Archive for august 2013

Renvasket strippebransje?

Strippedebatten har rullet og gått i lengre tid. Senest er Dagbladet Magasinets sak 3. august.

De følger en estisk stripper, samtidig som de skriver om den norske motstanden mot strippeklubber, og diskuterer Fafo-rapporten «Organisering, vilkår og hverdag i norske strippeklubber» av forskerne Ingunn Bjørkhaug, May-Len Skilbrei og Kristin Alsos som kom i vår.

Regjeringen bestilte høsten 2011 en gjennomgang av arbeidsforholdene ved norske strippeklubber, blant annet på bakgrunn av medieoppslag og dokumentarer som viser urovekkende forhold. 31. mai kom Fafos rapport. Jeg har lest den med stor interesse. Dessverre har den en del avgjørende mangler som svekker dens gyldighet.

Rapporten mangler statistikk over sine funn. Av mandatet framgikk det tydelig at regjeringen ønsket en redegjørelse av blant annet følgende: Hvordan skjer betalingen? Hvor mange timer jobber stripperne per uke? Er det fast arbeidstid? Får stripperne fast betalt, eller jobber de på provisjon?

Spørsmålene ble stilt i intervjuer med stripperne, men uten at konkrete svar eller tall fremkommer i rapporten. Hvor mye utgjør provisjon, slik som den private dansen og drinkene til kunden og stripperen selv, i forhold til fastlønna? Det står heller ikke konkret hva som er strippernes arbeidstid.

Hvorfor står ikke slike enkle indikatorer i en rapport som omhandler nettopp arbeidsforhold? Vi vet heller ikke noe om omsetningstallene for strippeklubbene, selv om dette også var et eksplisitt krav fra regjeringen. På disse, og flere andre, helt vesentlige, men enkle spørsmål, svarer rapporten mangelfullt. Forskerne burde i det minste forklart hvorfor de ikke har oppfylt denne delen av mandatet. Dette må sies å være kritikkverdig!

Omfanget av rus og alkoholisme innenfor bransjen er noe av kritikken som rettes mot strippeklubbene. Stripperne får «provisjon på det gjestene drikker sammen med dem, og/eller det gjestene kjøper av drikke til dem selv», provisjonen er på en «høyt priset drink, champagne eller tilsvarende», «og stripperen sitter der så lenge det er drikke på bordet». I rapporten fremstilles dette som tilnærmet uproblematisk, og det hevdes at dette er vanlig lønningsstruktur i norsk utelivsbransje.

For det første er det rart at det ikke problematiseres mer at lønna er direkte avhengig av hvor mye stripperen selv drikker. Dernest mangler den også her tall: Hvor mange drinker er det vanlig å drikke i løpet av en kveld, en uke, og hvor lang er arbeidstiden? Jeg vil tro at konsumet framgår relativt enkelt ut fra klubbens kvitteringer og regnskap som forskerne har fått tilgang til. Hvorfor får ikke resten av offentligheten tilgang til disse tallene?

Koblingen mellom norsk strippebransje og internasjonal sexindustri er en helt sentral problemstilling i debatten om strippeklubbene. «Ingen tegn på menneskehandel!», kan vi lese i Dagbladets sak. I selve rapporten står det at man vet lite om agentene som formidler kontakt med strippere over landegrenser, og at dette trenger man å studere nærmere. Det har de to forskerne helt rett i, men den kunnskapen vi tross alt har bør fremkomme!

For eksempel omtales SVs landsmøtevedtak på denne måten: SV «stemte på landsmøtet i mars 2013 for et forbud mot stripping basert på argumenter om at de som arbeider med stripping, kommer fra fattige land, og at det angivelig skal foregå hallikvirksomhet blant agenter som formidler arbeid til dansere som vil jobbe i Norge.». Angivelig? Den estiske agenten Indrek Mandre ble så sent som i august 2012 dømt for hallikvirksomhet for å ha tilrettelagt for at 65 kvinner fra Estland ble tvunget til prostitusjon i Luxembourg. Kvinnene trodde de skulle strippe, men endte opp som prostituerte.

Dette bekrefter også Dagbladet og henviser til statsadvokat Steven Hristo Evestus i Estland sin kommentar til bt.no. I samme tidsrom var Mandre en av agentene som samarbeidet og formidlet strippere til strippeklubbene Dreams i Bergen og Trondheim. Mandre ble dømt for hallikvirksomhet på et tidspunkt man ikke hadde noen lov mot menneskehandel i Estland (noe de fikk kort tid etter denne dommen).

Rapporten fra Fafo var en varslet gjennomgang, som strippemiljøet har hatt god tid til å forberede seg på. Forskerne har dessverre utelukkende snakket med eiere og strippere som fremdeles er en del av bransjen, og som har interesse av å gi så godt bilde som mulig av forholdene. Dette bærer også svarene fra intervjuobjektene og rapporten preg av. Det er ofte når tiden som stripper er over at vi får høre den andre siden av virkeligheten.

Strippebarene bygger sin inntjening på salg av kvinnekroppen, og er et underholdningstilbud som undergraver generasjoners arbeid for kvinners rettigheter som fullverdige mennesker. Det i seg selv er god nok grunn til å være mot strippebarer. Denne rapporten skulle gi oss et bedre kunnskapsgrunnlag om vilkårene i bransjen, men den har åpenbare mangler og oppfyller heller ikke mandatet fra regjeringen. Derfor er det vanskelig å legge rapporten til grunn som en allmenngjørende sannhet av bransjen.

SVs landsmøte har vedtatt et forbud mot strippebarer etter modell fra Island, fordi vi mener stripping reduserer kvinnen og menneskekroppen til en seksuell vare som kan kjøpes for penger. Så lenge kvinnens kropp er til salgs for mannen, så får vi ikke full likestilling. Menneskehandel er en internasjonal milliardindustri, og stripping er en del av den internasjonale sexindustrien, som tjener penger på å utnytte kvinner og barn.

Denne kronikken stod på trykk i klassekampen 14 august.

Om forfatteren
Marthe-Hammer_vestadrag Marthe Hammer er kvinnepolitisk leder og sentralstyremedlem i SV.

Ingenting kommer av seg selv

Ifølge et innlegg av Civita-rådgiver Eirik Løkke i BT 19.07, vil kvinneandelen på Stortinget øke etter høstens valg. Hvis det stemmer, er det selvsagt gledelig. Men det stemmer ikke helt at dette er skjedd helt uten virkemidler som kvotering. Det vil heller ikke gjøre kravet om kvotering overflødig.

Underrepresentert

Mange partier har i flere år kvotert på sine lister, og det har gitt plass til flere kvinnelige politikere. Men det har ikke løst problemet. I stedet for å basere seg på meningsmålinger, slik som Løkke gjør, så må en heller se på de faktiske tall de siste 20 år. Kvinner er systematisk underrepresentert i folkevalgte organer i Norge. I dag er det om lag 38 prosent kvinner i kommunestyrene og 39 prosent kvinner i Stortinget. Dette er tall som har vært noenlunde de samme siden 1980-tallet.

Disse tallene forteller oss at kjønn er viktig for hvem som blir valgt i Norge. Hvis dette var tilfeldig, ville tallene endret seg. Men over tid ser vi at tallene har vært omtrent de samme. Når menn systematisk velges inn foran kvinner, kan vi ikke da si at de er uformelt kvotert? Kan vi ikke da ha formell kvotering for å motvirke dette?

Kvinners deltakelse i folkevalgte organer handler om rett til å delta og om legitimiteten til demokratiet. Ulike erfaringer og synspunkt må representeres i demokratiske organ. Dessuten er mangel på likestilling et tegn på at noen grupper av dårligere vilkår for deltakelse enn andre. Kvinner som gruppe har, i likhet med menn som gruppe, både felles og motstridende interesser.

Samtingsmodellen

SV foreslår en «sametingsmodell» for kvotering. Det er den samme som er foreslått av Likestillingsutvalget. Den går ut på at folkevalgte forsamlinger pålegges å diskutere likestillingsstatus før hvert valg. På bakgrunn av dette kan det aktuelle folkevalgte organet selv vedta kjønnskvotering på listene for det kommende valget.

Det er flere fordeler med sametingsmodellen. For det første er det store variasjoner mellom kommunene, fra 4,8 prosent kvinner i Hægebostad til 61,3 prosent i Oppegård. Behovet for kvotering vil derfor variere. I tillegg har modellen vært en suksess i Sametinget. Man har gått fra en situasjon med svært lav kvinnerepresentasjon til omtrent like mange kvinner som menn. Sametingsmodellen er derfor et godt tiltak for å sørge for at folkevalgte forsamlinger faktisk er representative for befolkningen.

Styrker demokratiet

Det sies ofte at det vil være udemokratisk å pålegge partiene kvotering på listene. Men partiene har et særlig ansvar for demokratiske prosesser fordi de rekrutterer representanter til folkevalgte forsamlinger. Det er legitimt for allmennheten å stille krav til nominasjonsprosessene i partiene. Kvotering på listene kan sees på som et inngrep i demokratiet fordi en avgrenser valgfriheten til partiene, men det kan også ses på som en styrking av demokratiet ved at bred representasjon blir sikret på en bedre måte.

I lokalpolitikken er SV det suverent beste partiet med 51 prosent kvinner av alle representantene våre. SV har også den største kvinneandelen i formannskapet, med 52 prosent. Her er ingen andre partier i nærheten av oss. Men på nasjonalt nivå har vi fortsatt en jobb å gjøre for å få opp kvinneandelen. Til tross for annenhver kvinne og mann på listene, så vil det for et lite parti være veldig avhengig av hvem som står på førsteplass for hvordan kjønnskvoteringen til slutt blir.

Historien har vist oss at likestilling ikke kommer av seg selv, men må kjempes for. Kvotering er et nyttig virkemiddel for det.

Dette innlegget stod på trykk i BT 26 juli

Om forfatterene
Gina-Barstad_c3 Gina Barstad er leder i Bergen SV og 2. kandidat til Stortinget for SV i Hordaland. Fra 2009 til mars 2012 representerte hun Hordaland SV på Stortinget i Familie og Kultur-komiteen.
Marthe-Hammer_vestadrag Marthe Hammer er kvinnepolitisk leder og sentralstyremedlem i SV.

En ny asylpolitikk

Jeg ser at FrP nå setter i gang sin valgkampinnspurt med bl a å sette innvandring og infrastruktur (les: Veier) opp mot hverandre – «hva skal vi bruke pengene til».

Dette er en fullstendig kunstig motsetning. Til og med FrP innrømmer riktignok at de fleste arbeidsinnvandrere lønner seg også for Norge – igjen står asylsøkerne, som får verre og verre behandling i Norge. Til og med «lex Amelie» er nesten ubrukbar – se BT i dag. Og vi i SV har måttet ty til «brannslokking» i forhold til barns rettigheter og beskyttelse de siste årene, slik at vi ikke har hatt kapasitet til å komme oss videre.

Det vi etter min mening må gjøre, er å se all innvandring under ett. Sjølsagt skal de som virkelig ønsker og trenger asyl få det – og det må nødvendigvis ta litt tid. Men det kunne kortes ned til et minimum – kanskje så kort tid at vi kan forsvare lukkete mottak siden vi veit at dette misbrukes av en del kriminelle, særlig i forhold til narkotika.

Løsningen er altså så enkel som å gi asylsøkerne samme rett og mulighet til å kunne skaffe seg arbeid og slå seg ned her i landet på bakgrunn av det, som arbeidsinnvandrere har. De aller fleste asylsøkere som kommer hit – ofte gjennom livsfarlige prosesser – er ressurssterke mennesker, og sjøl om det er uro i landet de kommer fra, er ofte det viktigste for dem fattigdommen i familien. Derfor har mange av dem et primært ønske om et arbeid som gjør at de både kan forsørge seg sjøl og sin evt kjernefamilie, og så – kanskje litt på sikt – sende penger heim til storfamilien i landet de kommer fra. Dette er den beste u-hjelpen vi kan gi.

For meg er det et stort paradoks at vi skal slite og bruke masse penger for å hindre dem i dette; la dem gå gjennom et asylhelvete før de evt blir tvangsutsendt, istedenfor å la både dem og Norge ha glede av ressursene deres.

I likhet med folk fra EU/EØS-området vil de da får en gradvis opptjening av retter, og som dem vil jeg anta at om de ikke lykkes i Norge, reiser de videre – evt heim igjen. Jeg klarer kort og godt ikke å se den store forskjellen mellom disse to gruppene – den er fullstendig kunstig.

Litt ekstra hjelp kan vi gi dem med hensyn til norskopplæring, bolig og arbeid – det er vel ingen bemanningsbyråer som står klar til å forholde seg til denne gruppen. Men fungerer dette, kommer nok de etter. Og vi kan aldri si at det ikke kan fungere før vi har prøvd.

Dette vil være en human asylpolitikk, der barns retter og psykiske tilstand ikke settes på de hardeste prøver mens foreldrene vansmekter i asylmottak uten rett til arbeid, slik som det er nå.

For meg er det ufattelig at ikke alle ser at dette er det største misbruket av statens penger vi har her i landet i øyeblikket.

Og hvis det er noen som er redde for at vi vil bli «oversvømmet», kan man jo bare vise til at Schengengrensen regulerer innkommingen til Europa, og Norge er et riktignok rikt, men lite og kaldt land i utkanten av verden. All statistikk viser at den viktigste grunnen folk oppgir når de velger det landet de ønsker å slå seg ned i, er at de på forhånd har familie eller nære venner der som kan hjelpe dem i gang.

Men vi må sjølsagt i veiledning og hjelp legge vekt på at de distriktene som trenger ny og stabil arbeidskraft, er aktuelle områder for dem å slå seg ned i. Det er mange slike steder i Norge. Og målet må være at de i løpet av et år eller to kan forsørge seg og i all hovedsak klare seg sjøl.

Jeg tror svært mange vil klare det. Og at de fleste av de som ikke gjør det, vil vandre videre i livet. Det er også mye lettere når de veit at de kan komme tilbake ved neste korsvei, hvis de ønsker det.

Om forfatteren
ElisabethReehorst

Elisabeth Reehorst er en pensjonert norsklærer for fremmedspråklige voksne og medlem av SV. Hun er særlig opptatt av internasjonale forhold, inkludert innvandringspolitikk.

Når 30 år er for ungt

BT hadde i sin lederartikkel 27.juni en kommentar til at norske førstegangsfødende blir stadig eldre. En løsning på dette er å gjøre det sosialt og økonomisk enklere å få barn når man er ung. Derfor går SV inn for en minsteytelse til alle foreldre uavhengig av om man har vært i arbeid like før fødselen eller ikke.

Engangsstønaden er på 35263 kroner og har ikke blitt justert på veldig mange år. Engangsstønaden går overhode ikke an å leve av. Det er på høy tid at vi tar debatten om rettferdig fordeling mellom barnefamilier, og ikke bare diskuterer permisjonsfordeling mellom mor og far.

For eksempel får studenter som får barn foreldrestipend fra Lånekassen, mens de som venter barn når de avlegger siste eksamen risikerer å falle mellom alle stoler og stå igjen med bare engangstønad. Noen foreldre får nesten en halv million kroner i foreldrepenger. Fulltidsstudenter får ca 128000 kroner. De som kommer dårligst ut får bare 35.000. Dette er en helt urimelig skjevfordeling.

I 2011 mottok 10 207 personer engangsstønad. Dette utgjør om lag 15 prosent av kvinnene som fikk barn det året. Det anslås at opp til en tredjedel av de som mottar engangsstønad kan være studenter. Likestillingsutvalget har foreslått å innføre en minsteytelse for foreldrepenger tilsvarende 2 G (164.244 kroner). Dette støtter SV. En minsteytelse for foreldrepenger er et viktig forslag og et helt nødvendig tiltak for å sikre en mer rettferdig ordning.

Selv fikk jeg det første barnet på slutten av studietiden. Jeg måtte sørge for å IKKE bli ferdig med masteren for å få fødselsstipend. Og når jeg sammenligner hva jeg fikk fra staten med det første barnet, og hva jeg fikk med barna etter at man er kommet i jobb, så er det åpenbart hvor store økonomiske forskjeller dette utgjør. Mange er interessert i å få barn tidligere, men de økonomiske betingelsene for dette er ikke tilstede i dag. Skal vi få flere til å få barn tidligere, f.eks. på slutten av studietiden, så må vi også endre foreldrepengeordningen slik at de som ikke har rukket å komme i arbeidslivet også kan forsikre seg om at de har en inntekt i barnets første leveår.

Dette innlegget var på trykk i BT 7. juli

Om forfatteren
Marthe-Hammer_vestadrag Marthe Hammer er kvinnepolitisk leder og sentralstyremedlem i SV.