Tilbake til start!

Forfatter: Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV

Er det for mye forlangt at politikerne tar ansvar for gjennomføringen av sine egne vedtak?

Dette er spørsmålet jeg sitter igjen med etter torsdagens avstemning i Stortinget, der flertallet bestående av Ap, V, MDG, H OG Frp, stemte nei til at Stortinget skulle ha siste ord angående nedleggelse av akuttkirurgi ved lokalsykehusene.

Man kan ha mange meninger om foretaksmodellen som styringsform for helsevesenet, men da den ble innført så var en av hovedideene at lokale politikere skulle sitte i styrene og ansvarliggjøres for helsetilbudet til befolkningen i sin region.

Da den nåværende regjeringen overtok var de raske med å bytte ut politikerne med «profesjonelle» styremedlemmer, ofte fra det private næringslivet.

Disse er nok dyktige på sine felt, men de er aldri valgt av befolkningen, og har ingen naturlige møtepunkter med befolkningen.

Dermed mistet innbyggerne muligheten for en direkte dialog med styremedlemmene.

Gleden var derfor stor fra min side da helseminister Bent Høie (H) la fram den nye nasjonale helse- og sykehusplanen, hvor han slår fast at det igjen skal tas en mer direkte politisk styring.

I den samme planen nevner han også fem lokalsykehus, som etter hans kriterier bør miste sin akuttfunksjon.

Protestene lot ikke vente på seg, man gikk i fakkeltog, det ble skrevet  avisinnlegg og stortingspolitikerne fra de forskjellige regionene engasjerte seg.

Spørsmålene fra Stortingets talerstol blir mange og krasse.

Etter en ny runde sier Høie plutselig at det er foretakene selv som må bestemme eventuelle nedleggelser, han har bare lagt kriteriene.

Igjen har altså politikerne skjøvet ubehagelige avgjørelser nedover.

Og her er vi ved kjernen i mitt innlegg. Det handler ikke om hvilke sykehus som skal beste, men om hvem som har ansvaret for avgjørelsen.

Jeg har derfor deltatt i noen diskusjoner på Facebook, for å prøve å få dette tydeliggjort.

Den 4. mars diskuterte jeg temaet med Kari Kjønaas Kjos, fra regjeringspartiet Frp, og leder av Helse- og omsorgskomiteen. I denne diskusjonen skriver Kjos at «helseministeren har siste ord, og han må informere stortinget først. Det betyr politisk debatt om større endringer»

Jeg fortsetter da med et oppklarende spørsmål «Betyr dette at å fjerne akuttkirurgi er en større endring og må opp til debatt i Stortinget?…..»

Kjos» kontante svar til meg er «ja»

Så bra! Endelig et tydelig svar. En politiker som påtar seg det ansvaret befolkningen har gitt henne!

17.3. stemte Kjos, sammen med flertallet nei til SVs forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at større endringer, slik som forslag om å fjerne akuttkirurgi fra et sykehus, behandles i stortinget.»

Så da er vi tilbake til start:

«Politikere som fattet upopulære, men svært nødvendige tiltak, som de ikke vil stå ansvarlig for, men forlanger av andre skal gjennomføre!»

Innlegget ble publisert på BT 24.mars 2016

Bergen like modig som Sandnes?

Sandnes har lagt veien åpen for at alle byer i Norge kan bli strippefrie, og 10. mars skrev BT at det nærmer seg flertall i bystyret for å stenge kranene til strippeklubbe After Dark i Bergen.

Vi er mange som håper det kan skje, ettersom vi vil ikke lenger bo i en by som har gått ut på dato. For det er både gammeldags og pinlig å redusere kvinnekropper til en vare.

12. februar 2016 satt Høyesteretts ankeutvalg punktum ved å avvise anken fra strippeklubben Money Talks. Striden startet da Sandnes kommune nektet strippeklubben skjenkebevilling. Kommunen begrunnet det med at et slikt konsept ikke var forenlig med den profilen og det omdømmet Sandnes kommune ønsket å ha:

”Et slikt konsept vil heller ikke være forenlig med den likestillingsprofil Sandnes kommune ønsker å forbindes med, og anses også uheldig når det gjelder barn og unges opplevelser av bylivet.”

Rusavhengighet kobles direkte

Norsk arbeidsmiljølov slår fast at arbeidstakers integritet og verdighet skal ivaretas. Rapporten som FAFO gjennomførte på bestilling av den rødgrønne regjering i 2011, avslørte at strippere får provisjon på det gjestene drikker sammen med dem. Drikken er høyt priset, og stripperne må sitte ved bordet så lenge det er drikke på bordet. Man vet at mange strippere nevner nettopp omfanget av rus og alkohol som et stort problem. Man vet også at mange av dem utvikler rusavhengighet. En rusavhengighet som kan kobles direkte til stillingsinstruksen. Like lite som integritet og verdighet, ser det ut som om helse spiller noen rolle. Det er uholdbart.

Vi vet lite om de reelle arbeidsforholdene i strippebransjen. Av mandatet til rapporten framgikk det tydelig at regjeringen ønsket en redegjørelse av blant annet følgende: Hvordan skjer betalingen? Hvor mange timer jobber stripperne per uke? Er det fast arbeidstid? Får stripperne fast betalt, eller jobber de på provisjon?

Ikke så nøye med strippere?

Spørsmålene ble stilt i intervjuer med stripperne, men uten at konkrete svar eller tall fremkommer i rapporten. Det hadde jo unektelig vært interessant å vite hvor mye provisjonen utgjør, og om det er snakk om fastlønn og arbeidskontrakt i det hele tatt. FAFO fant heller ikke ut hvilken arbeidstid stripperne hadde. Derimot vet vi etter oppslag for seks år siden i BA at stripperne tilknyttet strippeklubben ”After Dark” (tidligere ”Dreams”) blir holdt innesperret i et hus og overvåkes døgnet rundt. Ut får de bare lov til å bevege seg om de har med seg følge. Ramaskriket hadde gjallet om arbeidstakere i en hvilken som helst annen bransje hadde blitt behandlet slik.

Menneskehandel er en milliardindustri på linje med våpenhandel og narkotikaomsetning. Strippeklubbene er en del av den internasjonale sexindustrien. Byens kvinneaktivister, feministster og stippemotstandere har i flere år hatt trusler om saksøking hengende over seg ved å påpeke nettopp denne sammenhengen mellom menneskehandel, prostitusjon og strippeklubbene i Norge. Etter at den estiske agenten Indrek Mandre, i august 2012, ble dømt for hallikvirksomhet, har trusselen om saksøking stilnet.

Bergen neste by?

Mandre skal ha tilrettelagt for at 65 kvinner fra Estland ble tvunget til prostitusjon i Luxembourg. Kvinnene trodde de skulle strippe, men endte opp som prostituerte. Og koblingen til strippeklubben i Bergen kan ikke være tydeligere. I samme tidsrom som Mandre formidlet kvinner til prostitusjon i Luxenbourg, så samarbeidet og formidlet han strippere til strippeklubbene Dreams/After Dark i Bergen og Trondheim. Mandre ble dømt for hallikvirksomhet på et tidspunkt man ikke hadde noen lov mot menneskehandel i Estland (noe de fikk kort tid etter denne dommen). Forskerne bak FAFO rapporten nevner ikke noe om Mandre selv om de undersøkte strippebransjen mens han solgte mennesker til nettopp strippeklubber.

Strippebarer er et underholdningstilbud som undergraver generasjoners arbeid for kvinners rettigheter som fullverdige mennesker. Det er en del av den internasjonale sexindustrien som tjener penger på å utnytte kvinner og barn. Kvinnepolitisk utvalg i SV sier derfor takk til Sandnes kommune som på en slik beundringsverdig måte har stått opp mot urett, og oppfordrer byrådet i Bergen til å være like modige. Vi trenger ikke flere ufullstendige rapporter om vilkårene i norsk strippebransje, vi trenger handlekraftige politikere som tør å si at stripping er et konsept som ikke er forenlig med den likestillingsprofil og omdømme som Bergen by ønsker å ha.

Innlegget ble publisert på BT nett 23.mars 2016 og er skrevet sammen med Anna Kathrine Eltvik, medlem i kvinnepolitisk utvalg i SV

 

Miljøvennleg Ferjesamband

Kort video til folkevalgtsamlinga i SV

 IMG_2015

Seier over slankemaset

Reklamen trugar med å redusera vårt felles byrom til ein kommersielt forsøpla marknadsplass. Når offentlege bussar og anna byrom vert invadert av eit stadig sterkare press om meir forbruk, har det miljøkonsekvensar. Denne forbrukskarusellen som reklamen bidreg til, må stoppas om vi skal hindra menneskeskapte klimaendringar.

SV har vore klar på at vi ønskjer å nytte dei verkemiddel og dei mogelegheiter som finst for å reversere reklameavtalen på buss og bybane som vart tildelt i sommar, og stoppe dei andre reklameavtalane som Høgre, Venstre og Frp opna for. Det er derfor veldig gledeleg at det no ser ut som at vi kan få til det.

Reklamesaka viser med all si tyngde korleis miljø og feminisme heng saman. Retusjerte modellar skaper eit helsefarleg kroppspress og ideal som er umogelege å oppnå. Reklamen byggjer opp under kjønnsstereotyper som ikkje fremjar likeverd og likestilling. Gutar vert fortalt at dei skal vere store muskelbuntar, jenter at dei skal vere tynne, veldig tynne.

I tillegg vert kvinner gjennomgåande avkledd i mykje større omfang enn menn. Vårt eige Vestkanten-magasin for nokre år sidan er eit godt døme på det. Medan jentene var fotografert bakfrå utan noko på overkroppen, var gutane påkledd. Eit verre eksempel på korleis kvinner vert avkledd og brukt som sexobjekt, sto bilprodusenten Aston Martin /og eller BMV for.

I sin kampanje for bruktbilar (!) valde dei å fotografere ei kvinne, liggende med armane oppe, utan kler, med eit seksuelt blikk og teksten: «You know you’re not the first, but do you really care?»

Eit gjennomsnittsmenneske i Noreg er utsett for vel 10.000 reklameeksponeringar om dagen. Dette gjer oss ikkje immune mot reklame – det gjer oss påverkelege. Det er velkjent at mange ungdomar slit med eige sjølvbilete grunna påverknad frå store kommersielle aktørar. Bergen har stått imot reklamegigantane og offentleg visuell forsøpling tidlegare, og no ser det ut som at vi vil fortsette å halde denne posisjonen. Det er ein seier.

Innlegget vart publisert på bt.no 12.oktober 2015

(Som de ser så er det ein anna referanse i innlegget i BT, men i ettertid så har det vist seg at den referansen til Aston Martin er feil, men det som det er referert til i dette innlegget er riktig.  Eg ber om orsak for at eg har brukt feil bilete.)

Feil fokus i overgrepssak

Innlegget er skrevet av: Marthe Hammer, Marianne Sæhle og Anna Kathrine Eltvik

Da TV2 kringkastet historien om den åtte år gamle jenten som skal ha blitt utsatt for grov, seksuell trakassering på skolen, var det mange som forståelig nok reagerte med kvalme og avsky. Deretter dukket det ene alvorlige politikeransiktet opp på tv-skjermen og tok til ordet for diverse tiltak for å få bukt med mobbing. Den seksuelle trakasseringen ble galant hoppet bukk over.

Les hele innlegget på bt.no (9. september 2015)

Ligg unna kvinnelønnen, MDG

Innlegget er skrevet av: Marthe Hammer, Marianne Sæhle, Hilde Boberg Andresen og Sara Bell

Kvinnefronten publiserte 18. august en oversikt over hva de forskjellige partiene i Bergen vil gjøre for likestilling. I denne svarer MDG at de ønsker en sekstimers arbeidsdag, men uten lønnskompensasjon. Det vil si kortere arbeidsdag og mindre lønn, til alle. Som om alle har nok å rutte med i dag? Sekstimers dag uten lønnskompensasjon er jo det vi har i dag.  Kvinner flest jobber sekstimersarbeidsdag, men betaler dette selv gjennom mindre inntekt, dårligere pensjonsvilkår og mindre tilknytning i arbeidslivet. Dette er det motsatte av å arbeide for likestilling.

For at 6 timers arbeidsdag skal være en suksess må vi anerkjenne at utgangspunktet ikke er likt for alle. Realiteten i dag er at menn fortsatt tjener langt mer enn kvinner. Typisk kvinnedominerte yrker tjener omtrent 85 prosent av mannsdominerte yrker med like lang utdanning, og kvinners inntekt er om lag 65 prosent av menn sin inntekt. Allerede lavt lønnende kvinner skal altså med MDG sin sekstimersdag få endra mindre i inntekt.  Dette er usosialt.

Vi trenger flere hender i arbeid. Det er anslått en mangel på 30.000 sykepleiere og 50.000 helsefagarbeidere i løpet av de neste 20-30 årene. Sammen med renholdere, barnehagelærere og barnehageassistenter utgjør de en stor gruppe kvinner med gjennomgående lavere lønn enn menn, og enda mindre inntekt.

Vi kan ikke takle fremtidens utfordringer hvis ikke vi har gode folk til å ta vare på oss når vi er syke, passe barna våre og støtter oss når vi nærmer oss livets slutt. Da må ikke straffe de som i utgangspunktet har problemer med å få endene til å møtes. I stedet bør vi sikre at de som i dag har selvvalgt deltid, heller jobber full stilling med en sekstimersdag.

Det private forbruket må ned. Dette er en del av veien til et grønt, bærekraftig samfunn. Og sekstimersdag må jobbes frem gjennom en allianse mellom fagbevegelsen, kvinnebevegelsen  og miljøbevegelsen. Fagbevegelsen må være med å ta dette verdivalget, og velge å ta ut framtidige verdiskapning i mer fritid og ikke mer lønn.

15 minutter i hvert oppgjør er forslaget fra Gerd Liv Valla, det er en god begynnelse. Da har vi sekstimersdag i løpet av 12 år. Det er ikke langt tid, når vi vet at det er 30 år siden man innførte 7,5 timers normalarbeidsdag gjennom tariffoppgjøret.

Et miljøparti som ønsker å straffe lavtlønte kvinner er et miljøparti for eliten. Så mye for solidaritet. MDG har rett i at det er mulig å være blokkuavhengig. Det betyr ikke at det er noen god ide. For om en glemmer å tenke på omfordeling og sosial utjevning, så ender en opp med at det er de lavtlønte yrkene som må betale for verdens miljøkrig. Og glemmer en likestillingen så ender en opp med at det er kvinnene som må ta hele byrden.

 

Innlegget sto på trykk i BT 28. august 2015

Ingen strategi for likestilling

Eg får ikkje alt med meg, det ser eg no. Midt i familieferien med fire barn, innimellom turar og husrydding, så ser eg tre veker på etterskot, at Senterpartiet og Marit Arnstad har løfta debatten om au pair ordninga. «Det er meir og meir akseptert å betale andre for å gjere reint hos oss», seier Mariya Bikova ved Universitetet i Bergen til NRK i samband med eit oppslag om firedobling av bruken av au pairar frå 2000 og fram til idag. Senterpartiet foreslår å fjerne heile ordninga og viser til dei mange tilfella av grove misbruk av ordninga som har funne stad dei siste åra. Eg og SV støtter Senterpartiet i dette. Dessverre har ordninga utvikla seg i feil retning, og når sjølv ei Høgre og Frp regjering kuttar tiltak som kunne gjort den betre, så er det tydeleg at ordninga ikkje har livets rett.

Det er klart at det er freistande å få nokre andre til å gjere den jobben som ein ser at ikkje vert gjort.  Det å få eit reint og ryddig hus, hjelp til å hente, bringe og passe ungane i ein hektisk kvardag er eit ønskje mange av oss har. Og eg skal ikkje moralisere over at det er krevjande med full jobb, ungar, hus og heim. Eg meiner å vite ein heil del om det. Treng ein hjelp til husvask og barnepass, så få ein betale for det. Problemet er at viss ein skal betale tarifflønn, så vert det for mange for kostbart. Heile ordninga består fordi det er billeg. Aupair ordninga er reelt sett ein organisert og akseptert form for sosial dumping. Importert billeg arbeidskraft for familier i tidsklemma. Og argumentet om kulturutveksling vert meir og meir latterleg jo høgare del av Filipinske jenter som kjem hit, og som sender pengane heim for å skaffe inntekt til storfamilien. Over 80% av aupairane som kjem til Noreg kjem frå Fillipinene.

Det er mange som ser au pair som ei løysing der både mor og far har krevjande jobbar, ja som seier det rett ut, at det å skaffe seg aupair er ein føresetnad for å nå karrieretoppen. Som aleinemor og teatersjef, skriver Amalie Nilsson at au pair er ein føresetnad for at ho kan vere toppleiar. Og Høgres Nicolay Astrup kunne sist haust belære norske kvinner om at løysinga for å nå leiartoppen var å skaffe seg ein au pair, slik som hans familie har gjort.

Noreg troner ikkje øvst i verda på kvinnelege leiarar, men au pair er ingen strategi for eit likestilt arbeidsliv. Alle dei 49 landa som har fleire kvinnelege toppleiarar enn Norge har alle nokre kjenneteikn som ikkje fell saman med full likestilling. «Noen kvinnelige toppsjefer velger bort barn; noen kjøper seg full pakke med tjenere og tjenester og ser barna i helgene, noen overlater dem til storfamilien og noen ofrer helsen. (…) I triangelet jobb-familie-helse må en av delene vike – for kvinner. » skriv Silvija Seres, investor og strategisk rådgivar i Aftenposten. Det same kan verte sagt om kvinners generelle muligheit til å delta i arbeidslivet i desse landa. I Noreg, derimot, har vi eit arbeidsliv som let kvinner kombinere familie og arbeid. Vi skal vere stolt over at norske kvinner er mellom dei som jobbar mest og får flest barn i verda. Det skuldast mellom anna ein god arbeidsmiljølov, gode ordningar for fødselspermisjon og rett til permisjon med sjuke barn, og det skuldast billege og tilgjengelege barnehagar. Ein politikk som har gjort det mogleg for meg å få fire barn og vere i fulltidsjobb, og i tillegg ha politiske verv på fritida. Eg er venstresida, arbeidarrørsla og kvinnerørsla evig takksam.

Eit reellt likestilt land gir like muligheiter for dyktige kvinner og menn til å nå toppen, der ingen av dei må kompensere i form av barnløyse eller helse. Det er ikkje ein likestillingsstrategi å basere seg på au-pair for å komme tidsklemma til unnsetning og få fleire økonomisk sjølvstendige kvinner, kvinnelege leiarar og full likestilling i Noreg, sjølv om det kunne vere freistande og vi ser fleire og fleire gjere det.

Den norske modellen gir oss derimot løysinga. Få far heim, hold på pappapermisjonen, hold på normalarbeidsdagen og gjer den kortare heilt til 6- timar, slik at det å jobbe fulltid er noko som alle kvinner og menn kan klare. Jamn ut lønsforskjellane mellom kvinner og menn sine yrker, slik at det ikkje gjer så stor skilnad i familiens økonomi om det er mor eller far som jobbar overtid, får opprykk eller jobbar deltid. Med slike ordningar er det råd å håpe på at det vert lik så vanleg at pappa er heime med ungane, mens mamma har ein krevjande jobb, som at det er mamma som jobbar deltid for at pappa skal vere adm.dir. Ei au pair ordning flytter inga makt, det berre skyv problemet under teppet, og forsterkar klasseskilje. Fattige kvinner gjer husarbeidet og passer barna for middel- og overklassens kvinner slik at dei kan verte leiarar på menn sine premissar.

Vi veit at norske arbeidstakarar er mellom dei mest produktive i verda, sjølv om ein skulle tru dei gode arbeidstids- og velferdsordningar førte til det motsette. Vi veit at norske toppleiarar jobbar mindre enn andre toppleiarar i verda, men likevel går det godt med norske bedrifter. Det er unikt at vi har klart å gjere det norske arbeidslivet tilgjengeleg for kvinner,  det bør vi også klare å gjere med leiarjobbane. Vi må berre ta kampen for å komme dit. Kampen for like muligheiter for kvinner og menn i arbeidslivet, ikkje via sosial dumping.

For så lenge kvinner flest tar ansvar for  hus, heim og familie, og dei færraste har ein mann på deltid, så vil ikkje kvinner nå toppjobben. Tida strekk rett og slett ikkje til for å vere på alle dei arenaene som er naudsynt for å nå opp. Eg er inga toppleiar, og ferie må jo alle ha, og i triangelet arbeid/politikk-familie-helse, så må noko vike. Denne gang kom artikkelen tre veker på etterskot.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 7. august 2015

Når personlig egnethet egentlig handler om kjønn!

Så er vi her igjen. Nok en gang er temaet kvinner i ledelse, eller rettere sagt mangel på kvinner i ledelse. Det pleier å dukke opp, sånn med jevne mellomrom. Argumentasjonen er den samme. Kvinner ikke har den rette utdannelsen, den rette erfaringen, ikke den rette viljen, ja til og med at vi ikke har baller. De tre første argumentene er blitt avvist, gang på gang. Det siste er det litt verre med, om det skal tolkes bokstavelig.

Denne gang startet det med at Statoil ansatte ny direktør. Tidligere i år har både Yara og Telenor skiftet ledere. Jobbene gikk til tre menn, til tross for at Næringsminister Monica Mæland hadde gitt tydelig beskjed om at det nå var ønskelig med en kvinne i en av disse stillingene.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. En av dem var Elisabeth Grieg, administrerende direktør i Grieg Internasjonal, som selv har erfaring fra tunge styreverv i blant annet Nordea, Statoil og Hydro. En twitter-melding, og senere et intervju i Dagens Næringsliv: Grieg sier til DN at selv om valgkomiteene sier de rette tingene, så velger de likevel veldig tradisjonelt. Det er bekymringsfullt. Etter 10-år med kvinnelig dominans i høyere utdanning, med kjønnskvotering i ASA-styrene og stadig flere kvinner med relevant erfaring, burde det ikke mangle på kvinnelige kandidater med relevant erfaring.
Svaret fra Svein Aaser, styreleder i Statoil, og ansvarlig for ansettelsen av ny direktør: «Jeg kjenner Elisabet Grieg. Hun er en kvinne med meningers mot, og det må hun få lov til», sier vell det meste om de nedlatende holdningene enkelte menn har til kvinner som ytrer seg. Problemet blir ekstra synlig når det er disse mennene som sitter som ledere i de styrene som skal ansette de nye lederne.

Marie Simonsen, i Dagbladet, kom med en sterk og presis beskrivelse av hvordan man, i mange år har funnet på den ene unnskyldningen etter den andre, for å unngå å ansette en kvinnelig leder, og nå er det vel ikke fler igjen.
En av de vanligste innvendingene er at kvinnene selv ikke ønsker slike stillinger.
Selvsagt er det mange som ikke ønsker det, men det gjelder både kvinner og menn. Det er nok få mennesker i Norge som ønsker å ofre det som skal til for å ha denne type stillinger, og med å utelukke kvinner, reduseres denne gruppen enda mer.
Noen ymter frampå at vi mangler «baller», men det gjør i tilfelle også de fleste menn, siden det er et begrenset antall mennesker som blir toppledere.

Selv jobber jeg i helsevesenet, nærmere bestemt i et av helseforetakene. Alle som har vært innom et sykehus vet at størsteparten av de ansatte her er kvinner, i Helse-Bergen, hvor jeg har tilgang på tall, er ca. 70 % av de ansatte kvinner. Jeg har ingen indikasjoner på at det er annerledes andre steder.
Det vil kanskje derfor overraske noen å høre at situasjonen på langt nær er annerledes her enn i resten av samfunnet.
Vi har fire regionale helseforetak, som alle har mannlig styreleder.
Av landets 21 helseforetak er det 6 kvinnelige styreledere, mens det kun er 2 kvinner som er administrerende direktører.

Premissene vi ansetter ledere etter
Det viser seg at ingen av de 10 største statseide selskapene har kvinnelige toppsjefer. Men siden det tross alt er kvotering sitter det flere kvinner i konsernledelsen. Disse har da ofte ansvar for stab og støttefunksjoner som HR, IT og kommunikasjon.
Dette til tross for at vi er blitt mange flere med rett utdanning, vi har erfaring fra mellomlederstillinger, vi har erfaring fra styrerommene, vi leder store organisasjoner i arbeidslivet, både på arbeidstaker og arbeidsgiversiden – som om ikke det trengs «baller» til det!
Problemet ligger ikke i mangel på kunnskap, eller mangel på erfaring, eller motivasjon, men i premissene vi ansetter ledere etter. Og før vi klarer å anerkjenne dette så vil det alltid være en middelaldrende hvit mann som er den mest kvalifiserte.
Professor Karin Thorburn ved Norges Handelshøyskole (NHH) har vært en av redaktørene for en utredning om yrke, karriere og lønn, sier at evalueringen er tydelig. Når en kvinne mangler bransjeerfaring, så er det en feil. Når en mann mangler det, er konklusjonen at «det kan en lære seg».
Videre sier hun at om en kvinnelig søker mangler en bestemt kvalifikasjon vil dette bli sett på som en mangel, om en mannlig søker mangler det samme blir det sett på som utviklingspotensialet.
Hodejeger Per-André Marum sier i et intervju i DN at kritikken rundt det at Telenor for at de ikke valgte en kvinnelig leder, ødelegger for en faglig diskusjon.
Argumentet for det er at det ikke er en kvalitet i seg selv å være kvinne.
Han kunne like gjerne påstått at der er en kvalitet i seg selv å være en mann.
Jeg skal her avstå fra og kommenter noen av påstandene.

I mars gjennomførte Markedshøyskolen, i samarbeid med Agenda en undersøkelse som viste at karrieremennesker blir dømt forskjellig alt etter kjønn. Studentene fikk i oppgave å vurdere to identiske lederhistorier og CVer, eneste forskjellen var at den ene personen het Hanne og den andre Hans.
Studentene likte Hanne dårligere enn Hans og syntes at Hanne var en dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen var navnene.
Det finnes også studier som viser at kvinner som ler mer enn fire ganger i et intervju ansees som useriøse, mens en mann som ler like mye ansees som morsom og sjarmerende.

Man kan kalle det hva man vil, glasstak eller diskriminering. Likebehandling og likestilling er det i alle fall ikke. Kvinner vurderes etter andre kriterier enn menn, og når alt kommer til alt så er det personlige egenskaper det som veier tyngst i en ansettelse. Til nå er det menn som har fått definert hva disse personlige egenskapene er. Før vi erkjenner at det er slik, får vi aldri gjort noe med det.
Vi må ta en åpen debatt om hva disse egenskapene er, og hvorfor de er viktige, slik at de kvinnene som ønsker det kan lære seg disse. Og frem til vi har endret denne kulturen må det hardere lut til. Det er bare kvotering som ser ut til å fungere. Og vi kan starte som regjeringen, utvide kvoteringsordningen til også å gjelde roller, ikke bare antall i styrer.

For det å skaffe seg baller er utelukket!

 

 

Innlegget ble publisert i BT 12. juni 2015

 

Alvorlig talt, justisminister, hvor inhuman går det an å være?

Midt i fellesferien har regjeringens lagersjef og hans sekretær igjen begynt å røre på seg. Men de har nok ikke tatt høyde for at det er et storting de må forholde seg til, og at flertallet her ikke er helt enig med dem. Det kan se ut som om de har brukt litt tid på å finne ut hvordan de kan «tolke» vedtakene, og i fellesferien passet det å sette i gang med sine nye tiltak.

Det humane Norge pustet lettet ut da stortingsflertallet gikk sammen og bestemte at de afghanske kamptolkene skulle få muligheten til og søken om beskyttelse her i Norge. Det burde egentlig vært en selvfølge. Tolkene satte livet og helsen, til både seg og familien sin, på spill, for å hjelpe norske soldater, i en krig hvor de fleste av ofrene er fra sivilbefolkningen.

Vi dolker bare ikke mennesker som har hjulpet oss i ryggen, ved «å overgi» dem til fienden.

Onsdag kom nyheten om at kamptolkene får opphold på bekostning av kongolesiske krigsflyktninger. Stort sett kvinner og barn som med stor sannsynlighet har vært utsatt for store traumer, som seksuelle overgrep og menneskehandel, både fra myndighetene og militsgruppene i hjemlandet og i flyktningleirene.

De siste tre årene har nær 500 kongolesiske overføringsflyktninger blitt hentet til Norge fra FNs flyktningleirer i nabolandet Uganda, og i høst var det planlagt et nytt uttak av voldsutsatte kvinner og barn fra det krigsherjede området.

Men i et kvotebrev fra Justisdepartementet til Utlendingsdirektoratet datert 6. juli, gjengitt i Aftenposten, viser det seg at regjeringen velger å bruke de 150 plassene for å fylle Stortingets vedtak om å ta imot afghanske tolker og deres familier.

For i verdens rikeste land må vi jo prioritere, vi har jo umulig plass til dem alle. Vi snakker tross alt om ca. 200 afghanere og 150 kongolesere.

Hver gang det skal prioriteres, taper kvinner og barn. Regjeringen har igjen begynt å tvangsutsende barnefamilier til Afghanistan, til tross for heftige protester fra afghanske myndigheter, som sier at landet er farlig, spesielt for jenter.

Denne regjeringen gikk til valg på at de skal sende ut kriminelle innvandrerne, men når de ikke klarer det, sender de ut barnefamilier. Ja, det oser av handlekraft når de deporterer barnefamilier og nekter beskyttelse for voldtatte kvinner og barn.

 

Innlegget ble publisert i BT: 17.jul. 2015

Hvem skal redde barna, Knut Arild?

Mandag 30. september 2013 sto KrF leder Knut Arild Hareide og triumferte på TV, sammen med Venstreleder Trine Skei Grande. «Det SV har prøvd på i åtte år, har vi fått til på 14 dager.»

Noen dager senere var han ute i alle medier og beklaget. Beklagelsen ble godtatt. Vi har vel alle opplevd at munnen kan løpe av med oss, når vi tror vi har skutt gullfuglen. Og siden saken er et felles hjertebarn tenkte mange SV-ere som meg, at Knut Arild og Trine godt kan få æren, bare barna blir «reddet».
Engangsløsning for lengeværende barn ble presentert som den store redningen, men viste seg til slutt og bare skulle omfatte ca. 170 barn – men vi jublet for de 170.

Sendes ut av landet
Disse 170 skulle få muligheten til å prøve sakene sine på nytt. Mange av oss mener man da burde satt sakene i bero, mens man ventet på forskriftsendringen. Men til stor overraskelse for oss alle ser vi at den ene barnefamilien etter den andre blir sendt ut, enten før de får sjans til å sende inn saken sin på nytt, eller mens den faktisk er inne til ny behandling.
Jeg har selv prøvd å få tak i rett statistikk for å få bekreftet mistanken min, men det har ikke vært så enkelt. Så våkner vi til nyheten om at mistanken vår dessverre er sann. Den nye regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre har sendt ut 484 asylbarn!

Har Frp vunnet?
484 barn! Det er 162 flere enn i tilsvarende periode i fjor. Hva skjer, Knut Arild og Trine? Har dere resignert? Har Frp vunnet?
Dette ser jo aldeles strålende ut for Frp når de skryter av sin handlekraft og viser til antallet utsendte med ulovlig opphold. Det er jo dette de har lovet.
484 barn blir her definert som ulovlige! Ingen av dem har fått prøvd saken sin på selvstendig grunnlag, så hvordan kan de defineres som ulovlige?
For Frp sin del er jo dette genialt. Er man kun opptatt av antall utsendte så må jo barnefamilier være et funn, da øker jo tallene raskt. For oss som er opptatt av barnas beste er dette en katastrofe.

Si unnskyld
Så kjære Knut Arild. Du trenger ikke si unnskyld til SV, men si veldig gjerne unnskyld til asylbarna.
Og til både Trine og Knut Arild. Hvis dere virkelig mener at asylbarnas fremtid er en av de viktigste sakene deres, så er tiden nå inne til at dere kommer på banen og bruker den makten dere sa dere hadde. Redd disse barna!

Innlegget ble publisert i BT 06.okt. 2014