Kommentar til innstilling til ny partileiing i SV

Innstilling til ny partileiing i SV kom i dag fredag 17.02.17. Her er mine kommentarar:

– Valkomiteen har gjort ein slett jobb. Denne innstillinga kan ikkje stå. Eit fleirtal beståande av tre kvite menn under 40 på topp i partiet representerer ikkje den bredda SV som feministisk parti består av.
– Delt innstilling på partisekretær, begge menn. Dette viser dessverre at i feminist- og kvinnepartiet SV så er det veldig lett å finna mannlege toppkandidatar, men vanskeleg å finna kvinner. Det er et problem for partiet.
– Innstillinga er eit symptom på at partiet har ein stor jobb med å motivere og støtte dyktige kvinner til å ta topposisjonar, og at vi som organisasjon ikkje er unnateke dei strukturane som hindrar at kvinner tar like stor del i politikken som menn.

Marthe Hammer
Kvinnepolitisk leiar i SV
97672203

SV og MDG sine forslag til E39

Høyring til statlig kommunedelplan for E39 var oppe til behandling i Utvalg for miljø og samferdsle 08.02.17

BA skriver om saken og viser til den gledelige nyheten at det er bevegelse i Ap, Krf og Sp i denne saken.

SV og MDG hadde fellesforslag i møtet, som under:

  1. Fylkesutvalet meiner statleg kommunedelplan for E39 ikkje gir eit godt grunnlag for vidare planlegging av E39 på strekninga Stord-Os.
  2. Planen er i strid med vedtekne regionale og nasjonale klimamål i Klimaplan for Hordaland,  samt nasjonale målsettingar i Klimaforliket og Paris avtalen.
  3. Planen har ikkje tilfredsstillande løysingar på følgjande problemstillingar:
    1. Plandokumentet viser at prosjektet ikkje er lønsam. Det går fram at prosjektet Stord-Os er rekna å ha ein netto nytte tilnærma lik 0. Dette til tross for at ein har lagt til grunn ein særs kraftig trafikkauke ved nytt samband (ca. femdobling).
    2. Kommunedelplanen for E39 Stord – Os fører til uakseptabel øydelegging av verdifull natur i Sunnhordland, over Bjørnafjorden og i Stord, Tysnes og Os.
    3. 40 viktige naturtypar av nasjonal og internasjonal verdi, som vi har eit særleg forvaltningsansvar for verta råka, deriblant fleire regnskogområde på Tysnes. Prosjektet står førebels i sterk kontrast til den nasjonale måla om å redusera den negative utviklinga på trua artar og naturtypar jf. Meld. St. 14 (2015-2016).
  4. Fylkesutvalet etterlyser ein betre visualisering, herunder 3D-film, av dei omfattande landskapsinngrepa ein firefelts motorveg vil føra til i dei sårbare kystområda.
  5. Utbygging av E39 vil føre til meir trafikk inn mot Bergensområdet og gjere det vanskelegare å få gjennomført ambisjonane om nullvekst i biltrafikk i byområdet. Fylkesutvalet meiner dette aukar behovet for ei samordna areal- og transportpolitikk for Bergensområdet.
  6. Fylkesutvalet ber departementet om å stogga all planlegging av fjordkryssing av Bjørnafjorden i samband med E39 Hordfast
  7. Fylkesutvalet ber departementet / Statens vegvesen gjera ny utgreiing om alternativ E39 tofelts trafikksikker bruksvei via indre trasé med gode løysingar for gang-, sykkel- og kollektivtrafikk, samt eit alternativ for miljøvenlege ferjer.
  8. Fylkesutvalet meiner vidare planprosess bør gjennomførast som ein kommunal planprosess.
  9. Fylkesutvalet meiner at prosjektets skisserte kostnadar er uakseptable og vil stå i vegen for andre viktige prosjekt i fylket. Det er i tillegg knytt høg usikkerheit til storleik og risiko ved ein eventuell framtidig fylkeskommunal garanti til prosjektet. 

Det er flott med bevegelse fra Ap, Krf og Sp i E39 saken, dette viser at all motstand som har vært mobilisert i denne saken gir resultat. Vi håper at de kommer oss i møte med noen av de viktigste formuleringene i forslaget over.

For SV var det ikke aktuelt å gå for forslaget fra Ap, Krf og Sp i møtet slik det ble presentert i MISA, se protokoll.

Protokollmerknad:

«MDG og SV arbeider videre med saken frem til fylkesutvalget for å se om det lar seg gjøre å komme frem til et bedre helhetlig høringssvar»Marthe-Hammer_large
Saka har vore til behandling i kommunestyret i Os og Stord. Her er det som vart fremma der:

Kvinnekampen er ikke død

Profilbildet     Mariann

Samme dag som president Trump signerer en lov om å forby amerikanere å gi penger til organisasjoner som jobber med prevensjon og abort, velger Lone S. Løvaas å erklære at kvinnekampen er over.

Ingenting hadde gledet oss mer enn om vi kunne feiret denne seieren. En seier vi har jobbet for hele vårt tenkende liv. Dessverre er kampen langt fra over. Våre hardt tilkjempede rettigheter er under stadig sterkere press. I flere land, også i Europa, innskrenkes kvinners rett til selvbestemt abort. For tre år siden måtte vi ut i gatene for å demonstrere mot vår egen regjerings forslag om å gi leger reservasjonsrett og mulighet til å slippe å forholde seg til norske kvinners lovfestede rett til abort.

Løvaas argumenterer for at feminismen nå handler om frihet. Som om feminisme ikke alltid har handlet om frihet. Frihet til å elske den man vil, frihet til kontroll over egne penger, frihet til å velge utdanning og til å delta i politisk aktivitet. Så hvem er denne nye kampen for? For man må jo anta at hun mener alle verdens kvinner i dag har fullstendig frihet, siden feminismen nå handler om andre enn kvinners rett til frihet.

Dette faller på sin egen urimelighet.

I Kina og India legges jentebarn fremdeles ut for å dø, ikke fordi de føler seg som jenter, men fordi de faktisk er jenter, og dermed allerede ved fødsel er mindre verd. 200 millioner kvinner og jenter lever med lemlestede underliv. Jenter kjønnslemlestes fordi de en dag skal bli kvinner.

Når det gjelder prostitusjon og trafikkering snakker vi om en industri nærmest uten sidestykke. Handel med kvinner og barn gir enorm profitt, bare overgått av illegal våpenhandel og narkotika. Denne scenen har Julie Bindel oversikt over, og er helt i front på, internasjonalt. Hun mener den nordiske modellen som kriminaliserer kundene, sexkjøpsloven, er veien å gå. Hun forsker på dette og drar rundt i verden for å fremme denne fremgangsmåten for å bekjempe prostitusjon. Hun er farlig for dem som lever av å selge kvinners og barns kropper, og hun er farlig for dem som ønsker å kjøpe seg tilgang til kvinners og barns kropper.

Kvinnebevegelsen har i alle år kjempet for likhet for alle undertrykte grupper, men ikke frihet for noen på bekostning av andre.

Ingen skal utsettes for vold, overgrep eller forfølgelse. Det er kvinnebevegelsen enig om. Samtidig må vi se hvor de politiske skillelinjene går.

To ting blir gjentatt som et mantra av meningsmotstanderne våre i denne saken.

Det ene er at transfolk er overrepresentert i prostitusjon. Da må vi spørre, hvor får Løvaas dette fra? 87 prosent av mennesker i prostitusjon i Europa, er kvinner, 6 prosent er transfolk og 7 prosent er menn. Dette er tall hentet fra TAMPEP 2009 Mapping report. Alderen til mennesker i prostitusjon er i hovedsak mellom 13 og 25 år. Da er det trygt å påstå at den store gruppen i prostitusjon er kvinner – kvinner og barn.

Det andre mantraet er at Julie Bindel driver hatprat og vold mot transfolk. Tilfelle er, at internasjonale transaktivister er svært aktive på å motarbeide all regulering av prostitusjon og svært tydelige i sin motstand mot kriminalisering av horekunder. Da vil de havne på politisk kollisjonskurs med Bindel og norsk kvinnebevegelse. Dette gjenspeiler seg i ordskiftet.

Det er flott at ungdom er opptatt av solidaritet på tvers av undertrykte grupper, det har kvinnebevegelsen alltid vært. Men det er viktig å huske på at dette ikke er en konkurranse der funksjonsnedsettelse konkurrerer mot etnisitet, men en innsikt i at vi er posisjonert innenfor ulike maktstrukturer. Vi har ulikt utgangspunkt avhengig av kontekst og samvirke av flere diskrimineringsgrunnlag øker risikoen for diskriminering. Men de ulike grunnlagene diskrimineres også nettopp på grunn av et spesifikt grunnlag. Kvinner diskrimineres fordi de er kvinner. Vi vil også minne om at kjønn ikke er en minoritetskategori, men en faktor som inngår i diskriminering på tvers av øvrige diskrimineringsgrunnlag.

Selv om mange av våre kamper er mot felles maktstrukturer, er det også noen kamper der de diskriminerte gruppene skiller seg fra hverandre. Vi har ikke alltid felles sak og felles mål. Noen ganger vil vi stå mot hverandre. Dette må alle respektere.

Kvinnekampen er på ingen måte vunnet. Det er symptomatisk at alle undertrykkingsgrunnlag skal ha en stemme i debatten, bortsett fra kvinner som kjemper kvinnekamp. Har vi hørt det før? Patriarkatet er heller ikke glad i oss.

 

Svarinnlegg i Klassekampen 01.02.2017 av Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV og medlem av kvinnepolitisk utvalg og Mariann Fossum, medlem av Bergen SV og tidligere med lem av kvinnepolitisk utvalg

 

 

Det splittende spørsmålet

Marianne Sæhle

SVs Kvinnepolitiske utvalg har denne helgen arrangert sin årlige Kvinnekonferanse. Vi inviterte i år Julie Bindel og Rachel Moran til å snakke om sexkjøpsloven. Både Bindel og Moran har ved flere anledninger holdt innlegg om sexkjøpsloven i Bergen, uten protester. Vi var derfor ikke forberedt på reaksjonene som kom på invitasjonen av henne til SVs Kvinnekonferanse. Vi inviterte ikke Bindel for å provosere, vi inviterte henne for å snakke om sexkjøpsloven.

Bindel oppfattes som en kontroversiell innleder og som transfob. Og selv om Bindel har tatt aktivt avstand fra hatefulle ytringer og trusler mot transpersoner, så følte mange i SV, LHBT-miljøet i SV og våre sympatisører seg støtt av at vi inviterte henne til konferansen. Vi tok derfor beslutningen om å avbestille Bindel.

Debatten videre bør ikke være en debatt om Bindel. Dette er vår debatt nå, og den griper inn i kampen om sexkjøpsloven, og vår forståelse av kjønn.

Reaksjonene på Bindel går parallelt med en kritikk av og kamp mot sexkjøpsloven. Julie Bindel er ikke alene, også Janice Raymond ble trukket av Likestillings- og diskrimineringsombudet som innleder om sexkjøpsloven i 2013 etter anklager om transfobi. To dyktige kvinner som uttaler seg om vold mot kvinner, som taler pornoindustrien midt imot, og som også uttaler seg om forståelsen av kjønn, får begge et internasjonalt stempel som transfobe som gjør at de ikke kan snakke på arrangement om sexkjøpsloven. Dette er del av et internasjonalt politisk angrep mot sexkjøpsloven, som i Norge kommer best til syne gjennom at organisasjoner som FRI og Amnesty International, som til tross for sitt utrettelige arbeid for frihet og menneskeverd, de siste år har vedtatt å fjerne sexkjøpsloven. Dette er ikke et skritt i riktig retning, verken for menneskeverdet, for menneskers rett til å leve som den de er uten diskriminering, uavhengig av kjønn, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, eller for kvinners posisjon og stilling i verden. Det er derimot en stor seier for menns vold mot kvinner, den internasjonale sexindustrien og for dem som mener de har en rett til å kjøpe et annet menneske. Og argumentasjonen i begge organisasjonene er delvis basert på nettopp prostitusjon blant transpersoner.

Så vil mange si at reaksjonene på Bindel ikke handler om sexkjøpsloven, men om hennes ytringer. Bindel beskyldes for å være transfob i tekster der hun problematiserer at enhver som føler seg som en kvinne skal ha rett til å bli oppfattet som kvinne i alle livets sammenhenger. Kvinners erfaring som nettopp kvinner har vært grunnlag for kvinnebevegelsen og feministisk organisering. Vi har begge vært forkjemper for diskrimineringsloven om seksuell orientering, som SV innførte i regjering. Dette er en av mange seire i rekken av SVs lange kamp for seksuell frigjøring og retten til å være den du er. Den sier at «diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt». Men forståelsen av kjønnsidentitet kan utfordre hele fundamentet for kvinnebevegelsen. For kvinnebevegelsen har kjempet for kvinners stilling i samfunnet.

Hvordan forstår vi diskrimineringsloven om seksuell orientering når «kjønn» stilles opp mot «kjønnsidentitet»? Et av eksemplene som brukes for å vise at Bindel er transfob, er at hun problematiserer at en person med kjønnsidentitet som kvinne, men som er utstyrt med en mannskropp, ønsker å komme inn på et krisesenter for kvinner. Hun viser til et tilfelle i Canada der en person med kjønnsidentitet som kvinne endte opp med å voldta to kvinner på samme senter. Krisesentrene har over lang tid blitt bygd opp av kvinnebevegelsen for å beskytte kvinner mot menns vold. Hvis en av oss hadde vært leder for et krisesenter i Norge, og ble stilt ovenfor dette valget, så hadde nok vi også satt de utsatte kvinnenes opplevelse av trygghet foran en person med kjønns­identitet som kvinne. Er vi da transfobe? Og er kvinnebevegelsen transfobe ved at de kjemper for særegen beskyttelse for kvinner?

Diskrimineringsloven har også forbud mot trakassering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, altså «ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Har vi trakassert ved å skrive det vi har skrevet her? Den breie og solidariske venstresida må ta en debatt om hvordan meningsmotstandere skal møtes.

Internasjonalt ser vi at angrep på kvinners rettigheter, abort og reproduksjon går hånd i hånd med angrep på LHBT-befolkningens rettigheter, og vår påstand er at der kvinnebevegelsen står sterkt, er også de største fremskrittene for LHBT-befolkningen kommet. Samtidig er det et dilemma når kvinnebevegelsens største seire blir truet, og kvinnebevegelsens kamp for kvinner som kjønn blir utfordret av kjønnsidentitet.

Kampen mot sexkjøpsloven handler om retten til å kjøpe et annet menneske. Vi mener at uavhengig av kjønn, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, så gir det deg ikke retten til å kjøpe et annet menneske. Som sosialister så vet vi hvordan maktforholdet endrer seg når det handler om penger og kjøp og salg. Dette maktperspektivet må alltid være der.

Kampen mot vold mot og salg av kvinner er kanskje den viktigste saken akkurat nå, og SV vil fortsette, med uforminska styrke, å jobbe for å bevare og styrke sexkjøpsloven.

Innlegget er skrevet av Marthe Hammer, Kvinnepolitisk leder i SV og Marianne Sæhle, medlem i Kvinnepolitisk utvalg i SV og programansvarlig. Innlegget sto på trykk i Klassekampen 17. januar.

Fjordens miljøpris

Skyss har nyleg tildelt kontrakt for sju ferjesamband i Hordaland til Fjord1. Fjord1 har plikta seg til å redusere energibruken med heile 60 prosent og CO2 utsleppa med heile 87 prosent i høve til utsleppa i dag. Med miljøkrav på ferjeanboda reduserer fylkeskommunen CO2-utsleppa med mellom 35 000 og 55 000 tonn CO2-ekvivalentar frå 2020. Det er betydeleg. For desse anbodskrava vart Hordaland fylkeskommune og Skyss tildelt Zerokonferansen sin miljøpris for nokre veker sidan. Det er ein fortent pris.

Klimagassutsleppa frå Hordaland har stege frå kring 4 mill. tonn CO2-ekvivalentar i 1991 til nesten 5 mill. i 2015. Det utgjer i underkant av 10 tonn per innbyggjar. I lågutsleppssamfunnet kan utsleppa ikkje overstige 2 tonn per innbyggjar.

I 2015 sto fylkesvegferjene for eit større CO2-utslepp enn all bussdrifta i Hordaland til saman. Ferjedrifta sto for 42 prosent av dei totale CO2-utsleppa frå kollektivtransporten i Hordaland. Klimafotavtrykket til fylkeskommunen sjølve er 0,4 mill. tonn CO2-ekvivalentar, knytt hovudsakleg til byggeverksemd og transporttenester.

Alle partia på Stortinget, fylket og lokalt er ofte einige om ambisiøse målsettingar om utsleppsreduksjonar og klimamål.  Og det same gjeld denne saken. Dette er ein miljøpris som har vore drevet fram politisk, tverrpolitisk. Over fleire år har ein gjennom tverrpolitiske vedtak klart å få nedfelt ambisjonar som la grunnlaget for det resultatet som ein ser denne hausten. I det avgjerande anbodsvedtaket i januar 2016, så var det politikarane som auka miljøkrava. Hadde administrasjonen sitt framlegg fått fullt gjennomslag ville ikkje Zeroprisen gått til Hordaland fylkeskommune i 2016. I administrasjonen sitt framlegg var utsleppsreduksjonen kun på 35 prosent, og ikkje over 50 prosent, som vart kravet etter den politiske handsaminga.

Men det er slik at det å stille miljøkrav har ein pris, ikkje berre ein miljøpris, men og ein kostnad. Om lag 100 mill årleg i auka driftsutgifter. Det er betydeleg for ein fylkeskommune som allereie har tatt store investeringskostnadar med bygging av bybanen. Og 100 millionar er berre for rutepakke 1, no står både rutepakke 2, 3 og 4 for tur.

Og nettopp denne kostnaden er det som ofte gjer at ambisiøse og uforpliktande klimamål vert nettopp det, urealistiske og ikkje realiserte. For det er enkelt å ha tverrpolitisk semje om ambisiøse mål om utslippsreduksjon, men ofte veldig vanskeleg når det konkret skal vedtakast og forpliktingane kjem.  Siste vekers såpeopera om statsbudsjettet er illustrativt nok. Det er derfor alltid dei som sit i maktposisjonen som må ta konsekvensane for denne ekstrakostnaden. Fleirtalskonstellasjonen i fylket beståande av Ap, Sp, Krf og SV var villig til å ta denne risikoen og det er eg veldig nøgd med. For det er ofte fint å sitte i opposisjon og vere ambisiøs, men verre å vere den som må prioritere det i budsjettet.

Høgre og Frp i fylket var tydeleg på at dei ønskja å vere med på det mest ambisiøse klimavedtaket når det kom til ferjeanboda, men eg er jammen ikkje sikker på om det same hadde skjedd om dei sjølv satt ved makta. Dette fordi at dei same partia sine regjeringsmedlemmar fremmer eit statsbudsjett der det ikkje er avsett ei ekstra krone til nye miljøkrav i ferjeanboda, og ingen konkrete økonomiske forsikringar frå regjeringa som kunne letta risikoen for fylkeskommunen. For kva ville Høgre og Frp gjort om dei sjølv måtte ta ansvaret for rekninga som kom utan ekstratilskot frå staten?

Det å sette tøffe miljøkrav i anboda er noko av det beste miljøtiltaket som Hordaland sjølv kan gjere. Det er i anbodsprosessane at fylkeskommunen har handlingsrom til å stille nye og meir ambisiøse krav til materiell og utslepp. Løysinga på å få kollektivtransporten over på meir miljøvennleg teknologi vil ikkje ligge i å satse på ei enkelt løysing, men ein kombinasjon av fleire teknologiar. Marknaden er i rask utvikling og operatør har best kjennskap til teknologiane.

Med Zeroprisen har Hordaland fylkeskommune, som landets nest største ferjefylke, gått foran, og vist veg for eit nytt teknologiskift innan ferjetransporten. Dette er framtida. Da er det viktig at ansvarlege politikarar er ambisiøse, også når det faktisk skal verte avgjort og ikkje berre i festtalane.

(Innlegget sto på trykk i BT. 16. desember 2016)

Ingen krigsalibier her

I kronikken «Et feministisk krigsalibi» svarer Berit von der Lippe, professor ved Handelshøgskolen BI og Kirsti Stuvøy, førsteamanuensis ved NMBU på vårt utspill om en feministisk utenrikspolitikk. Innlegget er skrevet som en kritikk, men vi leser det som et innspill, eller rett og slett en støtte – for oss synes det som om vi egentlig er helt enige. Selvsagt må en feministisk utenrikspolitikk være både global og maktkritisk.

Von der Lippe og Stuvøy kritiserer det internasjonale paradokset der økt fokus på institusjonalisering av kvinners rettigheter i freds- og sikkerhetspolitikken står i grell kontrast til den krigføring og militarisering som har funnet sted i samme tid, og som har gjort mange kvinners (og menns) liv mer usikre enn på flere tiår. Det er et veldig viktig paradoks som kronikkforfatterne retter søkelyset mot.

Vi deler von der Lippe og Stuvøys synspunkter og tar til orde for antimilitarisme og nedrustning. Vår motstand mot Nato, krigføring og våpeneksport handler om å skape en fredeligere verden. Og som kvinnepolitisk utvalg ønsker vi å videreføre SVs lange arv som den eneste reelle utenrikspolitiske opposisjonen i spørsmål om internasjonal krigføring, å videreføre vår kritikk av maktstrukturer og krigspolitikk, samtidig som vi viderefører og forsterker det mangeårige arbeidet som er gjort på kvinners stilling og det feministiske perspektivet i fred- og sikkerhetspolitikken.

Og vi velger også å fokusere på vårens viktigste stortingssaker innen dette feltet, nemlig våpeneksportmeldingen. SV er eneste parti på Stortinget som er mot våpeneksporten til Saudi-Arabia. Det fikk vi bekreftelse på sist vår, og denne saken er også det ferskeste eksempelet på nettopp dobbeltmoralismen som Høyre- og Frp- regjeringens «kvinnevennlige freds- og sikkerhetspolitikk» står for. Det kan ikke være slik at vi snakker varmt om kvinners stilling i sikkerhetspolitikken i festtaler, og så selger vi våpen til et av verdens verste kjønnsapartheidregimer.

Vi stusser derfor litt når von der Lippe og Stuvøy nevner at vi burde ha vært kritisk til våpeneksport til Yemen og Saudi-Arabia, når dette var en del av hovedbudskapet vårt.

Vi advarer også mot at feministisk utenrikspolitikk blir noe vi nevner i festtaler eller som måles i antall kvinnelige FN-topper. En feministisk utenrikspolitikk handler om å styrke kvinners situasjon verden over, særlig de som står svakest. Men også å styrke kvinners egen kamp i egen hverdag.

Innlegget er skrevet sammen med Ingvild Reymert og sto på trykk i Klassekampen 2. september 2016

Sexkjøpslova – ein bauta

BT skriv i sin leiarartikkel at når det gjeld sexkjøp så bør det «prinsipielle argumentet bør veie tyngst. Sex, mot betaling eller ikke, påvirker ikke andre enn de involverte.». Det er stor forskjell mellom sex utan betaling og sex mot betaling. Det er den prinsipielle forskjellen som BT hopper bukk over. Den makta det ligg i å kunne kjøpe eit anna menneske er formidabel. Ein vil aldri vite kva som eigentleg var grunnen til at kvinna seljer sex, var det fordi ho ikkje hadde noko anna val.

Og eg skriv kvinna som seljer sex. Det er omlag 40-42 millionar i prostitusjon på verdsbasis. Omlag 80% av dei som sel sex er kvinner. Det er det store fleirtalet, å ikkje påpeike dette, er å underslå eit faktum, og av mennene som sex er diverre for mange av dei barn, unge gutar og unge vaksne. Prostitusjon er eit mannsproblem, omlag 95-98 % av dei som kjøper sex er menn. Det er dei som opprettheld etterspørselen, som betalar for at så mange kvinner og barn vert utnytta. Bergens Tidende sin leiar er først og fremst eit forsvar for at i vårt moderne Noreg, så skal menn fortsatt få kjøpe kvinner sine kroppar.

BT tar på leiarplass til orde for ein liberalisering av dette feltet som eg trur BT ikkje forstår rekkevidda av. Ikkje berre vil ein sexkjøpslova til livs, ein vil også fjerne hallikparagrafen. Og har ein sagt dei to, kjem fort kravet om å gjere prostitusjon om til sexarbeid, og regulere dette som alt anna arbeid. Dette er eit feilspor som Noreg ikkje treng å gjere. Dette er allereie prøvd ut i både Tyskland og Nederland, med dårlige resultat. Intensjonen har vore å betre vilkåra for menneske i prostitusjon, men ein ender opp med å auke omfanget av prostitusjon. Kun 5 % av dei prostituerte i Nederland er registrert som sexarbeidarar, skriv den nederlandske avisa The Spectator. I det store uregulerte markedet har ein kvinner og barn som er utnytta i internasjonal menneskehandel. Prostitusjonsverksemda fungerer i både Tyskland og Nederland som ein lovleg kvitvaskingsindustri for anna organisert kriminell verksemd. Pengar i omløp frå narkotika, våpen og annen mafiaverksemd vert gjennom den liberaliserte sexindustrien enkelt skjult. Alle som er oppteken av kriminalitetsførebygging må få augo opp for at liberaliseringslinja ikkje er vegen å gå.

BT forsøker å så tvil om sexkjøpslova har fungert. Lova fungerer, og det vart også stadfesta av evalueringsrapporten frå Vista Analyse. Formålet med lova var å endre haldningar, redusere etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon, og vere med på å forhindre at kvinner og menn drives til prostitusjon eller vert utsatt for menneskehandel. Lova har heilt klart redusert etterspørselen og dermed markedet for prostitusjon i Noreg, med klar nedgang i prostitusjonsmarkedet. Lova har gjort det vanskeligare å utnytte kvinner i prostitusjon i Noreg og gjort det vanskeligare for menneskehandlarar å oppretthalde verksemda si. Eit eksempel frå rapporten er EXIT-gruppa til politiet i Bergen, som først og fremst har prioritert å jobbe med menneskehandelsaker. Her var sexkjøpslova ein føresetnad for å få domfelt bakmenna i ei stor menneskehandelsak. Rapporten viser også at i dei landa som har kriminalisert sexkjøp er det minst omfang av menneskehandel, mens dei landa som har liberalisert er det mest.

Den store sexindustrien undergrev vår oppfatning av likestilling, likeverd og menneskesyn. For hovudpoenget med, og grunnleggande for, sexkjøpslova er den haldningskapande effekten. Lova seier at det ikkje er riktig å kjøpe et anna menneske – og utnytte eit anna menneske. Og sjølv om det tar tid å få stadfesta om haldningar er endra så er det gode signal som kjem som resultat av lova. Færre unge meiner det er riktig å kjøpe sex i Norge etter innføringa av lova, og spesielt gledelig er det at dette gjelder unge menn. Etter at lova vart innført er det også eit fleirtal i befolkninga som støtter ho. I staden for ein «forspilt muligheit» er dagens sexkjøpslov ein bauta over eit likestillingsland som i 2008 gjorde det klart at det å kjøpe eit anna menneske ikkje er rett.

 

(Innlegget sto på trykk i BT 16.juli 2016)

Tilbake til start!

Forfatter: Marianne Sæhle, politisk nestleder i Hordaland SV

Er det for mye forlangt at politikerne tar ansvar for gjennomføringen av sine egne vedtak?

Dette er spørsmålet jeg sitter igjen med etter torsdagens avstemning i Stortinget, der flertallet bestående av Ap, V, MDG, H OG Frp, stemte nei til at Stortinget skulle ha siste ord angående nedleggelse av akuttkirurgi ved lokalsykehusene.

Man kan ha mange meninger om foretaksmodellen som styringsform for helsevesenet, men da den ble innført så var en av hovedideene at lokale politikere skulle sitte i styrene og ansvarliggjøres for helsetilbudet til befolkningen i sin region.

Da den nåværende regjeringen overtok var de raske med å bytte ut politikerne med «profesjonelle» styremedlemmer, ofte fra det private næringslivet.

Disse er nok dyktige på sine felt, men de er aldri valgt av befolkningen, og har ingen naturlige møtepunkter med befolkningen.

Dermed mistet innbyggerne muligheten for en direkte dialog med styremedlemmene.

Gleden var derfor stor fra min side da helseminister Bent Høie (H) la fram den nye nasjonale helse- og sykehusplanen, hvor han slår fast at det igjen skal tas en mer direkte politisk styring.

I den samme planen nevner han også fem lokalsykehus, som etter hans kriterier bør miste sin akuttfunksjon.

Protestene lot ikke vente på seg, man gikk i fakkeltog, det ble skrevet  avisinnlegg og stortingspolitikerne fra de forskjellige regionene engasjerte seg.

Spørsmålene fra Stortingets talerstol blir mange og krasse.

Etter en ny runde sier Høie plutselig at det er foretakene selv som må bestemme eventuelle nedleggelser, han har bare lagt kriteriene.

Igjen har altså politikerne skjøvet ubehagelige avgjørelser nedover.

Og her er vi ved kjernen i mitt innlegg. Det handler ikke om hvilke sykehus som skal beste, men om hvem som har ansvaret for avgjørelsen.

Jeg har derfor deltatt i noen diskusjoner på Facebook, for å prøve å få dette tydeliggjort.

Den 4. mars diskuterte jeg temaet med Kari Kjønaas Kjos, fra regjeringspartiet Frp, og leder av Helse- og omsorgskomiteen. I denne diskusjonen skriver Kjos at «helseministeren har siste ord, og han må informere stortinget først. Det betyr politisk debatt om større endringer»

Jeg fortsetter da med et oppklarende spørsmål «Betyr dette at å fjerne akuttkirurgi er en større endring og må opp til debatt i Stortinget?…..»

Kjos» kontante svar til meg er «ja»

Så bra! Endelig et tydelig svar. En politiker som påtar seg det ansvaret befolkningen har gitt henne!

17.3. stemte Kjos, sammen med flertallet nei til SVs forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at større endringer, slik som forslag om å fjerne akuttkirurgi fra et sykehus, behandles i stortinget.»

Så da er vi tilbake til start:

«Politikere som fattet upopulære, men svært nødvendige tiltak, som de ikke vil stå ansvarlig for, men forlanger av andre skal gjennomføre!»

Innlegget ble publisert på BT 24.mars 2016

Bergen like modig som Sandnes?

Sandnes har lagt veien åpen for at alle byer i Norge kan bli strippefrie, og 10. mars skrev BT at det nærmer seg flertall i bystyret for å stenge kranene til strippeklubbe After Dark i Bergen.

Vi er mange som håper det kan skje, ettersom vi vil ikke lenger bo i en by som har gått ut på dato. For det er både gammeldags og pinlig å redusere kvinnekropper til en vare.

12. februar 2016 satt Høyesteretts ankeutvalg punktum ved å avvise anken fra strippeklubben Money Talks. Striden startet da Sandnes kommune nektet strippeklubben skjenkebevilling. Kommunen begrunnet det med at et slikt konsept ikke var forenlig med den profilen og det omdømmet Sandnes kommune ønsket å ha:

”Et slikt konsept vil heller ikke være forenlig med den likestillingsprofil Sandnes kommune ønsker å forbindes med, og anses også uheldig når det gjelder barn og unges opplevelser av bylivet.”

Rusavhengighet kobles direkte

Norsk arbeidsmiljølov slår fast at arbeidstakers integritet og verdighet skal ivaretas. Rapporten som FAFO gjennomførte på bestilling av den rødgrønne regjering i 2011, avslørte at strippere får provisjon på det gjestene drikker sammen med dem. Drikken er høyt priset, og stripperne må sitte ved bordet så lenge det er drikke på bordet. Man vet at mange strippere nevner nettopp omfanget av rus og alkohol som et stort problem. Man vet også at mange av dem utvikler rusavhengighet. En rusavhengighet som kan kobles direkte til stillingsinstruksen. Like lite som integritet og verdighet, ser det ut som om helse spiller noen rolle. Det er uholdbart.

Vi vet lite om de reelle arbeidsforholdene i strippebransjen. Av mandatet til rapporten framgikk det tydelig at regjeringen ønsket en redegjørelse av blant annet følgende: Hvordan skjer betalingen? Hvor mange timer jobber stripperne per uke? Er det fast arbeidstid? Får stripperne fast betalt, eller jobber de på provisjon?

Ikke så nøye med strippere?

Spørsmålene ble stilt i intervjuer med stripperne, men uten at konkrete svar eller tall fremkommer i rapporten. Det hadde jo unektelig vært interessant å vite hvor mye provisjonen utgjør, og om det er snakk om fastlønn og arbeidskontrakt i det hele tatt. FAFO fant heller ikke ut hvilken arbeidstid stripperne hadde. Derimot vet vi etter oppslag for seks år siden i BA at stripperne tilknyttet strippeklubben ”After Dark” (tidligere ”Dreams”) blir holdt innesperret i et hus og overvåkes døgnet rundt. Ut får de bare lov til å bevege seg om de har med seg følge. Ramaskriket hadde gjallet om arbeidstakere i en hvilken som helst annen bransje hadde blitt behandlet slik.

Menneskehandel er en milliardindustri på linje med våpenhandel og narkotikaomsetning. Strippeklubbene er en del av den internasjonale sexindustrien. Byens kvinneaktivister, feministster og stippemotstandere har i flere år hatt trusler om saksøking hengende over seg ved å påpeke nettopp denne sammenhengen mellom menneskehandel, prostitusjon og strippeklubbene i Norge. Etter at den estiske agenten Indrek Mandre, i august 2012, ble dømt for hallikvirksomhet, har trusselen om saksøking stilnet.

Bergen neste by?

Mandre skal ha tilrettelagt for at 65 kvinner fra Estland ble tvunget til prostitusjon i Luxembourg. Kvinnene trodde de skulle strippe, men endte opp som prostituerte. Og koblingen til strippeklubben i Bergen kan ikke være tydeligere. I samme tidsrom som Mandre formidlet kvinner til prostitusjon i Luxenbourg, så samarbeidet og formidlet han strippere til strippeklubbene Dreams/After Dark i Bergen og Trondheim. Mandre ble dømt for hallikvirksomhet på et tidspunkt man ikke hadde noen lov mot menneskehandel i Estland (noe de fikk kort tid etter denne dommen). Forskerne bak FAFO rapporten nevner ikke noe om Mandre selv om de undersøkte strippebransjen mens han solgte mennesker til nettopp strippeklubber.

Strippebarer er et underholdningstilbud som undergraver generasjoners arbeid for kvinners rettigheter som fullverdige mennesker. Det er en del av den internasjonale sexindustrien som tjener penger på å utnytte kvinner og barn. Kvinnepolitisk utvalg i SV sier derfor takk til Sandnes kommune som på en slik beundringsverdig måte har stått opp mot urett, og oppfordrer byrådet i Bergen til å være like modige. Vi trenger ikke flere ufullstendige rapporter om vilkårene i norsk strippebransje, vi trenger handlekraftige politikere som tør å si at stripping er et konsept som ikke er forenlig med den likestillingsprofil og omdømme som Bergen by ønsker å ha.

Innlegget ble publisert på BT nett 23.mars 2016 og er skrevet sammen med Anna Kathrine Eltvik, medlem i kvinnepolitisk utvalg i SV

 

Miljøvennleg Ferjesamband

Kort video til folkevalgtsamlinga i SV

 IMG_2015