc, og fastlegar vikarierer for kvarandre. Det kan ikkje verte forventa at kvinnene skal holde seg oppdaterte på kva for reservasjonar den aktuelle fastlegen til ei kvar tid har, eller bytte lege pga mulige framtidige behov.

Det å vera fastlege er noko heilt spesielt i norsk helsestell. Fastlegen er pasienten si dør inn til helsetenestene. Uansett kvar ein bur eller kva legesenter eller fastlege ein høyrer til, skal ein vita at ein blir møtt med eit likt og likeverdig tilbod. For SV vil ikkje omsynet til legen verte satt øvst, men retten ein pasienten har til å bli møtt med respekt og likebehandling. BT viser til at reservasjonsretten beskytter mot «statlig moralsk ensretting». Med ved innføring av reservasjonsrett for fastlegar er det vel først og fremst pasienten som vert møtt med moralisering og vilkårlig behandling?

I Noreg har vi hatt sjølvbestemt abort fram til 12. veke frå 1978, uansett kvar vi bur i landet, om legedekninga er god eller dårleg. Vi trudde retten til sjølvbestemt abort og likeverdige helsetenester var vunnen, men ser at ingen ting er vunnen for alltid. Retten til sjølvbestemt abort står for fall, og det er denne leiaren og valet av bilde eit veldig godt døme på. Valet av bilde vart kanskje gjort som eit arbeidsuhell, men føyer seg inn i ei rekke av åtak på abortretten. Åtak som har til føremål å underkjenne kvinners rett til å bestemme over eigen kropp, og underkjenne at abort først og fremst er eit spørsmål for den enkelte kvinne. Valet av bildet har ingenting med legars reservasjonsrett å gjere. Derimot er det eit bilde som klart tar stilling i saka om abort, som sådan. Det er ingen annan måte å tolke bruken av dette bildet på, enn at abort er drap, og at føremålet er å påføre skyld og skam for kvinner som er i ein allereie sårbar situasjon. Og mulig var dette eit arbeidsuhell, men bildet har og vore nytta i ei tidlegare sak for å illustrere abort. Dette plasserer BT i ein tradisjon som klart bryt med dagens lovgiving, og som bidrar til å styrke propagandaen mot heile retten til sjølvbestemt abort.

Til sist vil vi bare minne om Verdas helseorganisasjon sin rapport frå i fjor, som viser at det er ingen samanheng mellom strengare abortlovgiving og synkande aborttal. Det einaste ein oppnår med strengare abortlovar er at mødredødeligheita aukar. Same konsekvens vil ein oppnå her, det vil ikkje påverke talet på abortar, det einaste ein oppnår er ein utholar retten til sjølvbestemt abort ved at det vert vanskeligare for kvinner å få det.

Vi forventar ei grundigare og meir synleg beklaging enn ei twittermelding, og ein redigert kommentar i den elektroniske versjonen etter dette, og ikkje minst forventar vi at BT klårgjer synet sitt på retten til sjølvbestemt abort.

Innlegget er skrevet av Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leiar i SV, Tone Salomonsen, Kvinnepolitisk leiar i Hordaland SV og Gina Barstad, vara til Stortinget for SV og leiar i Bergen SV.

Ikke tukl med abortretten, Solberg!

Ingen skal utan motstand få tukla med kvinners rett til sjølvbestemt abort i Noreg. Til det er retten for dyrekjøpt for generasjonar av kvinner. 100 år etter at Katti Anker Møller starta kampen for sjølvbestemt abort i Noreg, får Noreg sin 2. kvinnelege statsminister gjennom alle tider. Før ho har teke sete , har Erna Solberg varsla innskrenkingar i kvinners rett til sjølvbestemt abort. Vi lovar å protestera, og å stå opp for sjølvbestemt abort så lenge Erna Solberg er statsminister!

Gjennom eigen avtale med Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet skal legar no få rett til å reservera seg frå å tilvisa kvinner til abort, assistert befruktning – og å skriva ut p-pillar.«Jeg må si at å redusere abortspørsmålet, eller spørsmålet om leger kan få lov å reservere seg, til et kvinnespørsmål, det syns jeg faktisk blir litt lite i den store sammenhengen,» sitat Høgre-leiar Erna Solberg etter at avtalen var inngått.

Sjølvbestemt abort fram til 12. veke er ein rett vi kvinner i Noreg har frå 1978, uansett kvar vi bur i landet, om legedekninga er god eller dårleg. Retten er kjempa fram av kvinner som møtte moralens vaktarar i form av legar og andre som visste betre enn kvinnene kva val dei burde ta. Ingen som vender seg til eit legekontor i Noreg og ber om det dei har rett på etter norsk lov, skal måtta oppleva å bli moraliserte over. Uansett kor fint legen seier: «Det er mot mi overtyding å visa deg til abort.», vil det kjennast som ei moralsk fordømming frå ein med større autoritet enn kvinna sjølv. Det skal ein sleppa.

Frå 1975 har vi hatt reservasjonsrett i Noreg: retten til å nekta å utføra eit abortinngrep, det vere seg for lækjarar eller sjukepleiarar. Ikkje retten til å tilvisa til abort eller nekta kvinner p-pillar.

Å innføra adgang for fastlegar til å reservera seg mot å tilvisa til abort, eller å utvida reservasjonsadgangen til også å gjelda føreskriving og bistand til ulike former for prevensjon, vil etter vårt syn klårt gjera det vanskelegare for kvinner samanlikna med dagens situasjon. Det vil skapa ein tilleggsprosedyre og ein mulig komplikasjon for kvinna å nytta seg av ein rett ho har etter norsk lov. I kor stor grad kvinners adgang til abort vil verta gjort vanskelegare, vil sjølvsagt avhengja av korleis reservasjonsadgangen vert utforma. Men sjølv med omfattande avbøtande tiltak i kommunane, vil reservasjonsadgangen gjera det meir krevjande for somme kvinner å få oppfylt lovfesta rettar, slik noverande/dåverande helseminister Jonas Gahr Støre svara i Spørjetimen i Stortinget sist veke.

Det er ikkje mogleg å innføra ei reservasjonsordning knytt til fastlegen utan at dette vil føra med seg negative opplevingar for kvinner som ønskjer abort – eller assistert befruktning eller prevensjon, som forslaget også inneber. Det vil alltid vera ei ulempe å bli avvist av sin faste lege i denne typen sensitive spørsmål, også sjølv om dette skulle innebera å bli tilvist til ein annen lege på samme kontor.

Fastlegane fyller ein viktig funksjon i vårt helsevesen. Dei har ansvar for å yta nødvendige allmennlegetenester til befolkninga, og tilvisa vidare til andre helsetenester dersom pasienten treng det. Det er nødvendig at fastlegetenesta – som jo er pasientane si dør inn til helsetenesta – møter pasientane med ein einskapeleg stemme. For oss er det eit grunnleggjande prinsipp at fastlegane yter tenester etter identisk lov- og regelverk, slik at vi kan ivareta tilbod om likeverdige tenester. Det helsetilbodet fastlegen gir deg skal vere det tilbodet du har rett til å motta, ikkje det fastlegen finn det for godt å sympatisera med.

Pioneren Katti Anker Møller la kvinners kjærleiksevne til grunn når ho argumenterte for sjølvbestemt abort: «..den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker sitt barn og gjerne vil ha barn.» Kvinnas kropp vernar fosteret og det fødde barnet. I staden for straff og fordømming, måtte kvinna få tilgang til prevensjon og samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet, sa Katti Anker Møller. Det er like gyldig i dag. Å innskrenka retten til sjølvvald abort veit vi fører ikkje til færre abortar. Det fører einast til at fleire kvinner døyr. Der strenge abortlover vert oppmjuka, vert talet på abortar stabilisert eller går ned. Det viktigaste er at mødredødeligheta går kraftig ned når eit land legaliserer abort.

Det er på tide å minna også om klasseperspektivet i abortlova: Dei rike har alltid hatt retten til abort. Det er arbeidarklassens og dei fattige kvinnene som har vore underlagde forbod og hindringar mot den retten dei rike har tilteke seg uansett lov.

Å vera allmennlege eller fastlege er ingen menneskerett. Men ei kvinne er fødd som kvinne. Moderskapet er vårt, ansvaret er vårt, kroppen er vår – og det er den store samahengen. Det er kvinners sak og kvinners spørsmål – og det er ikkje for lite! I alle generasjonane og åra før abortlova i 1978 var argumentasjonen nett at kvinna ikkje var kapabel til å bestemma – at abortspørsmålet var «større enn» kvinna sjølv. Kvinna måtte altså underleggjast eit formynderi. Det er i denne tradisjonen Høgre-leiaren no stiller seg, 100 år etter Katti Anker Møller. Høgre røysta mot abortlova i Stortinget i 1978. I 2013 reduserer Erna Solberg kvinners stilling i abortspørsmålet. Det er eit tilbaksteg vi ikkje vil finna oss i. Difor lanserer vi raudstrømpeaksjonen 2013-17 – til kamp for abortlova og kvinners sjølvråderett over eigen kropp!

Innlegget sto på trykk i BT 14. oktober 2013, etterfulgt av dette oppslaget 15. oktober 2013.

Verdens beste amme- og mammaland

«Mor er ikke far», skriver Laila Foldvik i en kronikk på bt.no 10.august. «Jeg er ikke imot fedrekvote, la det være sagt. Men må den være så lang? Og starte så tidlig?» Først er jeg glad for at Foldvik skriver at det er viktig at vi opprettholder fedrekvoten. Hun er her i tråd med flertallet i befolkningen som ønsker å bevare fedrekvoten. Uansett inntekt, utdanning, alder eller kjønn er det et klart flertall for å beholde fedrekvoten, viser Dagbladets meningsmåling 12. august. Dette viser at flertallet er enig med SV og ikke med Høyre.

Fedrekvotens varighet, derimot, er ikke hogget i stein. I dag er den på 14 uker, det samme som mødrekvoten. Det viktigste med varigheten er at varigheten er av en slik lengde at far får mulighet til å være med barnet over tid, bli kjent med barnet, og etablere sine egne rutiner for mating, soving og andre hverdagsoppgaver. Da må fedrekvoten være betydelig lengre enn mors ferie.

Deretter er det at den må «starte så tidlig», og at dette «gjør det svært vanskelig for mor å følge den selvsamme regjerings ammeråd». For det første, Norge er kåret til verdens beste ammeland, mammaland og kvinneland. Deretter, helsemyndighetene anbefaler fullamming i 6 måneder. Det er fullt mulig å være hjemme og fullamme i over 6 mnd innenfor dagens foreldrepengeordning. Fedrekvoten er nå på 14 uker (3 måneder) av totalt 49 uker (nesten 12 mnd). Da står vi igjen med totalt 32 uker etter fødsel, ca 7 1/2 måned som mor kan ta hvis foreldrene ønsker det. Og nå velger jeg det konservative eksemplet der foreldrene får 100% lønn, selv om langt de fleste har valgt 10 uker mer med 80% lønn, og jeg har ikke tatt med ferie, selv om det er lovpålagt å ta ut ferie. Det er derfor uproblematisk å være hjemme og fullamme i 6 måneder idag.

Etter 6 måneder er det anbefalt at barnet begynner å spise annen mat. Det er ikke brutalt å ha opp mot 2 måneder å forberede overgangen til annen mat på. Dessuten har mor i tillegg rett til ammefri. Innenfor offentlig sektor er det ofte på inntil 2 timer med lønn, mens kvinner i privat sektor har rett til 1 times ammefri med lønn. Dette er nettopp for å ta hensyn til at mor er mor og far er far.

Regjeringen leverte dessuten nå nylig forslag om enda større grad av fleksibilitet i forhold til når foreldrepengene og fedrekvoten kan tas ut. Endringene gjør at foreldrepengeuttak fritt kan utsettes uansett årsak. Den trenger derfor ikke å løpe sammenhengende og dette gir også større grad av fleksibilitet i overgangen mellom permisjon og jobb. Foreldrene bestemmer selv når og hvordan de vil ta ut foreldrepenger, så lenge det skjer innen barnet fyller tre år .

En kan ikke laste Foldvik for at ikke alle problemstillinger blir omhandlet i ett innlegg, men det forundrer meg at så mange er bekymret over fedrekvoten, og dens innvirkning på muligheten til å være mor, når det er så og si stilt for alle de mødrene som ikke har rett til foreldrepenger. I stedet for å klage over fordelingen mellom mor og far, så kanskje vi heller skal fokusere på de 10 000 mødrene (studenter, arbeidsledige med flere) som hvert år ikke får ta del i foreldrepengeordningen, og som i prinsippet kan måtte gå i jobb rett etter fødselen, når pengene fra engangsstønaden (ca. 35.000) er brukt opp. SV mener dette er en mer alvorlig problemstilling for en rekke kvinner og for mødreskapet, og er derfor for å heve dagens engangsstønad opp til en minsteytelse på 2G. Et beløp det går ant å leve for og som gjør det enklere for flere å være hjemme med det nyfødte barnet i en lengre periode, ja faktisk så lenge at de kan ha mulighet til å fullamme i 6 måneder om en ønsker det.

Innlegget sto på trykk i BT 17. august.

Faglig uenighet

Viser til svar fra forsker Vigdis Lauvrak og avdelingsdirektør Gro Jamtvedt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten den 3.april på min kronikk fra 22.mars. Jeg takker for svaret. Det er viktig at offentlige utredninger og underlagsdokument brukes riktig, og i den politiske debatten forsvinner fort forbehold eller nyanser som er viktig å ta med. Jeg synes derfor det er bra at det nå blir gjentatt at man ikke utelukker en helsemessig gevinst av å gi alle gravide et tilbud om tidlig ultralyd, slik som Lauvrak og Jamtvedt gjør i sitt innlegg.

I forhold til det med faglig uenighet så skriver Lauvak og Jamtvedt at «sentrale fagpersoner fra de fostermedisinske miljøene i Norge [deltok i arbeidet med rapporten] og alle stilte seg bak konklusjonene.». Man kan diskutere hva det er man mener med ”å stille seg bak”. På offentlig tilgjengelige nettsteder er det enkelt å se at de tre som er fagpersoner innen ultralyd og fostermedisin er sterkt uenig i kunnskapssenterets konklusjon. De har sammen med andre kollegaer forfattet entydige brev/notat til Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret om hva de mener. Det lettest tilgjengelige er notat fra professor Salvesen som finnes på nettsidene til Nasjonalt Råd for Kvalitet og Prioritering i Helse- og Omsorgstjenesten.

Lauvrak og Jamtvedt fortsetter med å understreke at «vurderingen gir ingen anbefaling eller forslag til beslutning. Dette overlater vi til forvaltningen eller politikere som legger flere forhold i vektskålen enn våre funn. Vi har i vår oppsummering heller ikke besvart alle spørsmål relatert til en ultralydundersøkelse tidlig i svangerskapet.». Den faglige uenigheten viser med all tydelighet at denne rapporten ikke kan tillegges så mye vekt som den til nå har fått, i diskusjonen omkring et offentlig finansiert tilbud om tidlig ultralyd.

I dag kan du enten være del av et (1) offentlig tilbud om fosterdiagnostikk (kombinert ultralyd og blodprøve), eller benytte deg av/få tilbud om et (2) offentlig eller privat tilbud om tidlig ultralyd på medisinsk indikasjon, eller (3) benytte et privat tilbud som den gravide betaler for selv og hvor man (i hvert fall offisielt) ikke måler nakkeoppklaring hos fosteret, men gjør en mer overfladisk ultralydundersøkelse. Vi vet at over 50 % av dagens gravide har benyttet seg av tidlig ultralyd, og de som har mulighet går i dag til det private for å få dekket dette tilbudet. Det er i dag ingen kvalitetssikring på dette. Derfor er behovet for kvalitetssikring, og sikre grunnlagsdata for forskning, også grunn for ta denne tjenesten inn som en del av det offentlige.

Hvordan man legger opp tilbudet vil ha betydning for effekten av det. SV går ikke inn for rutinemessig innkalling, men et tilbud. Og spesielt det å tilby en informasjonssamtale før og etter en slik undersøkelse er viktig. Både for å kunne informere, i takt med ny forskning, om hva det er man kan finne, usikkerheter knyttet til dette og hvilke valg man vil måtte stå ovenfor.

Svaret sto på trykk i Klassekampen

Abort og ny teknologi

2013 er ikke bare stemmerettsjubileets år, det er også 100 år siden kampen for kvinners rett til selvbestemt abort begynte i Norge.

Abortkampen begynte med et par avisnotiser om fosterfordrivelsessaker. Om en ung kvinne som dør etter illegal abort. Takket være godseierfruen Katti Anker Møller ble hendelsen løftet opp i lyset. Katti Anker Møller mente kvinnen måtte bestemme over sin egen fruktbarhet og la kvinnens kjærlighetsevne til grunn. I stedet for straff og fordømmelse måtte kvinnen måtte få tilgang til prevensjon og samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet.

Det begynner nå å bli noen år siden 1978, det året vi fikk vi loven om selvbestemt abort. Men vi vet at abortlovens grunnlag blir angrepet i kjølvannet av ny teknologi og kunnskap om fosteret. For eksempel ønsker partiet Høyre å stramme inn abortloven, ved å fjerne paragraf 2c. De vil fjerne retten til å innvilge abort etter 12 uke når «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Under dekke av parolen «mot sorteringssamfunnet» vil Høyre tvinge kvinner til å føde barn uten hjerne. At disse kvinnene burde få slippe denne belastningen burde være åpenbar.

SV sitt landstyremøte har vedtatt å tilby tidlig ultralyd (= ultralyd i uke 11 – 13) til alle gravide, som en frivillig tjeneste uavhengig av alder, bosted og økonomi. SV sitt vedtak gjelder et tilbud om tidlig ultralyd til alle, og skal ikke bære preg av å være en rutineundersøkelse av alle gravide. Det er jeg glad for.

Tidlig ultralyd er kunnskap kvinnen kan få innenfor dagens grense for selvbestemt abort. Mange vil ikke gi kvinner dette tilbudet fordi de kan komme til å velge «feil» grunn for å ta abort. Men hele begrunnelsen for selvbestemt abort er at valget skal være den enkeltes, og ikke måtte gjennomgå en ”prøving” av samfunnet. Dette prinsippet bør vi ikke rokke ved, kvinner bør og skal fremdeles ha kontroll over sin egen kropp og rett til å ta abort uavhengig av grunnen.

De medisinske grunnene for å tilby tidlig ultralyd er av betydning for mange. Og spesielt har Kunnskapssenterets (KS) rapport, og konklusjonen om «ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av tidlig ultralyd» fått prege debatten. Noen kommentarer må tilføres denne konklusjonen. Grunnen til at KS konkluderer med «ingen helsemessig gevinst» er at det mangler store randomiserte, kontrollerte studier til å påvise gevinsten av tidlig ultralyd. Slike undersøkelser er vanskelige å gjøre når en har med sjeldne tilstander å gjøre. Mange områder innen medisinsk forskning må derfor basere seg på mindre observasjonsstudier. Sentrale fostermedisinere er uenig i Kunnskapssenterets konklusjon om at det er så tydelig at konklusjonen er «ingen helsemessig gevinst» ved å tilby tidlig ultralyd.

Og jeg har siden landstyremøtet i april i fjor blitt mer overbevist om at det er helsemessige fordelene for barn og mor ved å tilby dette. Mistanke om utviklingsavvik og kromosomanomalier er i stadig større grad blitt et sentralt tema ved den ordinære ultralydundersøkelsen i uke 17-19. Eva Sommerseth, jordmor, har i sin doktorgrad funnet at gravide er dårlig forberedt på å motta denne type informasjon som medfører helt nye etiske og praktiske problemstillinger innen svangerskapsomsorgen. Kvinner som gikk gjennom et svangerskapsavbrudd så sent, opplevde skyld og krenkelse når de selv måtte begrunne sitt handlingsvalg i møte med en abortnemnd. De erfarte at dette var et angrep på deres integritet, fordi valget om å avslutte svangerskapet var tatt etter veiledning av et tverrfaglig team. Dette verdivalget måtte de ta under tidspress fordi det nærmet seg øvre grense for abort. De ga også uttrykk for at det var vanskelig å bearbeide sorgen, fordi dette temaet og følelsene rundt det ikke er noe det snakkes åpent om i samfunnet. Sorgen blir en ensom prosess. Eva Sommerseth argumenterer med at vi utsetter kvinner for unødvendig lidelse ved ikke å tilby disse kvinnene tidlig ultralyd.

Ved ultralyd i uke 12 kan en i dag diagnostisere mange dødelige tilstander. Av forståelige grunner kjenner folk flest lite til disse tilstander. Gruppen består av mange diagnoser – over 50 – som hver for seg er sjeldne, men som sammen utgjør en betydelig mengde. De har alltid eksistert og kommer alltid til å eksistere. Kvinner kan etter diagnose av tilstander som nevnt, velge om de vil fortsette graviditeten eller avbryte. Ved så tidlig diagnose har de god tid til å tenke seg om. Dersom de velger avbrudd av graviditet, kan det gjøres med en enkel kirurgisk prosedyre. Kvinnen slipper dermed å gå gjennom en minifødsel som en må ved dødelige tilstander diagnostisert rundt uke 18, slik som kvinnene i Sommerseths doktorgrad. Det er kunnskapsbasert at denne praksis ses på som en fordel for kvinner. Dette er løftet frem som et eget punkt i det svenske motstykket til Kunnskapsenteret, SBU i 2006, men utelatt i den norske rapporten fra Kunnskapssenteret i 2011. For de som slipper å gå igjennom et svangerskap har altså tidlig ultralyd en helt klar helsegevinst.

KS har dessuten vært for selektive i sin kunnskapsinnhenting. KS konkluderer med at det ”ikke [er] dokumentert at tidlig tvillingdiagnostikk redder liv” basert på en undersøkelse fra 1991 – altså på en undersøkelse gjort før man fikk mulighet til å påvise eneggede tvillinger som deler morkake som man i dag kan gjøre med ultralyd. Det å kunne skille tvillinger med felles morkake (gruppen som gjennom hele svangerskapet har vesentlig øket dødelighet) fra tvillinger med separate morkaker (langt lavere dødelighet) ser fostermedisinere som et vesentlig gjennombrudd i fostermedisinen. Dette skille kan en utelukkende gjøre ved tidlig ultralyd. Fostermedisinere er også uenig med kunnskapssenterets rapport om at tidlig ultralyd er viktig for å få økt oppdagelse av hjertefeil før fødsel. KS sin konklusjon kan ikke tolkes som den eneste sannhet, all den tid, SBU landet på motsatt konklusjon i sin vurdering av tidlig ultralyd, nemlig at det er «helsemessig gevinst» av å tilby tidlig ultralyd.

Tidlig ultralyd bør ha som formål å gi god svangerskapsomsorg og være til helsemessig nytte for mor og/eller foster. Det bør også være tilgang til fosterdiagnostikk for alle gravide som ønsker det, forstått som risikovurdering for blant annet trisomi 13, 18 (dødelig kromosonavvik) og 21 (Down syndrom). Spesielt vet vi i dag at sannsynligheten for kromosonavvik øker betydelig ved høy alder, men at flere barn med Down syndrom blir født av yngre enn eldre kvinner. For meg er det vanskelig å forsvare et skille ved høy alder, all den tid vi ikke forbyr slik informasjon for gravide generelt. Og det kan ikke være slik at vi mener det er mer riktig at kvinner må føde barn som dør kort tid etter fødsel i stedet for å tilby de tidlig ultralyd som kunne spart de for mye lidelse.

Kvinnens kropp er gjenstand for samfunnets liv. Kvinnens kropp beskytter fosteret og gir liv. Men kvinnen må selv velge om hun vil fullføre det. Selv om det ofte står en far og et mangfoldssamfunn bak ønsket om alle barn så er det alltid kvinnens kropp som gjør jobben, og det må være slik at det er kvinnen selv som bestemmer om en graviditet skal fullbyrdes til en fødsel og barn. Katti Anker Møllers sa det så klokt i «Moderskapets frigjørelse» fra 1915 :

«…den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.» og en kan også tilføre at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik (Doktorgrad (2008) fra Nasjonalt senter for fostermedisin med 41 382 gravide) Vi må som samfunn heller legge til rette slik at kvinner får «samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet».

Denne kronikken er skrevet med god hjelp og inspirasjon av Ellen Aanesen. En kortere versjon sto på trykk i Klassekampen i mars/april 2013.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leder i SV

Kommunesamanslåings-elefanten.

Det er opplese og vedteke at det skal bli kommunesamanslåing. Det er til og med kalla reform av sonderingskameratane, endåtil før den mest høgrevridde regjeringa i Europa (?) har teke sete. Ein kan kalla det kva ein vil, men det er kommunesamanslåing det er tale om. For oss som bur i store byar er det lett å vera litt blaserte og tenkja at dei grisgrende kommunane er ineffektive – og at betra kommunikasjonar må gjera det både praktisk og føremålstenleg å slå seg saman. Det kan henda. Men det treng slett ikkje vera så enkelt. Og la oss hugsa heile vegen at kommunane er botnplanken i det norske folkestyret. Difor er spørsmålet om folkerøysting eller tvang jammen santen interessant. Ikkje minst sett frå Noregs kanskje mest sentralstyrte kommune, Bergen.

Kva handlar kommunesamanslåings-debatten eigentleg om? La oss sjå på argumenta.

1. Det løner seg med større kommunar.
Ja, det skulle ein tru. Men korleis kan vi vita det? I ei spalte for lenge sidan skreiv eg om røynslene etter den storstilte kommunesamanslåinga i Danmark. Danskane hadde fått høvesvis færre fagfolk på golvet, byråkratiet hadde ikkje vorte mindre, men toppleiarlønene hadde auka. Det vert jo ikkje færre innbyggjarar ved kommunesamanslåing, eller færre eldre, funksjonshemma, born, skuleelevar, rusavhengige. Og dei bur ikkje «meir effektivt» – med mindre ein driv hardhendt sentraliseringspolitikk, då. Og det er kanskje somme parti sin våte draum?

Uansett går dei store pengane til å dekka grunnleggjande behov og tenester: skule, pleie og omsorg, sjukeheimar, barnevern. Folk skal ha svar på byggjesøknadene sine uansett storleiken på kommunen. Å slengja ut påstandar om reduksjon av byråkratiet kan vera ei forførande og morosam øving, men danske-erfaringa tyder ikkje på at det vert færre i administrasjon og fleire lærarar, for å seia det slik.

2. Det skal bli betre tenester til innbyggjarane.
Det høyrest besnærande logisk ut, i alle fall frå ein storby. Men kvifor seier då folk i alle undersøkingar at dei både trivst best og er mest nøgde med kommunale tenester og service i småkommunar? Det må vera ein tankekross for samanslåingskameratane. Eller kanskje dei ikkje trur at folk i småkommunar veit sitt eige beste?

Handlar det kanskje ikkje mest om effektivitet og stordriftsfordelar, men heller om stordriftsulemper som framandgjering, vanskelegare å nå fram i eit upersonleg system og meir demokrati? I staden for nærleik, å kjenna kven som har ansvar for kva og vita kven ein skal gå til? Kan rett og slett småkommunar vera førebilete når det gjeld folkestyre og nærleik mellom innbyggjarane og kommuneadministrasjon og –styre?

3. Det vert lettare å rekruttera fagfolk.
Kanskje vert det det – om kommunesenter og –adminstrasjon vert større og sentraliserte? Men skular, barnehagar, sjukeheimar og heimetenester må vera desentraliserte uansett. Om ein då ikkje køyrer ein hardhendt sentraliseringspolitikk.

4. Interkommunale ordningar er udemokratiske.
Interkommunalt barnevern eller PP-teneste eller andre interkommunale ordningar lagar store nok einingar til at ein også for småkommunane sin del kan få store nok fagmiljø og tilsette som ikkje er for tett på tenestemottakarar i det daglege. Ved interkommunale ordningar misser eit kommunestyre den direkte og eineveldige kontrollen med tenestene. Men spørsmålet er: korleis kan ein sikra demokratisk styring og kontroll likevel? Og er det meir demokratisk med større avstand mellom innbyggjarane og kommunestyret, slik det lett vert i ein stor kommune?

Mitt spørsmål 1:
Kvifor er folkestyre-perspektivet totalt fråverande frå dei som vil leggja ned tre av fire kommunar i Noreg? Dvs. : Det er ikkje heilt sant, for dei fører til torgs det udemokratiske ved interkommunale ordningar. Men elles? Eg har ikkje sett eitt ord om korleis dei meiner ein gjennomgåande må vega opp for framandgjering, avstand og marginalisering. Ikkje eitt. Dersom eg er urettferdig no, vil eg vera glad for det. For heller ikkje Noreg er prega av noko demokratioverskot. Demokratiet er i det store og heile ineffektivt, men andre system er så mykje verre, som det heiter.

Mitt spørsmål 2:
Kvifor er NHO ein pådrivar for kommunesamanslåingar? Svaret er banalt: For å få marknadsretta dei milliardar av kroner som ligg i kommunal tenesteyting. Ein pengebinge kommersielle interesser gjerne vil ha sin del av. Og det, kjære lesar, det er elefanten i rommet. Det handlar om profitt. Ikkje demokrati eller levekår. Elefanten er ikkje eingong rosa. Det er ein blå elefant. Ein kommunesamanslåingselefant. Ser du han?

Om forfattaren
oddny Oddny Miljeteig sit i landsstyret til SV og er gruppeleiar for SV i bystyret i Bergen.