Archive for juli 2013

Hvordan er situasjonen i Syria?

SV skal ikke bare bry seg om de nærmeste tingene i denne valgkampen, men også om det som skjer ute i verden. Vi er tradisjonelt et fredsparti – men mange, inkludert jeg, mener vi har beveget oss litt for langt bort fra det. Det gjaldt særlig det som hendte i Libya, der vi ikke burde har støttet NATO-bombingen. I det hele tatt – vi burde for lenge siden kvittet oss med den byrden det er å være en del av NATO.

Men etter Libya har vi jo fått en enda verre nøtt i forhold til hvem vi skal støtte og hvem vi skal fordømme – for det blir lett slik, ikke sant? Ikke minst fordi vi har revolusjonære i vår omkrets, og derfor kan har en tendens til å gå i spissen for den revolusjonsromantiske tendensen.

Den burde vi kvitte oss med for godt i forhold til Syria.

Regimet i Syria har sittet i flere tiår, det er brutalt, men ikke brutalere enn land som vi mer eller mindre er alliert med, som Saudi-Arabia. Syria var et mye mer «normalt» samfunn – der folk flest levde et liv som vel var mye fattigere, men likevel ikke så fjernt fra slik vi lever i Norge. Assadregimet hadde bygd opp landet bl a med kollektivbruk, der fattige jordarbeidere ble hevet opp en klasse. Siden Frankrike begynte å bygge opp en syrisk hær i kolonitiden, ble det også en vei folk kunne klatre oppover på. Likeledes gjennom utdanning og offentlige fabrikker og andre arbeidsplasser. Kvinner og menn hadde like retter, staten var sekulær. Men for å klare å bygge opp og stabilisere dette landet, så de seg nødt til å innføre et veldig strengt diktatur, der vanlige folk var meget godt beskyttet – det fantes omtrent ikke vanlig gatekriminalitet, men når det gjaldt opposisjon, var de svært raske på å slå raskt og brutalt ned på det. Sikkerhetspolitiet var «overalt», og det førte med seg at det var svært liten organisasjonsvirksomhet utenom det regjerende Baath-partiet sin virksomhet, og i moskeene. Dette innebærer at veldig få hadde noen organisasjonserfaring. Og siden skolesystemet på langt nær har vært godt nok utbygd, er det ganske mange fra landsbygdene som også har svært mangelfull skolegang.

Regimet var stivnet og trengte forandringer, demokratisering, men da den såkalte «arabiske våren» kom til Syria, ble den vinter. Det var ikke den revolusjonen Syria trengte. For vi fikk ikke den folkelige mobiliseringen som f eks i Egypt – det ble svært raskt en væpnet kamp mot regimet. Det meste skjedde også i utkantene – og det oppsto et hav av ulike geriljagrupper som hadde ulike meninger og mål. Det eneste som var profesjonelt, var propagandadelen. Den ble ledet fra London og hadde (alt for) sterk innflytelse på all informasjon som kom til Vesten. Det er blitt et kaos uten like, ikke minst etter at mange ulike jihadistbataljoner, til dels tilknyttet al-Qaida – mange dominert av utenlandske krefter – har vandret inn i landet.

Situasjonen i dag er likevel ikke nødvendigvis som Espen Barth Eide sa i Nrk; verre enn noen gang. Situasjonen for flyktningene er det – utvilsomt – men regimet er nå på frammarsj igjen etter en periode med omtrent stillstand. Det som er viktig nå, er å få denne kampen overstått, og det er ingen andre enn regimet som kan klare å holde kontroll over landet. Enda mindre nå, da landets svært etnisk/religiøst sammensatte befolkning har blitt splittet opp, og vi har sett svært mange eksempler på sekterisk vold.

FN, USA og Russland kan snakke sammen om en ny Geneve-konferanse, utmerket, men jeg har liten tro på at den aleine kan få opprørerne til ro. Pr 8.07. foregår det kamper i Homs – en sentral by der regimet stort sett har hatt kontroll det siste året, men nå satser på full kontroll. Tropper samles også rundt Aleppo, der ca 70% støttet regimet før opprørerne gikk inn – det sier jo også en del om opprørernes taktikk. Hvis regimet klarer å ta tilbake landets største/neststørste by (velg hva du vil!), er det stor sjanse for at mange av opprørerne innser at det er slutt på landsbasis.

Men det vil jo dessverre ikke nødvendigvis bety at det blir rolig i utkantene.

Når det gjelder dødsfall i slike offensiver, har det sjelden vært mange sivile igjen i byene. I Qusair, ved grensen til Libanon nå i mai, heiv i tillegg regimets fly ut løpesedler som ga beskjed om det som skulle skje, så de resterende skulle få sjansen til å flykte. Ved tidligere «opprydninger», f. eks i Daraa og Homs (Bab Amr) ga de beskjed, og det har de utvilsomt også gjort i Kaldiyya, den bydelen de nå vil ha opprørerne ut av.

Norge undertegnet 22.05. en intensjonsavtale med SNC, en slags overbygning over den syriske opposisjonen. Det innebærer at det er de som først og fremst får Norges støtte. Det er hinsides all fornuft, etter min menig.

Om forfatteren
ElisabethReehorst

Elisabeth Reehorst er en pensjonert norsklærer for fremmedspråklige voksne og medlem av SV. Hun er særlig opptatt av internasjonale forhold, inkludert innvandringspolitikk.

Kva USA veit om oss

Det er berre å vedgå det: Eg er ein ivrig Facebook-brukar. Og eg er ikkje den einaste.

Via fjesboka har eg kome i kontakt med barndomsvener og ungdomsvener og mange andre som hadde «glippa» for meg opp gjennom åra, politiske motstandarar og medspelarar, nynorskfolk og jamvel bokmålsfolk i hopetal! Eg propaganderer aldri så lite for sosialismen også eg, på på facebook. Ikkje så reint lite heller, vil somme seia. No om dagen driv eg og «vervar» så mange eg kan til å ta imot SVs verveavis «Del Godene» – SV sitt mest kjende slagord har fått sin oppstandelse alldeles som ein Fugl Føniks.

Nynorsken propaganderer eg også for, rett så ofte, når eg tenkjer meg om. Og ein del andre saker. Postlevering til heimegrenda Eikemo, for eksempel. Posten burde forresten skjemmast som ikkje vil gje heimegrenda postlevering meir enn tre gongar for veka. Det har eg skrive og sagt før, og det kjem eg til å gjera fleire gongar. Så spørst det då, om dette er så interessant at nord-amerikansk overvaking finn dette så interessant at dei sit og omset og tråklar seg gjennom ein dialektprega nynorsk. I så fall får eg seia som mamma: «Lukke på reisa!»

Men det er diverre ikkje så sprøtt som det kan synast ved fyrste augekast. Det veit vi no. Fyrst i juni avslørte den britiske avisa The Guardian og amerikanske Washington Post at etteretningsorganisasjonen NSA (National Security Agency) har drive omfattande overvaking av utlendingars data- og teletrafikk. Kanskje har dei fått med seg min omfattande vervekampanje for Noregs Mållag då den var på sitt mest intense i fjor også? Veit dei at eg har verva 428 medlemer til Noregs Mållag? Dei to siste veit dei ikkje om, trur eg, for dei har eg ikkje meldt inn enno. Eller forresten: dei har begge meldt seg til meg på fjesboka. Ikkje ope, men i lukka melding. Dei lukka meldingane er sikkert peanuts for NSA å lesa – om dei har interesse av det. Og slik ei storverving til Noregs Mållag kan jo vera skummelt? Sjølv om det var riksmåls-silkerampen som gjekk til utilbørlege aksjonar då Det Norske Teateret opna i Christiania for 100 år sidan….

Det er den tidlegare NSA-teknikaren Edward Snowden som varsla om overvakingsprogrammet Prism. Det tyske nyhendemagasinet Der Spiegel, som er noko av det mest seriøse som finst av denne slags i Europa, melde i helga at også EUs utanriksstasjonar i USA, i New York og Washington, har vorte overvaka. EU har reagert kraftig på avsløringane. Så kraftig at det også har vorte fart i dei puddelaktige ansvarlege i den norske regjeringa: justisminister Faremo og statssekretær Pål Lønseth. Det er Lønseth som vert send i offentlegheita når det skal snakkast slik at folk og fe forstår det. Til Klassekampen i går sa Lønseth at «Anklagene om at USA har overvåket ambassader er svært alvorlige. Stemmer de, er det helt uakseptabelt.» Det er jo ikkje nett nordnorsk bannskap i formuleringane, men i politikkens og diplomatiets vokabular er dette rimeleg klår tale. Og i alle fall noko heilt anna enn det både Faremo og Lønseth har sagt før; at dei hadde fått forsikringar frå amerikanarane om at dei ikkje hadde gjort noko kritikkverdig. Hallo? Trur politisk leiing i Justisdepartementet på julenissen? Når det kjem til kritikklaus lydnad overfor USA, er det berre Høgre og Frp som kan måla seg med Ap. Men no er det då lenge sidan Haakon Lie var partisekretær i ørnen blant partier?

Presidenten i EU-parlamentet, Martin Schulz, har kalla overvakinga ein potensielt «enorm skandale», og tyske styresmakter har reagert kraftig på avsløringane. Aksel Hagen, SV-stortingsrepresentant, meiner politisk leiing i Justisdepartementet har vore for naiv overfor USA. I Klassekampen i går tok han til orde for at Noreg bør alliera seg med EU for å få greie på omfanget av overvakinga. Det er faktisk Lønseth positiv til, og han går så langt som til å seia at «vi ikke blindt legger til grunn alt amerikanerne forteller oss.» Det er nesten så det er eit opprør som vert varsla av Lønseth. Og i same nummer av Klassekampen, altså gårsdagens, er forsyne meg Frp ute og er kritiske til USA. Det kan dei tillata seg når dei raud-grøne er i posisjon, sjølvsagt, utan at dei gjev slepp på sin plass i den USA-lydige heiagjengen når det kjem til stykket. Tenkjer no eg.

Imedan er varslaren Edward Snowden framleis på Sjerementjevo-flyplassen i Russland, der han har opphalde seg sidan jonsokaftan. Han har no søkt asyl i 15 land, mellom dei Noreg. Sosialistisk Ungdom meiner Snowden bør få asyl i Noreg: «Jeg frykter at vi vil se mer til konflikter mellom myndigheters trang til overvåking og individets frihet fremover. For at friheten skal vinne frem i den kampen, er det avgjørende at vi klarer å ta vare på varslerne som tør å si ifra når myndighetene tråkker over streken,» uttala leiar Andreas Halse til NRK i går. Statssekretær Lønseth passar på mest nidkjære vis på regelverket og seier at asyl ikkje kan søkjast frå eit anna land. Då gløymer han behendig at det har vore gjort før. Han passar på Noregs portar, Lønseth. Men eg lurer på kva USA veit om deg og meg og det vi skriv på nettet utan å tenkja oss om. Montru det finst ein overvakar der ute som lurer på å bli medlem i Noregs Mållag?

Eg lurer på kva USA veit om deg og meg, og det vi skriv på nettet utan å tenkja oss om.

Publisert i Bergensavisen 3. juli 2013.

Om forfattaren
oddny Oddny Miljeteig sit i landsstyret til SV og er gruppeleiar for SV i bystyret i Bergen.

Skyld, skam og sex

Hvis jeg går på byen i dag, møter en fyr, flørter, og han seinere på kvelden voldtar meg, mener 28 prosent av norske menn at jeg har meg selv å takke. Dette er bare ett av mange skremmende tall som kom fram i en undersøkelse Amnesty bestilte for å kartlegge holdninger til overgrep.

Dessverre er det altfor mange som legger skyld og skam på offeret. En av dem er lensmann ved Orkdal og Agnenes lensmannskontor, Elisabeth Eriksen. En skulle anta at hun forstår prinsipper som «min kropp» og «din kropp», men her er sannheten skuffende. Eriksen sier i et intervju med Dagbladet at stadig mer frilynt sex kombinert med alkohol i stor grad gjør ofrene ansvarlige. Hun leker også med ideen om at en del anmeldte voldtekter ikke er overgrep, bare anger. Blant annet uttaler hun: «Terskelen for å ha sex er ikke høy. Det kan synes som de tar for lett på det. Vi kunne unngått flere anmeldelser om de unge hadde høyere terskel for sex – om spilte Ludo i stedet for å ha sex på nachspiel».

Som ung jente med begeistring for både sex og Ludo vil jeg be Eriksen drite og dra. Det er en enorm forskjell på samtykkende og tvungen sex. Å viske ut skillelinjene er forkastelig – det undergraver overgrepsofres rettssikkerhet og troverdighet. Årlig blir mellom 8000 og 16 000 jenter utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge. Et av de største problemene med overgrep er at få blir anmeldt. Det forstår jeg godt. Hvem vil anmelde når lensmannen mener det er din egen feil? Eriksen burde skamme seg. Du har aldri skyld i at andre tar seg til rette på din kropp mot din vilje. I 2013 burde det være en selvfølge.

Jeg tror på mennesker. Jeg tror en gutt klarer å se en drita jente uten å voldta. Eriksen kan ha rett i at en del, ikke alle, voldtekter kommer av misforståelser. Mange kunne vært hindret om partene hadde vært kjent med temaer som «reelt samtykke» og «grensesetting». Vi må gjøre noe med det. Vi kan ikke godta at noen prøver å legge skyld på offeret. Hvis vi slutter å oppføre oss som konservative moralister som tror et aktivt seksualliv er en synd, kan vi se på løsninger: Voldtektsmottak i hver kommune. Øremerkede midler til etterforsking. Et politi med kunnskap om emnet. Forebygging. Fokus på grensesetting og respekt for kropp inn i skolepensum.

Kjære Elisabeth Eriksen. Jeg er glad i ludo, men jeg er også glad i alkohol og sex. Likevel vil jeg forbeholde meg retten til selv å bestemme når det er greit at andre mennesker klår på kroppen min.

Innlegget har vært på trykk i Dagbladet 4. juli 2013

Om forfatteren
Hilde_boberg_vestadrag Hilde Boberg Andresen er leder i Hordaland SU

Kjære frafalne arbeiderklassepurkkollega

Dette er et svar på Morten Drægnis innlegg «En klassesnuts reise» på Minerva.

Endelig opplever jeg at en ung engasjert kollega setter fingeren på et ømt punkt både hos politiet og hos venstresiden.

Den historiske konflikten mellom makthavernes forlengede lansespiss, og de utålmodige samfunnsomvelterne har lenge voldt frustrasjoner og identitetskriser hos flere av oss.

Du er en ung og engasjert politimann. Jeg er veldig lei for at venstresiden har tapt deg. Det er nettopp din type og generasjon som vil være med på å prege justissamfunnet videre fremover.

Jeg skulle gjerne ha tilbrakt noen rolige skift i samme patruljebil som deg. Det er ingen situasjon hvor du kommer nærmere en kollega enn i samme politibil, hvor begge er avhengige av makkerens innsats, evne til å lese situasjonen, vilje til å løse oppgaven på en omforenet måte, og støtte når tingene går i en retning man ikke hadde forutsett.

Selv har jeg 30 års fartstid i politietaten, 8 år som lensmannsdreng, og 22 år som påtalejurist. Jeg er gammel, desillusjonert og kanskje ikke særlig mye å satse på lenger.

Men jeg har hele tiden følt meg trygt plassert på venstresiden i det politiske bildet. I motsetning til deg, har jeg sakte men sikkert beveget meg videre mot venstre, fra AUF i tidlige år, til en situasjon hvor jeg opplever mitt eget SV som holdningsløst oppslukt av «the establishment», og som servilt logrende for Ap.

Venstresidens fordommer
Jeg oppfatter deg som mer skuffet over venstresidens fordommer mot politiet, enn politiets fordommer mot venstresiden.

Hvis så er tilfellet, er jeg helt enig med deg.

Mine kolleger, på alle nivåer, er i hovedsak samfunnsengasjerte mennesker som er opptatt av å bidra positivt for fellesskapet. De er ikke ute etter gods, gull eller berømmelse. Da hadde de valgt en annen karriere.

Mange har et verdisyn og et politisk grunnsyn som er forenlig med SV sin profil. Flere kolleger har tilkjennegitt at de har stemt SV og Rødt. Jeg tror at det er en myte at politifolk i stor grad stemmer FrP.

Jeg har mye oftere opplevd SV’ere uttale: «Jøss, er du purk?» enn politifolk si: «Jøss, er du SV’er?». Det er nok venstresiden som sliter med fordommer.

Samfunnets «Prügelknaber»
Dessverre opplever vi, som sagt, at SV’ere er kritisk til politiet – og etatens ansatte – på et grunnlag som bygger på historiske hendelser av type «Menstadslaget».

Vi har alle behov for fiender. Historien har vist at intet er mer samlende enn en ytre fiende. Da er politiet en fiende som er god å ty til. Enten man blir tatt i butikknaskeri, i laserkontroll, i skattesvik, eller i ulovlig demonstrasjon, er politiet den synlige representanten for makten. Mange mennesker, både SV’ere og andre, retter da skytset mot representanten for det etablerte maktapparat, nemlig du og jeg.

På den andre siden retter høyrekreftene sitt skyts mot politiet når kapitalisten i sin Porsche blir tatt i laserkontroll, når den næringsdrivende blir etterforsket for momsunndragelse, eller når saken mot den narkomane hjemløse som har nasket en sekspakning øl fra butikkjeden blir henlagt. Så, kjære kollega, for å si det som vi gjør i Bergen: «Samme kordan du snur deg, har du ræven bak!».

Alle politiske farger vil at politiet skal snu sine prioriteringer fra å være rettet mot dem, til å være rettet mot den til enhver tid definerte politiske og sosiale fiende.

Prioritering av politiet og justissektoren
Vi har vi opp gjennom årene opplevd at justissektoren ikke har vært det mest ”sexy” området i den politiske agenda. Vi har hatt justisministre som ikke akkurat fremstått kraftfullet (uavhengig av politisk farge), og vi har opplevd justispolitiske talspersoner som burde ha fått «Stutum-medaljen», hvis de i det i det hele tatt har vært noen justispolitiske talspersoner, hvilket er enda verre.

Vi har sett vedtakelse av lover hvor det ikke har vært gitt ressurser til å håndheve lovene. Og vi har sett at politikere fraskrive seg ansvaret for 22. Juli situasjonen, og skyve ansvaret så langt ned det kan komme, nemlig ned i den punkterte gummibåten.

Men – kjære kollega – er ikke situasjonen for oss den fordømt samme enten vi har hatt rød/grønn regjering eller vi har blå/hvit regjering? Kan du peke på en epoke i historien hvor en regjering – uavhengig av farge – har viet justissektoren oppmerksomhet og gitt nødvendige ressurser? Jeg har gjennomlevd mange regjeringer av mange farger, men har ikke merket noen forskjell fra blått til rødt. Vi har hele veien stått med uniformsluen i hånden og tryglet om almisser.

Det totale politiske bildet
Jeg deler ditt engasjement for vårt fagfelt. Også for meg er rettferdighet og likebehandling viktig. Samtidig må vi ikke stikke hodet ned i justissanden og glemme at også utdannelse, helse, forsvar, asyl, miljø, samferdsel, er alle eksempler på områder vi må ha tatt stilling til når vi skal avgi stemme. Valget av yrke sier noe om hvor vårt engasjement er, men det hjelper lite å ha en ideell rettsstat hvis resten av systemet er elendig.

Forslag til løsning
Jeg antar at du vil ha Erna ved roret. Jeg vil ha Jens ved roret. Uavhengig av hvem som blir statsminister foreslår jeg at du og jeg sammen deler plassen som justisminister. Da vil vi kunne bytte ut pølsene fra piketten med masse fine lunsjer og middager og sikkert tjene mer enn vi nå gjør til sammen. Men det viktige for oss som politifolk er å ta med oss erfaringer og et verdigrunnlag som de fleste av våre forgjengere aldri har hatt mulighet til å bibiringe det politiske liv. Hvis vi deler justisministerposten mellom oss, vil vi fortsatt kunne tilbringe mye tid der våre hjerter hører hjemme – i politiet!

Og – helt ærlig – avstanden mellom Høyre og SV er vil ikke særlig stor innenfor vårt fagfelt – eller?

Kollegial hilsen
Harald Bilberg
Politiadvokat i Bergen

Dette innlegget har vært publisert på Minerva.

Om forfatteren
Harald_Bilberg_vestadrag Harald Bilberg er politiadvokat og styremedlem i Bergen SV

Streng abortlov redder ikke liv!

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Men kanskje ikke like kjent er at det også er 100 år år siden kampen for kvinners rett til selvbestemt abort begynte i Norge. I forbindelse med 8.mars arrangerte SV et eget møte om reproduktive rettigheter med forfatter Ellen Aanesen, som var aktiv forkjemper for selvbestemt abort. Hun tok oss med på en historisk reise rundt abortkampen.

Abortkampen begynte med et par avisnotiser om fosterfordrivelsessaker. Om en ung kvinne som dør etter illegal abort, utført av en kvakksalver og jordmor som var godt kjent for sine lyssky tjenester til høy pris. Normalt ville denne hendelsen vært glemt etter noen dager. Denne gangen skjedde ikke det. Godseierfruen Katti Anker Møller brøt muren av taushet rundt abort og skrev et avisinnlegg som skulle bli begynnelsen på tre generasjoners abortkamp. Katti Anker Møller la kvinnens kjærlighetsevne til grunn, når hun argumenterte for at kvinnen måtte bestemme over sin egen fruktbarhet. I stedet for straff og fordømmelse måtte kvinnen måtte få tilgang til prevensjon og samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet.

Katti Anker Møllers legedatter, Tove Mohr, og barnebarnet deretter Tove Pihl, er 3 generasjoner kvinner som sto sentralt i abortkampen. Fra de spede initiativ til bedre mødrehygiene til den voksende erkjennelsen av at sykehusenes oppgave ikke bare kunne være å reparere de verste skadene etter abort. På Ullevål sykehus døde åtte kvinner hvert år etter illegal abort i 1920-årene. De fleste som ble lagt inn med alvorlige komplikasjoner etter abort, kom fra arbeiderklassen, var gift og hadde barn fra før. De var 3 generasjoner kvinner som alle mente at abortavgjørelsen måtte ligge hos kvinnen selv. Ulovlig fosterfordrivelse forekom helt opp til abort ble avkriminalisert i 1975.

I 1978 fikk vi endelig loven om selvbestemt abort innen 12 uke i Norge, men rundt omkring i verden dør kvinner fortsatt på grunn av sin fruktbarhet, og fortsatt er det farlig og straffbart å ta abort. I El Salvador er straffen 8 års fengsel. Selv om katolikkene nå har valgt ny pave, så ser ikke det ut til å endre på det faktum at den katolske kirka bestemmer i abortspørmålet. Irland er et eksempel på det. De vil heller at en mor skal dø fra sine barn, enn at et foster blir abortert. I 2003 opphøyde paven Johannes Paul den ll kvinnen Gianna Beretta Molla til helgen. Hun ble opphøyd til helgen fordi hun nektet å ta abort i 1962, vel vitende om hun risikerte livet. Hun døde fra sine små barn og ble etterhvert belønnet med helgenstatus.

Men i Norge har vi hatt loven lenge, så lenge at vi tar den som en selvfølge. Men nettopp fordi retten har blitt en selvfølge, er det viktig at oppmerksomheten ikke svekkes. For motstanden er der.

Det så vi i mars i kronikken til medisinstudenten, Åse Bjorvatn: «Abortlova er eit hån mot menneskerettane.» Foster skal sikres rett til liv fra dag en og abort blir ikke lengre en rett.

Åse Bjorvatn er ikke alene. Et lokalt eksempel er fra 6. januar 2012 hvor vi kunne lese at leder i KrFs ungdomsorganisasjon i Hordaland mener abort ikke bør være et alternativ, heller ikke for kvinner som blir gravide etter seksuelle overgrep. Sammen med store deler av kirka er man klar til å grunnlovsfestet forslag som at «Enhver har Ret til Liv og Legemlig integritet fra Undfangelse til naturlig Død.» Slik Senterpartiet, Krf og Frp gjorde i 1995. Men slik jeg og mange med meg ser det så har ikke fosteret rett til liv fra unnfangelse. Retten mor har til å avgjøre om hun vil bruke sin egen kropp til å bære fram barnet, går foran retten fosteret har til liv. Slik er det fordi fosteret lever inni magen hennes og er avhengig av henne for å leve. Dette er også premisset for selvbestemt abort.

Ny kunnskap og teknologi utfordrer alltid abortloven. I vår var det en debatt blant annet på Høyres landsmøte om man skulle stramme inn dagens abortlov. Flere i Høyre ønsket å fjerne paragraf 2c som gir rett til abort etter 12 uke når: «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Under dekke av parolen «mot sorteringssamfunnet» vil altså mange i Høyre tvinge kvinner til å føde barn uten hjerne. At disse kvinnene burde få slippe denne belastningen burde være åpenbar. Heldigvis klarte Høyres kvinnebevegelse å endre dette forslaget fra programkomiteen på Høyres landsmøte.

Men selv om man har aldri så gode intensjoner, enten det gjelder mangfoldsamfunnet, eller fosterets beskyttelse, så er ikke løsningen å stramme inn abortlovene, slik Åse Bjorvatn tar til orde for. Strenge abortlover fører til at flere fostre blir abortert og til at flere kvinner dør, slik Inger Anne Olsen oppsummerte det i en kronikk i Aftenposten i fjor. «Det høres ut som et paradoks, men er godt dokumentert: Der strenge abortlover mykes opp, synker eller stabiliseres antall aborter. I tillegg kommer en kraftig reduksjon i antall kvinner som dør etter en utrygg abort. På oppdrag fra Verdens helseorganisasjon har et knippe av verdens fremste forskere på feltet undersøkt utviklingen i både legale og illegale aborter på verdensbasis fra 1995 til 2008. Denne nye rapporten føyer seg inn i rekken av undersøkelser som viser at en overgang til mer liberale abortlover sjelden fører til flere aborter. Det viktigste som skjer i et land som liberaliserer abortlovgivningen, er at mødredødeligheten synker kraftig». Man må gjerne kjempe for fosterets rett til å leve, men innstramming av abortlovene er ikke veien å gå. Dessuten er det et klasseperspektiv i dette. De rike vil alltid kunne reise til et land med mer liberal abortlov, mens resten blir igjen til kvakksalvere og strikkepinner.

Kvinnens kropp er gjenstand for samfunnets liv. Kvinnens kropp beskytter fosteret og gir liv. Men kvinnen må selv velge om hun vil fullføre det. Katti Anker Møllers sa det så klokt i «Moderskapets frigjørelse» fra 1915 : «…den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn», og en kan også tilføre at norske kvinner i stor grad er innstilt på å ta imot barn med utviklingsavvik (Doktorgrad (2008) fra Nasjonalt senter for fostermedisin med 41 382 gravide). Vi må som samfunn heller legge til rette slik at kvinner får «samfunnets hjelp til det viktige morsarbeidet».

En versjon av denne sto på trykk i bt.no 20.mars 2013

Kronikken er skrevet sammen med Gina Barstad

Om forfatteren
Marthe-Hammer_vestadrag Marthe Hammer er kvinnepolitisk leder og sentralstyremedlem i SV.