Archive for juni 2013

Fra banker til barn og besteforeldre

BA kritiserer SVs forslag om finansskatt på lederplass 16. juni. Forslaget går ut på at finansnæringen skal betale like mye skatt som andre næringer. En ny finansskatt vil gi opp mot 9 milliarder kroner til mer og bedre velferd.

Det pussige med BAs leder er at lederen i stor grad støtter forslaget, men synes å være uenig av strategiske grunner. BA legger nærmest til grunn at alle forslag til skatteøkninger vil være upopulære, til tross for at mange undersøkelser viser at folk er villige til å betale mer skatt dersom det går til økt velferd. Og dette forslaget handler jo heller ikke om skatteøkning for vanlige folk, men for en næring som i dag går fri fra den skattetrykket som andre næringer møter.

Når BA beskriver forslaget som ”en lissepasning til Frp og Høyre” er det skivebom. Å sette spørsmålstegn ved finansnæringens utbyttefest er betimelig. Næringen har fått blåse seg opp og leve sin egen verden, og trenger å få beskjed om at den er del av et samfunn. Den kan ikke få leve i sin egen boble, og i alle fall ikke når vi ser hva som er konsekvensene når boblen sprekker. Det ser vi konsekvensene av i Europa, der folk går arbeidsledig og det kuttes i velferden.

Finansbransjen i Norge betaler ikke moms og har en vekst i lønninger og overskudd som ligger langt over andre bransjer. Så sent som i vår var det utbyttefest i bankene. SV vil bruke pengene fra finansskatten til å videreutvikle velferden, blant annet innenfor skole, barnehager og eldreomsorg. På denne måten omfordeler vi fra banker til barn og besteforeldre. Inntektene skal blant annet brukes på å sikre nok lærere i skolen og to barnehageopptak i året.

Den rødgrønne regjeringen har jobbet lenge med å utrede finansskatt og finanskriseutvalget har anbefalt å innføre en slik skatt i Norge. Til tross for innføringen av en finansskatt vil betingelsene for finansnæringen i Norge være svært gode, og mer like andre næringer i Norge. Dette grepet ligner det regjeringen nylig gjorde ved å øke beskatningen av oljesektoren for å forhindre en todeling av økonomien. En finansskatt vil på samme måte sikre at vi ikke får en overdimensjonert finanssektor. Våre naboland Island og Danmark har allerede innført en liknende skatt.  Danskenes finansielle sektor betaler en skatt på 10,5 prosent av lønnskostnadene som gir en årlig inntekt på 5,5 mrd.

I SV snakker vi ikke bare om valgløftene våre. Vi finansierer dem også. Høstens valg er et veivalg. Høyre lover 25 milliarder i skattekutt, Frp lover 100 milliarder i skattekutt, mens SV lover 9 milliarder mer til helse, skole og velferd de neste fire årene. Så kan folk regne selv på hvem som vil være i stand til å følge opp valgløftene sine.

Innlegget stod på trykk i BA 19. juni

Om forfatteren
Gina-Barstad_c3 Leder i Bergen SV og 2. kandidat til Stortinget for SV i Hordaland. Fra 2009 til mars 2012 representerte hun Hordaland SV på Stortinget i Familie og Kultur-komiteen.

Hvem har produsert fisken du spiser?

Fiskeforedlingsbedriften Sekkingstad AS fra Sotra har etter 80 års drift omstrukturert driften med den hensikt å unngå de nye reglene som følger av vikarbyrådirektivet om likebehandling av innleid arbeidskraft. Selskapet har lagt ned egen produksjon og overført denne til et polsk selskap som skal videreføre produksjonen i Norge, i de samme lokalene som før, men med polske lønns- og arbeidsvilkår. Unntaket er at de ca 20 norske ansatte opprettholder sin norske lønn i det polske selskapet. De 40 østeuropeerne tjener rundt 100 kroner per time. Ifølge opplysninger på NNNs landsmøte i vår, framkom det at bedriften har brukt et amerikansk konsulentselskap for å finne fram til denne modellen som er ren fagforeningsknusing og splitt- og hersketeknikk.

Innføring av likebehandlingsprinsippet skulle sikre innleide utenlandske arbeidstakere de samme vilkårene som norske ansatte har. Meningen var ikke at EU-borgere skulle behandles som annenrangs arbeidere.

Det polske firmaet som leverer folk til Sotra er underleverandør og er etter bedriftens syn ikke omfattet av vikarbyrådirektivets bestemmelser om likebehandling av faste og midlertidige ansatte. Det stemmer ikke. En utenlandsk underentreprenør som tar oppdrag i Norge, skal ha en tilsvarende produksjon i sitt hjemland som den de har ute. Det polske selskapet som opererer på Sotra har kun et administrasjonskontor i Polen, ingen fiskeforedling.

Sekkingstads handlinger er en klar omgåelse av Arbeidsmiljølovens bestemmelser om likebehandling som ble iverksatt fra januar. Det er trist at aktører som har vært med å bygge opp fiskeindustrien i Hordaland til å bli den største i landet, på denne måten bedriver sosial dumping. Bedriftens hensyn er kun å øke et allerede godt overskudd. Og som ett ledd i det innfører de lønnsdiskriminerende modeller som kun bidrar til å drepe all faglig virksomhet.

SV støtter NNN i deres arbeid for å få norske lønns- og arbeidsvilkår for alle de ansatte hos Sekkingstad AS. Det må legges press på dagligvarekjedene Rema, ICA og Safari i Hordaland, som selger Sekkingstad-produktet Enghav, og med Barne-TV konseptet Vennebyen som Sekkingstad AS samarbeider med.

Jeg har selv lang erfaring fra byggebransjen. Der har vi hatt god erfaring med å allmenngjøre tariffavtalen vår (gjøre den til minstelønnslov i bransjen for et gitt tidsrom). Det er et effektivt virkemiddel mot sosial dumping. Det kan også være en løsning for fiskeforedlingsbransjen. Det er imidlertid i dag for vanskelig å få allmengjort tariffavtaler. Kravene til dokumentasjon om sosial dumping er for store. Vi må derfor også stille krav til regjeringen om en endring i reglene for allmenngjøring. Det burde for eksempel holde lenge med eksempelet fra Sotra for å avgjøre allmenngjøring av NNNs tariffavtale for dette området.

Og til slutt, husk at fisk er sundt og godt. Det er ingen grunn til å slutte å spise den, men vær oppmerksom på om din fiskehandel fører til fagforeningsknusing eller sosial dumping!

Om forfatteren
Jorge-Dahl_billboard Jorge Dahl er leder for Fellesforbundet avd. 750, Rørleggersvennenes forening og vararepresentant i bystyret for Bergen SV

Hva er meningen med livet?

Debatten om hvor mye kvinner skal jobbe er på mange måter en debatt om meningen med livet. Skal vi realisere oss selv gjennom jobb, eller familieliv? Går det an å kombinere disse? Noen trenger økt kjøpekraft i Norge, men ikke alle. Kan vi bytte økonomisk vekst mot mer fritid og mer velferd?

Det har aldri vært sosialismens eller feminismens mål at kvinner eller menn skal jobbe seg i hjel. Så hvorfor insisterer vi sånn på at det er viktig at kvinner jobber?

Jo, fordi det å være økonomisk selvstendig er grunnleggende for all frihet og frigjøring. Det er når du ikke er avhengig av en annens inntekt at du kan ta valg på vegne av deg selv. Det gir for eksempel frihet til å skille seg fra en voldelig partner, forlate et ulykkelig ekteskap eller forsørge sine barn om man av andre grunner skulle bli alene.

Likelønnskommisjonen viste at deltidsarbeidet er med på å undergrave kvinners stilling i arbeidsmarkedet. At så mange kvinner «velger» å jobbe deltid går ut over lønna her og nå, muligheten til å påvirke egen arbeidshverdag og sist, men ikke minst, størrelsen på pensjonen på lang sikt.ni

Mens flere på høyresiden prøver å gjøre dette til en privatsak og et verdivalg, vet vi at det ikke er det. For når så mange kvinner jobber deltid, så er ikke det en privatsak, det er et samfunnsspørsmål. Alle kvinner er glad i barna sine, og vi kan ikke rangere kvinners kjærlighet til sine barn ut fra om de jobber heltid eller deltid. Spørsmålet om heltid og deltid handler ikke om verdi, men om hvilket arbeidsliv vi skal ha. Om hvordan vi legger til rette for at kvinner både kan ha familie, men samtidig jobbe og være økonomisk selvstendig. Så hvordan løser vi det, når så mange kvinner ser deltid som eneste utvei mellom en familielogistikk som skal gå opp og en jobb å leve med?

Løsningen på denne knipen er en arbeidslivsreform: Sekstimersdagen. Hvis du som leser dette fnyser foraktelig, ber jeg deg instendig om å tenke deg om en gang til. Når så mange kvinner opplever at dagens normalarbeidsdag på 7,5 timer er for mye for at hverdagen skal gå rundt, så er det normalarbeidsdagen det er noe galt med, og ikke kvinnene som velger å jobbe deltid.

Det er ikke rett og rimelig at vi privatiserer sekstimersdagen ved at hver enkelt kvinne selv betaler for dette ved å gå ned i stilling og dermed inntekt. For sosialister og feminister som er opptatt av omfordeling og rettferdighet er det åpenbart at løsningen i stedet er en arbeidstidsreform for alle.

På veien mot sekstimersdagen jobber vi stadig videre for å sikre kvinners stilling i arbeidslivet. Vi gir nå deltidsansatte en lovfestet rett til å en stillingsandel som er det samme som den tiden de faktisk jobber. Vi ønsker enda bedre grunnbemanning, en høyere lønn i kvinnedominerte yrker og vi forsvarer retten til faste stillinger.

Sekstimersdagen har blitt utledd i mange sammenhenger. Men mange av argumentene som brukes var de samme som ble brukt mot åttetimersdagen i sin tid. I Norge har vi nå vekst og velstand våre formødre og forfedre ikke turte å drømme om. For mange er det ikke knapphet på flatskjermer og nye mobiltelefoner som er det store velferdsspørsmålet, men knapphet på tid.

Innlegget stod på trykk i BT 18. juni

Om forfatteren
Gina-Barstad_c3 Leder i Bergen SV og 2. kandidat til Stortinget for SV i Hordaland. Fra 2009 til mars 2012 representerte hun Hordaland SV på Stortinget i Familie og Kultur-komiteen.

Stemmerettskvinnene er verdt å feire!

Det er pinlig at Bergen kommune ikke markerte 100 årsjubileet for kvinnelig stemmerett tirsdag denne uken. SV har hatt flere forslag til feiring, for eksempel fyrverkeri, skolearrangementer og gatenavn

Det er like viktig for demokratiet som grunnlovsjubileet til neste år. Det er først i 1913 at vi kan snakke om at Norge blir et demokrati. At vi har rett til å stemme og delta i valg av hvem som skal styre landet er noe vi ofte regner som selvsagt. Det er lett å glemme at kvinner og menn har betalt i blod, svette og tårer for at vi skal få delta i demokratiet.

Kvinnenes inntog i politikken endret også synet vårt på hva politikk er. Saker som av mannspolitikken var regnet som private ble reist som politiske krav og løftet inn i Stortinget og samfunnsdebatten. ”Husbråk” ble til vold i nære relasjoner og krav om krisesentre. Å ”havne i ulykken” ble til krav om selvbestemt abort.

I motsetning til kommunen har de tunge samfunnsaktørene sett dybden og rekkevidden av dette jubileet. I Bergen markerer DNS og Universitetet i Bergen med solide programmer. Bergens Tidende markerte dagen med en egen kvinneutgave av avisen.

SV har sendt flere henvendelser til byrådet med forslag om mulige arrangementer – alt fra konferanse til fyrverkeri, skolearrangementer og nye gatenavn. Det eneste vi har fått svar på er forslaget om å kalle opp gater etter stemmerettspionerene Fernanda Nissen, Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog. (Camilla Colletts gate eksisterer allerede på Kronstad.)

Men det er langt fra nok. Det er pinlig at Bergen kommune ikke hadde egne arrangement 11. juni. Et byråd preget av så mange sterke kvinner, burde kjenne sin historie bedre.

Ordfører Drevland (H) sier til BT (10.06) at hun ikke synes kommunen skal markere fordi hun heller vil fokusere på fremtiden. Hvis man ikke vet hvor man har vært, vet man heller ikke hvor man skal. Stemmerettsjubileet er en gyllen anledning til å stoppe opp og se både fremover og bakover. Se hva som står igjen, og hva vi skal kjempe for videre for å sikre kvinnefrigjøring.

Dette innlegget var på trykk i BA den 16. juni

Om forfatteren
Gina-Barstad_c3 Leder i Bergen SV og 2. kandidat til Stortinget for SV i Hordaland. Fra 2009 til mars 2012 representerte hun Hordaland SV på Stortinget i Familie og Kultur-komiteen.

Demokratiets døtre

Noen må gå foran for at andre skal komme etter. Tirsdag 11.juni skal vi feire noen av kvinnene som gikk først og innførte demokratiet i Norge. Det er lett å glemme at noen har kjempet hardt for at jeg skal kunne delta i demokratiet. Det ligger blod tårer og svette bak.

Vi feirer de fire store: Gina Krog, Fredrikke Marie Qvam, Camilla Collett og Fernanda Nilsen. Men stemmerettskvinnene var mange, og de var sta. Under unionsoppløsningen i 1905 arrangerte de likegodt en egen kvinneavstemming, i protest mot den offisielle ”folkeavstemmingen” der de ikke fikk delta. Stemmerettskvinnene samlet inn intet mindre enn 300.000 stemmer, noe som ville utgjort en betydelig andel av de stemmeberettigede dersom kvinner hadde hatt stemmerett. Ikke en liten bragd for en organisasjon!

Stemmerettskvinnene ble utskjelt. I Stortinget gikk debatten høylydt om hvordan stemmerett ville ødelegge kvinneligheten, ødelegge familien og den naturlige orden Gud hadde innført. I avisene skrev debattanter at dersom kvinner fikk stemmerett ”vil det ikke blive til at holde ud”, og biskop Jan Christian Heuch hevdet at stemmeretten ville gjøre kvinnen til “et vandskabt Misfoster”. Men 11. Juni 1913 måtte Heuch og andre motstandere stå slukøret tilbake. Stemmerettskvinnenes seier ble så fullstendig at vi feirer dem 100 år etter.

Kvinnenes inntog i politikken har endret synet vårt på hva politikk er. Spørsmål som tidligere ble regnet som en privatsak, ble gjenstand for politisk debatt og politiske krav. Vold i hjemmet som var blitt hysjet ned som ”husbråk”, ble løftet frem, dokumentert og debattert. Kvinner som var ”havnet i ulykken” fikk sine talskvinner og kravet om selvbestemt abort ble reist. ”Det personlige er politisk” ble feministenes slagord på 70-tallet. Det som skjer i kvinner og menns liv henger sammen med kjønnenes makt og status i samfunnet.

Noen må gå foran for at andre skal komme etter. Av stemmerettspionerene kan vi lære at makt ikke er noe man får, makt er noe man må ta. For kampen for kvinnefrigjøring er ikke over. Fortsatt blir kvinner utsatt for seksualisert vold og trakassering. Fortsatt lønnes menns arbeid høyere enn kvinners arbeid. Og fortsatt er kvinner underrepresentert i kommuner, fylkeskommuner og Storting.

Arven fra stemmerettsforkjemperne forplikter oss til å bruke rettighetene våre til å kjempe videre.

Om forfatteren
Gina-Barstad_c3 Leder i Bergen SV og 2. kandidat til Stortinget for SV i Hordaland. Fra 2009 til mars 2012 representerte hun Hordaland SV på Stortinget i Familie og Kultur-komiteen.